Geiter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Killing»)
«Killing og steinbukk» omdirigeres hit. For båttypen, se Killing (seilbåt). For øya i Lysakerfjorden, se Killingen. For stjernetegnet Steinbukken, se Steinbukken (stjernetegn).
Geiter
Besoargeit, bukk (C. aegagrus)
Nomenklatur
Capra
L., 1758
Populærnavn
geiter,
steinbukker
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
TribusSauer og geiter
Økologi
Antall arter: 10
Habitat: fjellrike områder
Utbredelse: Den gamle verden
Inndelt i

Geiter eller steinbukker (Capra) er en slekt i gruppen sauer og geiter (Caprini) og teller ti arter. Geiter er tilpasset et liv i vanskelig og lite tilgjengelig steinet terreng, ofte i store høyder og som regel alltid på meget karrig grunn. Som planteetere må de derfor kunne ete det meste. Artene er mellomstore i størrelse og karakteriseres i varierende grad av en ragget to-lags pels og horn som vokser livet ut. Hannen har alltid hakeskjegg og kalles bukk eller geitebukk, mens hunnen kalles geit og avkommet killing eller kje. Selve fødselen kalles kjeing.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Alpesteinbukk, geit og ungdyr
(C. ibex)
Treklatrende tamgeiter i Marokko
Geitenes naturlige utbredelse
(Capra)

Geit (C. hircus) behandles her som en selvstendig art, men er trolig egentlig en etterkommer av både besoargeit (C. aegagrus) og skruegeit (C. falconeri).[1] Noen fører imidlertid opp geit som en underart (C. a. hircus) av kun besoargeit. Hva som er riktig er det ikke konsensus om i øyeblikket.[1]

Det er også knyttet usikkerhet til om kubantur (C. caucasica) og dagestantur (C. cylindricornis) er to selvstendige arter eller om det er en enkelt art med geografisk avhengig variasjon, eller to semi-arter med et morfologisk mellomliggende, muligens med en hybridpopulasjon mellom seg.[1][2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Artene preges av tydelig kjønnsdimorfisme, i det bukkene blir betydelig større fysisk og har mye lengre og mer praktfulle horn enn geitene. Bukkene har dessuten alltid skjegg under hake, noe kun få geiter har.[1] Geitepelsen består av fin underull (hos noen kalt kasjmirull som varierer i finhet avhengig av art/rase) innerst og strie dekkhår, kalt ragg eller geiteragg, av varierende lengde og tetthet ytterst. Hos én art har også bukken praktmanke om vinteren.[1]

Geiter fjelldyr som er tilpasset et liv på steinet grunn, ofte i bratte, tørre og karrige omgivelser i store høyder. Klovene gir dyra ypperlig feste på fjell- og steingrunn, og dyra er usedvanlig dyktige klatrere, som lett tar seg fram i vanskelig fjellterreng og også er i stand til å klatre i greinverket på trær for å nå en god næringskilde. Geiter er partåede klovdyr og drøvtyggere, som kan ete det aller meste av planter, inkludert ulike sorter gress, urter, skudd, løv og kvister. For å utnytte den næringsfattige fiberrike føden jorter dyra.[1]

Geiter tilhører en gruppe dyr som kalles fluktdyr. Dette er dyr som ofte blir byttedyr for større rovpattedyr og store ørner, som kongeørn. Blant geiter er spesielt killinger og ungdyr utsatte for predasjon. Geitenes overlevelsesstrategi er å flykte ved minste tegn til fare, som regel til de mest utilgjengelige stedene i umiddelbar nærhet. Øynene sitter plassert på siden av hodet og har liggende rektangulære pupiller, noe som gir dyra en tilnærmet 340 graders synsvinkel og god oversikt over alt som beveger seg i nærheten av dyra. Sammen med ypperlige klatreegenskaper kan derfor geiter flykte opp eller ned bratte fjellskrenter og lignende, der eventuelle predatorer vil ha problemer med å følge etter.[1]

