Karl Weyprecht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Karl Weyprecht (født 8. september 1838, død 3. mars 1881) var offiser (Linienschiffsleutnant) i den østerriksk-ungarske marinen. Han er mest kjent som utforsker av de arktiske områdene og som talsmann for internasjonalt samarbeid om polarforskning. Han var en av initiativtakerne til det første internasjonale polaråret, men døde før det blei realisert i 1882-1883.

Weyprecht gikk inn i marinen i 1856, og han var blant annet med i den andre italienske frigjøringskrig og i slaget ved Lissa under Den tredje italienske frigjøringskrig.

I 1868 skulle han lede den første tyske polarekspedisjonen, men sjukdom forhindra dette. I 1871 gjennomførte han en ekspedisjon til Novaja Zemlja sammen med Julius von Payer. I 1872-74 var så disse to ledere for den østerriksk-ungarske nordpolekspedisjonen med skipet Admiral Tegetthoff, oppkalt etter Wilhelm von Tegetthoff. Dette regnes offisielt som oppdagelsen av Frans Josefs land.

Admiral Tegetthoff blei låst inne i pakkisen og måtte forlates. Ekspedisjonen fortsatte nordover med sleder og videre med båt til Novaja Zemlja, der de omsider fikk kontakt med et russisk skip, som tok dem til Vardø.

18. september 1875 holdt Weyprecht et foredrag på en vitenskapskongress i Graz i Østerrike. Her foreslo han å etablere faste observasjonsstasjoner i Arktis. Forslaget blei gjentatt på den andre internasjonale meteorologkongressen i Roma i 1879.

Weyprecht døde av tuberkulose i 1881. Han var tysker av fødsel, men fikk statsborgerskap i Østerrike-Ungarn i 1872.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karl Weyprecht: Die Metamorphosen des Polareises. Österr.-Ung. Arktische Expedition 1872-1874
  • Julius von Payer: New Lands within the Arctic Circle (1876)
  • Andreas Pöschek: Geheimnis Nordpol. Die Österreichisch-Ungarische Nordpolexpedition 1872-1874. – Wien: 1999 (kan nedlastes som pdf-fil)