Kephalos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kephalos og Eos, maleri av Nicolas Poussin (ca 1630)
Prokris' død, maleri av Paolo Veronese, 1580-82.

Kephalos (gresk: Κέφαλος, Kephalos) er et gresk oldtidsnavn, benyttet både for helter i gresk mytologi og som et teoforisk navn av historiske personer. Ordet kephalos er gresk for «hode», kanskje benyttet her ettersom Kephalos var det grunnleggende «hodet» eller «overhodet» til en framstående familie som omfattet blant annet helten Odyssevs. Det kan være at Kephalos henviste til solens hode og som ved tragisk feiltagelse drepte (fordampet) Prokris (dugg), sin hustru, med sitt kastespyd (lysstråle). Han var også en av elskerne til morgenrødens gudinne Eos.

Kostbare ofringer til Kephalos og Prokris er påkrevd i den innskrevne, hellige kalenderen i byen Thorikos i sørlige Attika, datert til rundt 430-tallet f.Kr. og publisert fra steinen i 1983.[1]

Kephalos: ektefelle av Prokris[rediger | rediger kilde]

Eos frakter Kephalos avsted, attisk rødfigur, lekythos, ca. 470–460 f.Kr.

Kephalos er også framstilt som aiolisk greker som sønn av Deioneos (Deion), hersker av Fokis, og Diomede, og sønnesønn av Aiolos.[2] Athenerne lokaliserte myten ytterligere ved forsikre at Kephalos var gift med Prokris, datter av Erechtheus, en mytisk grunnlegger av Athen.[3] Morgenrødens gudinne, Eos,[4] tok Kephalos til fange mens han var ute på jakt, og den motstridende Kephalos og gudinnen ble elskere, og hun fødte ham en sønn ved navn Faeton (Phaëthon). En del kilder oppgir også Tithonos og Hesperos som barn av Kephalos og Eos. Imidlertid var Kephalos for alltid knyttet til Prokris, noe som fikk den misfornøyde Eos til å slippe ham fri, men kom med nedsettende bemerkninger om hans hustrus troskap.

Straks han var gjenforent med Prokris igjen etter åtte års fravær, satte han henne på en prøve ved å komme tilbake fra jakt i forkledning og maktet å forføre henne. I skam flyktet Prokris ut i skogen for jakte sammen med Artemis.[5] Da Prokris kom tilbake og ble forsont brakte hun med seg to magiske gaver, et kastespyd som alltid traff det som man siktet på, og en jakthund, Laelaps, som alltid fanget sitt bytte. Hunden møtte dog sin skjebne i jakten på en rev («den teumessianske revetispe») som ikke kunne bli fanget; både hunden og reven ble forvandlet til stein. Men kastespydet ble fortsatt benyttet av Kephalos som var en ivrig jeger.

Prokris fikk deretter tvil om sin ektemann som hadde etterlatt sin brud i brudekammeret[6] og klatret til toppen av et fjell[7] og sang en hymne som påkalte Nefele (skyen).[8] Prokris ble overbevist om at han sang for en elskerinne. Hun klatret opp fjellet etter ham for å overvåke ham. Kephalos, som hørte noe i buskene, trodde at det måtte være et dyr, og kastet sitt kastespyd i retningen av lyden. Prokris ble spiddet, og da hun lå døende i hans armer, fortalte hun ham: «På våre bryllupsløfter, gift deg aldri med Eos!» Kephalos ble så fortvilet over å ha drept sin elskede Prokris at han reiste utenlands.

Den fremste litterære kilde for fortellingen er poeten Ferekydes fra Athen, bevart i et sitert fragment[9] i det såkalte Mythographus Homericus («Den homeriske mytografer»); en papyrus (PBerolinensis 13282) som representerer en parallell tekst basert på den samme kilden som bekrefter detaljene.

