Karl zu Leiningen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Karl Friedrich Wilhelm Emich zu Leiningen (født 12. september 1804 i Amorbach, Unterfranken, Bayern, død 13. november 1856Schloss Waldleiningen ved Amorbach) var den 3. fyrsten av Leiningen, den første statsministeren i Tyskland utnevnt av Frankfurtparlamentet i 1848 og den første formannen for Mainzer Adelsverein.

Han var sønn av Emich Carl zu Leiningen (1763–1814), 2. fyrste av Leiningen, som var jaktforfatter og forfatter av teaterstykker, og hans andre kone, prinsesse Victoria av Sachsen-Coburg-Saalfeld (1786–1861).

Fyrst Karl var halvbror av dronning Victoria av Storbritannia, etter at hans mor etter farens død ble gift i annet ekteskap med Edward, hertugen av Kent, en yngre sønn av kong Georg III av Storbritannia.

Karl av Leiningen ble gift 13. februar 1829 i Amorbach med grevinne Maria von Klebelsberg (f. 27. mars 1806 i Dirna ved Tábor, Bøhmen, død 28. oktober 1880 i Bonn).

Liv[rediger | rediger kilde]

Etter privatundervisning på familieslottet gikk Leiningen på en privatskole i Bern i Sveits. Hans mor skrev i 1816: Wir haben bei der Sorge um die standesgemäße Erziehung unserer Kinder auch ein vorzügliches Augenmerk auf die Kunsterziehung der selbigen gerichtet. Fra 1821-1823 studerte fyrsten av Leiningen jus i Göttingen. Under studietiden tilbragte han sine ferier i England hos moren og halvsøsteren Victoria. Under tiden i England, særlig ved det engelske hoff, ble hans kunstinteresse vekket og styrket.

Fra 1823-1842 konsentrerte han seg om forvaltningen av sitt fyrstedømme og bl.a. om byggingen av sin nye residens Waldleiningen. Fra grunnleggelsen av førstekammeret (adelskammeret) i det bayerske riksråd var han arvelig medlem der. Fra 1820 var han også arvelig medlem av adelskammeret i Hessen-Darmstadt og fra 1833 i Baden, hvor han hadde rang som storhertugelig generalmajor.

20. april 1842 hørte han til de 21 grunnleggerne av Mainzer Adelsverein, som bl.a. arbeidet for å fremme tysk utvandring til Texas. Han ble valgt til foreningens første formann, men brydde seg ikke spesielt mye om foreningens arbeid. Foreningen kom i vanskeligheter og ble omdannet til et aksjeselskap i 1844.

Leiningen ble i 1843 valgt til president i det bayerske riksråd, og fikk samtidig rang som bayersk generalløytnant a là suite av kavaleriet og regimentsinnehaver. Denne stillingen beholdt han til 1848. Under denne tiden reiste han mye mellom Amorbach og München. Samtidig oppstod det flere tyske nybyggerkolonier i Texas, og en av dem fikk navnet Leiningen til ære for presidenten for Mainzer Adelsverein.

På grunn av forskjellige reformer som president for det bayerske riksrådet og enkelte politiske skrifter hadde Leiningen i revolusjonsåret 1848 rykte som liberal reformator og progressiv fritenker. Han hadde gått inn for innføring av parlamentarisme og avskaffelse av adelens privilegier. Dette førte til at han 15. juli 1848 ble valgt til den første statsministeren i Tyskland av Frankfurtparlamentet. Med den protestantiske statsministeren og den katolske riksforstanderen, erkehertug Johann av Østerrike, var det skapt en balanse mellom konfesjonene. Ettersom fyrst Leiningen var bror av den britiske dronningen håpet man på en britisk anerkjennelse av sentralregjeringen i Frankfurt, samt britisk formidling i konflikten om Schleswig-Holstein.

Den prøyssiske kong Fredrik Vilhelm IV sluttet imidlertid fred med Danmark i traktaten i Malmø, uten å konsultere regjeringen oppnevnt av Frankfurtparlamentet. Ettersom de prøyssiske troppene formelt var forbundshær, ignorerte Preussen dermed sentralregjeringen og nasjonalforsamlingen i Frankfurt. Parlamentet avviste fortørnet fredsavtalen. Ettersom Leiningen ikke hadde noen virkelig maktposisjon og det var umulig å få igjennom parlamentets vilje, trakk han seg 5. september 1848. Fyrst Leiningen trakk seg fra politikk i forvissning om at hans arbeid for et forent Tyskland var forgjeves. Hans etterfølger som statsminister var Anton von Schmerling (1805–1893).

I februar 1851 trakk han seg også som formann for adelsforeningen i Mainz, og ble etterfulgt av fyrst Hermann zu Wied.

13. november 1856 døde fyrst Karl av Leiningen på Schloss Waldleiningen nær Amorbach av et hjerteslag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hermann Nehlsen: «Fürst Karl zu Leiningen (1804–1856)», i: Gerhard Köbler, Hermann Nehlsen (red.): Wirkungen europäischer Rechtskultur. Festschrift für Karl Kroeschell zum 70. Geburtstag, s. 763f., Verlag C.H. Beck, München 1997.
  • Neue Deutsche Biografie (NDB), bd. 4, s. 621; bd. 14, s. 145f.
  • Karl Emich Graf zu Leiningen-Westerburg: Genealogische Geschichte des uradeligen reichsgräflichen und reichsfürstlichen standesherrlichen, erlauchten Hauses Leiningen und Leiningen-Westerburg, nach archivalischen, handschriftlichen und gedruckten Quellen, bearbeitet von Eduard Brinckmeier, Verlag Sattler, Braunschweig 1891.
  • Karl Emich Graf zu Leiningen-Westerburg: Adelige Alliancen des Grafen- und Fürsten-Geschlechts, Verlag J. Sittenfeld Berlin, Rotenburg an der Fulda 1894.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]