Karl III av Lothringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl III, kobberstikk av Dominicus Custos

Karl III (født 18. februar 1543, død 14. mai 1608), også kjent som den store og Karl II, var hertug av Lothringen fra 1545 til sin død.

Historie[rediger | rediger kilde]

Han var den eldste overlevende sønn av Franz I av Lothringen og Christian IIs datter Christine av Danmark. Faren døde etter kun et år med hertugtittelen, og moren regjerte derfor mens sønnen var umyndig. I 1547 arvet han etter sin farfars mor Philippa av Gelderland en større arv. Som 11-årig ble han sendt til det franske hoffet i Paris.

Hans dynasti gjorde krav på kongetittelen til Kongeriket Jerusalem og brukte også tittelen hertug av Kalabria som et symbol for kravet på Kongeriket Napoli. Dynastiet gjorde også krav på hertugdømmet Gelderland.

Familie og barn[rediger | rediger kilde]

22. januar 1559 giftet han seg med prinsesse Claude av Valois, datter av Henrik II og Katharina de' Medici. De fikk sammen følgende barn:

  • Henrik II av Lothringen (1563–1624)
  • Christina av Lothringen (1565–1637), gift med Ferdinando I de Medici, storhertug av Toscana
  • Karl (1567–1607), kardinal av Lothringen og biskop av Metz (1578–1607), biskop av Strasbourg (1604–1607)
  • Antoinette (1568–1610), gift med Johan Wilhelm av Jülich-Kleve-Berg
  • Anne (1569–1676)
  • Franz II av Lothringen (1572–1632)
  • Catherine (?-1618), gift med Karl I, hertug av Nevers
  • Elisabet av Lothringen (1574–1635), gift med Maximilian I, kurfyrste av Bayern
  • Claude, 1575-1576

Regjering[rediger | rediger kilde]

Først i oktober 1559 vendte han tilbake til Nancy for å styre hertugdømmet. I Lothringens historie er han kjent for å ha vært fremgangsrik. Han underla seg nye territorier som Bitche, Phalsbourg og Marsal, reformerte justis- og finansvesenet og understøttet vitenskapene og kunsten, blant annet ved å grunnlegge et universitet i Pont-à-Mousson. Han videreførte dermed morens innenrikspolitikk.