I en adskilt episode som er ganske enkelt en aition som forklarer navnet Kefallinia og stryker stedets kulturelle forbindelser med Athen, gir Kephalos sin hjelp til Amfitryon av Mykene i en krig mot den homerske øya Taphos. Han ble belønnet med øya Samos som deretter ble kjent som Kefallinia etter ham. I dag er dette to adskilte øyer, men i samme område.

Kephalos giftet seg til sist igjen og valgte en datter av Minyas som sin hustru. Denne kvinnen, kalt blant annet Klymene i henhold til noen kilder, fødte ham en sønn ved navn Arkesios. Denne sønnen etterfulgte ham som hersker av Kefallinia, og denne Arkesios ble bestefar til Odyssevs, sønn av Laertes. Kephalos skal aldri ha tilgitt seg selv for å ha drept sin elskede Prokis og i henhold til en variant av myten begikk selvmord ved å hoppe utenfor et berg og i havet. Myten mener også å vite at dette skjedde ved Lefkada, for øvrig det samme stedet som en annen ikke relatert myte hevdet at den kvinnelige dikteren Sapfo begikke selvmord. Også andre greske myter lånte dette motivet.

Pseudo-Apollodorus i Bibliotheke hevder at Kephalos var fra Athen som sønn av Hermes og Herse.

Legenden er gjenfortalt i Cephalus and Procris; Narcissus, et dikt fra 1595 av Thomas Edwards. Det har et ekko i William Shakespeares En midtsommernattsdrøm (akt V, scene I) hvor Pyramus og Thisbe referer til «Shafalus» og «Procrus». Også John Miltons «attiske gutt» i Il Penseroso er en referanse til Kephalos.[10]

Emnet, som tragisk kjærlighet, er også behandlet som opera, inkludert Giulio Caccinis Il rapimento di Cefalo (ca. 1600), André Grétrys Céphale et Procris (1773), og Ernst Kreneks Cefalo e Procri (1934), og andre.

Historiske personer som het Kephalos[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Daux, G.: L'Antiquité Classique 52, s. 150-174; J. Paul Getty Museum 12 (1984), s. 145-152); diskutert i Whitehead, D. (1986): The demes of Attica, s. 194-199, omtalt av Fowler 1993.
  2. ^ Broadbent, M. (1968): Studies in Greek Genealogy, kapittel 5.
  3. ^ Kearns, E. (1989): «The heroes of Attica» i: BICS Supplement 57, s. 170.
  4. ^ Aurora i romersk mytologi.
  5. ^ I versjonen til Antoninus Liberalis (§41) og Hyginus (Fabula 189), kom Prokris tilbake fra sin jakt med Artemis og satte hennes ektemann på prøve ved å være forkledd som en vakker ungkvinne, en senere dekorativ forskjønnelse interpolert for å skape en ytterligere antitese.
  6. ^ «Ideen om at Kephalos etterlot sin brud i brudekammeret er i seg selv en mistenkelig særlig detalj. Detaljen er ikke der ettersom fortellingen antyder eller krever den, men ettersom det var en del av et ritual.» Andre kuriøse detaljer er hjemkomst i forkledning, overrekkelsen av gaver, og over alt «sammenkallingen av en sky». Fowler, Robert L. (1993): «The myth of Kephalos as aition of rain-magic [Pherekydes FrGHist 3F34]» i: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 97, s. 29-42
  7. ^ Ovid har spesifisert at fjelltoppen var Hymettos hvor Fowler (1993) har observert at det var en helligdom for Zevs Ombrios, «den som skaffer regn».
  8. ^ Fowler (1993) har representert denne handlingen som selve kjernen i myten og hvor han tolker som et magisk ritual i regnmakingen; Ovid: Ars Amatoria og i Metamorphoses erstattet Nefele med påkallelsen av Aura, en kjølig bris.
  9. ^ Pherecydes Fr. 34
  10. ^ Harvey, P. (1937): Oxford Companion to Classical Literature, "Cephalus," s. 96.
  11. ^ Smith, William (1859): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, Volum 1, Little, Brown, s. 191

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cephalus (Kephalos) – bilder, video eller lyd