Utenom paringstiden lever geiter i små grupper, som typisk består av geiter, ungdyr og eventuelle killinger. Yngre bukker kan danne såkalte ungkarsflokker, men etter hvert som de blir eldre blir bukkene mer og mer solitære. Brunstige bukker søker å pare seg med flest mulig geiter, men de vokter ikke et harem, men bukkene forsvarer retten til å pare seg med ei og ei geit av gangen. Som regel er det bare de eldste bukkene, typisk fem år og eldre, som får paret seg. Paringstiden er på vinteren og kjeingen skjer utpå vårparten eller tidlig på sommeren, som oftest avhengig av klimaet.[1]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[1]

Treliste

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Sau og geit har fulgt tilnærmet like evolusjonære baner fram til domestiseringen av dem. Deres ville aner er henholdsvis muflon (tamsau) og besoargeit (tamgeit), og begge linjene anses som domestiserte i Midtøsten for cirka 10 500 år siden, der deres ville aner fortsatt lever.[3]

Genom fra 140 ville og domestiserte individer fra lokale, tradisjonelle og foredlede raser ble sekvensert av forskere, og sammenligninger av DNA-sekvenseringen førte til at det for hver av artene (sau/geit) ble oppdaget omkring 40 regioner der det domestiserte genomet skiller seg fra forfedrenes ville genom. Disse genomiske regionene inkluderer gener som er involvert i funksjonen av nervesystemet eller responsen til immunforsvaret, eller knyttet til særlige avlstrekk. Den store oppdagelsen var imidlertid at 20 av disse regionene var felles for sau og geit, men for flere av dem varierte mekanismene som lå til grunn for differensieringen mellom ville og domestiserte dyr etter arten.[3]

Geiter var blant de første dyra menneskene domestiserte. Det har eksistert ulike teorier og hypoteser om hvor, når, hvordan og hvorfor det skjedde. I dag tyder mye på at prosessen må har skjedd flere ganger. Arkeologiske beviser antyder to plasser for domestiseringen av geiter; ved Nevali Cori (Tyrkia) langs Eufrats bredder for omkring 11 000 år siden, og ved Ganj Dareh (Iran) i Zagrosfjellene for omkring 10 000 år siden.[4]

Studier av DNA-sekvensering av mitokondrium indikerer at det er fire svært divergerende blodslinjer blant dagens domestiserte geiter. Dette betyr at det enten må ha vært fire ulike prosesser som førte fra til domestiseringen, eller at et spesielt bredt mangfold alltid var til stede i bezoargeit. Ytterligere studier antyder at det ekstraordinære mangfoldet av gener i moderne geiter stammer fra én eller flere hendelser av domestisering i Zagros- og Taurusfjellene og den sørlige Levanten, etterfulgt av kryssavl og fortsatt utvikling andre steder. En studie av hyppigheten av genetiske haplotyper (genvariasjonspakker) hos geiter antyder at det også kan ha vært en sørøstasiatisk domestiseringshendelse.[4]

Andre betydningsfulle lokasjoner for domestiseringen av geiter er; Cayönü i Tyrkia (10 450–9 950 før nåtid), Tell Abu Hureyra i Syria (9 950–9 350 før nåtid), Jeriko i Israel (9 450 før nåtid), Ain Ghazal i Jordan (9 550–9 450 før nåtid).[4]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wilson, D.E. and Mittermeier, R.A. [eds], 2011: Handbook of the Mammals of the World. Vol. 2. Hoofed Mammals. Lynx Edicions, Barcelona. ISBN 978-84-96553-77-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 320–355. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  2. ^ Lortkipanidze, B. & Weinberg, P. 2020. Capra cylindricornis. IUCNs røde liste over truede arter 2020: e.T3795A91287260. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T3795A91287260.no. Lastet ned 9. oktober 2020.
  3. ^ a b Alberto, F.J., Boyer, F., Orozco-terWengel, P. et al. Convergent genomic signatures of domestication in sheep and goats. Nat Commun 9, 813 (2018). https://doi.org/10.1038/s41467-018-03206-y
  4. ^ a b c Hirst, K. Kris. The Domestication of Goats. ThoughtCo, Nov. 11, 2019, https://www.thoughtco.com/the-domestication-history-of-goats-170661

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Geiter&oldid=24149194»