Kevin O'Higgins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kevin Christopher O'Higgins (irsk Caoimhín Críostóir Ó hUiginn; født 7. juni 1892, død 10. juli 1927) var en irsk politiker.

Han ble født i Laois og utdannet ved jesuittenes skole Conglowes Wood, Knockbeg College, St. Patricks seminar i Maynooth og ved University College Dublin.

Han meldte seg inn i Sinn Féin og ble fengslet i 1918. Mens han satt i fengsel ble han valgt inn i Det britiske parlamentet, men som andre Sinn Féin-representanter nektet han å ta sitt sete, og ble i stedet med på opprettelsen av Dáil Éireann.

I 1919 ble han utnevnt til assisternde minister for lokalstyre. Han var en sterk tilhenger av den anglo-irske traktat i 1921, og året etter ble han valgt inn i Det andre Dáil for Laois-Offaly. Han ble minister for økonomiske affærer i den første provisoriske regjering, og innenriksminister i den andre. Ved Fristatens opprettelse ble han visepresident for Fristatens utøvende råd, hvilket tilsvarer vise-premierminister. Han ble samtidig justisminister.

Da den irske borgerkrig brøt ut forsøkte han å gjenopprette orden ved å introdusere strenge virkemidler. I likhet med mange av sine kolleger fryktet han at en langvarig konflikt kunne gi Storbritannia en anledning til å ta tilbake kontrollen over Fristaten. I 1922 og 1923 beordret han henrettelser av 77 republikanske krigsfanger, blant annet Rory O'Conner som hadde vært forlover i O'Higgins' bryllup. Tidlig under krigen fikk han en nominell offisersstilling i Fristatshæren, noe han beskrev som «veldig kort, men veldig flott». General Richard Mulcahy var mindre imponert, og sa at «O'Higgins' personlige nærvær i generaladjutantens kontor på den tiden var det personlige nærvær av en person som ikke forstod hva som foregikk».

O'Higgins fikk som justisminister ansvar for å opprette politstyrken, Garda Síochána. I februar 1926 utnevnte O'Higgins komiteen, «Committee on Evil Literature», for å vurdere og rapportere «hvorvidt det er nødvendig eller tilrådelig av sedelighetshensyn å utvide statens makt til å forby eller begrense salg og omsetning av trykksaker». Under sin korte periode som utenriksminister, bare to måneder i 1927, arbeidet han for å øke Fristatens autonomi innenfor Samveldet, og gjorde fremskritt på dette området. Han ble regnet som «den sterke mann» i kabinettet, og beskrev engang seg selv som «den mest konservativt innstilte revolusjonære som noen gang har gjennomført en vellykket revolusjon».

Mange av hans motstander beskyldte ham for å ha fascistiske tendenser, men han var i frontlinjen i motstanden mot den lille fløyen innen Cumman na nGaedhael som lot seg inspirere av det fascistiske Italia. O'Higgins var skeptisk til likestilling, og da han ble spurt om han mente at innføring kvinnelig stemmerett hadde falt heldig ut svarte han at han «ikke [ønsket] å uttale en mening om det offentlig». Han skjelte ut Den første Dáil Democratic Programme som «for det meste poesi». For sin død var han inne på Arthur Griffiths tanke om et dobbeltmonarki, ettersom dette kunne få en slutt på delingen av Irland.

Den 10. juli 1927 ble han myrdet, 35 år gammel. Drapet ble begått på Booetstown Avenue-siden av Cross Avenue i Blackrock i Dublin av tre traktatmotstandere fra IRA:Timothy Coughlin, Bill Gannon og Archie Doyle. Årsaken til mordet var ønske om hevn for henrettelsene under borgerkrigen. Han ble gitt en statsbegravelse og stedt til hvile på Glasnevin gravlund.

Broren Thomas F. O'Higgins og nevøene Tom O'Higgins og Michael O'Higgins ble senere valgt inn i Dáil Éireann.