Katolikos av Kilikia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se patriarken av Kilikia for den tilsvarende tittelen i den armensk-katolske kirken.
St. Gregor Lysbringerens katedral i Antelias er setet for katolikos av Kilikia

Katolikos av Kilikia er en av to biskoper i den armenske apostoliske kirke som innehar kirkens høyeste tittel, katolikos. Han har lavere æresrang enn armenernes øverste patriark og katolikos i Edzjmiatsin, men har stor autonomi innen kirken. Katolikatet hans betegnes offisielt som Katolikatet av storhuset Kilikia og omtales også som Den hellige stol av Kilikia. Det har sete er i den libanesiske byen Antelias. Katolikatet omfatter 13 bispedømmer i Midtøsten samt Hellas og Amerika. Den nåværende katolikos av Kilikia er Aram I Keshishian (siden 1995).

Historie[rediger | rediger kilde]

Den armenske katolikos flyttet i 1051 fra Armenia til det armenske kongedømmet Kilikia (i dagens Tyrkia). Setet for katolikatet var først Sebasteia, men ble flyttet flere ganger (1062 til Tavblur, 1066 til Tsamndav, 1090 til Kesun, 1116 til Tsovk, 1149 til Hromkla) og lå fra 1293 i Sis (dagens Kozan).

1113 ble et nytt katolikat opprettet i Aghtamar. 1441 ble også katolikatet i Edzjmiatsin gjenopprettet, dvs. kirkeledelsen flyttet tilbake fra Kilikia til sin moderkirke i Armenia, men Sis forble likevel katolikatssete. Denne delingen var ikke skismatisk, siden begge katolikoi anerkjente hverandre. Totalt fantes det dermed fire katolikater, hvorav Edzjmiatsin hadde høyest æresrang. (Det fjerde katolikatet hadde siden 706 ligget i Aghvank.)

Det armenske kongedømmet Kilikia ble i 1375 erobret av mamelukkene, men katolikatet fikk bestå. Katolikos av Kilikia fungerte etter dette sågar som en verdslig fyrste for armenerne i Kilikia. 1517 kom Kilikia til det osmanske rike. De osmanske sultanene gjorde den armenske patriarken av Konstantinopel til de armenske kristnes politiske leder (selv om han hadde lavere kirkelig rang enn en katolikos).

Katolikatet av Kilikia hadde alltid et godt forhold til den katolske kirke, og hadde i flere perioder (f.eks. under korstogene) inngått et formelt samarbeid med pavekirken. Etter at den armenske menigheten i Aleppo utropte sin katolskvennlige biskop til (mot)katolikos av Kilikia i 1740, opprettet paven den armensk-katolske kirke, hvis overhode fører tittelen patriarken av Kilikia. De fleste armenerne forble imidlertid trofaste mot sin armensk-ortodokse katolikos.

Før den første verdenskrig omfattet katolikatet 15 bispedømmer med ca. 284 000 medlemmer. Under folkemordet på armenerne ble katolikatet av Kilikia opphevet i 1916 og katolikos Sahag II først sendt til Jerusalem og året etter forvist til Damaskus. Han prøvde å gjenopprette katolikatet i 1918, men måtte flytte setet fra Sis til katolikatets eneste gjenværende bispesetet i Aleppo i 1921. For å opprettholde katolikatet, ble bispedømmene Damaskus, Beirut og Kypros overført fra patriarkatene Jerusalem og Konstantinopel til katolikatet av Kilikia. 1930 ble setet flyttet på nytt og har siden ligget i Antelias.

I løpet av den kalde krigen ble forholdet mellom katolikatene av Kilikia og Edsjmiazin (som lå i Sovjetunionen) anstrengt. I denne perioden opprettet begge katolikatene parallelle eksilmenigheter og sågar -bispedømmer i flere land. Selv om det aldri var snakk om et skisma, består denne situasjonen fremdeles i Hellas, Canada og USA, der det fins både «kilikianske» og «edsjmiazinske» biskoper.

Bispedømmer[rediger | rediger kilde]

Dagens 13 bispedømmer er:

Se også[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]