Mae Klong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Khwae Noi (elv)»)
Broen over Kwai.

Mae Klong er ei elv i Thailand, vest for Bangkok. Den renner fra grensen mot Burma og sørøstover ned provinsen Kanchanaburi, videre vest for byen Nakhon Pathom og ut i Thailandbukta ved byen Samut Songkhran. Elva er kjent for Umphang Thee Lor Sue-fossen, Sai Yok-fossen, Erawan-fossen, og litt lengre oppe Si Nakharin-demningen og flere nasjonalparker. Området er mye brukt til turisme og rekreasjon.

Den vestre tilførselselva Khwae Nol, også kjent som Khwae Noi eller Khwae Sai Yok, er langt oppe utbygd med Khao Laem-demningen. Helt sør langs elva er det funnet boplasser fra neolittikum, og elvedalen er hovedføre for japanernes framføring av «Dødens jernbane» under andre verdenskrig, hvor denne via Khwae Nol skulle føres nordvestover og inn i Burma. Det er flere grotter og severdige fosser langs Khwae Nol.

Den østre tilførselselva Khwae Yai, eller Si Sawat, er mest kjent for broen over Kwai som spenner over elva bare 2 km ovenfor byen Kanchanaburi. Her anla japanerne «Dødens jernbane» over Khwae Yai og førte den deretter over fjellene vestover til sideelva Khwae Nol. Langs Khwae Yai er det to severdige fosser, hvorav den mest besøkte i Erawan nasjonalpark midtveis i elva.

Bare 2 km nordøst for Erawan er elva regulert med den meget store Si Nakharin-demningen, mens den langt mindre Thung Na-demningen ligger et par mil lengre nede. Det har vært planlagt en stor demning med ytterligere oppdemming av elva nær ved Nam Choan, men dette prosjektet er inntil videre stoppet på grunn av protester.[1] Mer enn 100% av elvestrømmingen er regulert.[2]

De to tilførselselvene flyter sammen i byen Kanchanaburi, hvorfra vassdraget bare kalles Mae Klong. Langs vassdraget er det noe utvinning av edelstener, nevneverdig i småbyen Bo Ploi i nordøst.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ASEAN Regional Centre for Biodiversity Conservation Arkivert 1. desember 2008 hos Wayback Machine. – «Khwae Yai River System».
  2. ^ Black, Maggie og Jannet King: The Atlas of Water, Earthscan 2009, side 36.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]