Karianne Solbrække

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karianne Solbrække (født 20. oktober 1972) er journalist i krimavdelingen i TV 2-nyhetene. Hun har jobbet i TV 2 siden 2000. Hun var ansvarlig for kriminaldekningen i TV 2 2005-2006.

Solbrække har jobbet med spesialområdet krim- og rettsjournalistikk i snart ti år, før TV 2 i Bergensavisen og Dagbladet. Hun startet sin journalistiske karriere i Rakkestad Avis. Hun har tidligere vært medlem av Offentlighetsutvalget til Norsk Presseforbund.

Hun har hatt høy profil de siste årene og har dekket for TV 2 flere rettssaker som har blitt karakterisert som Norges største og mest omfattende saker. Mest framtredende er Orderud-saken og NOKAS-saken.

Innhold 1 Orderud-saken 1.1 TV-kamera i rettssalen 2 Smykkesaken 3 Referanser

Orderud-saken

Solbrække var TV 2s reporter på denne saken, en av Norges mest omtalte. Hun sikret også TV 2 et intervju med Per og Veronica Orderud noen måneder før ankesaken, hvor hun selv intervjuet ekteparet. NRK hadde også blitt tilbudt et intervju, men ville ikke godta betingelsene om blant annet sendegaranti. Det skulle heller ikke stilles spørsmål om fakta eller tiltalen. Karianne Solbrække og TV 2 godtok derimot kravene, og lørdag 17. november 2001, i Magasinet etter Nyhetene 18.30, sto Per og Veronica Orderud fram for første gang på TV med Solbrække som intervjuer.

NRK Faktor laget en reportasje fra Orderud-saken, hvor de hadde fotfulgt tre journalister i deres dekning av rettssaken. «Faktor har vært til stede når saker vinkles, i innspurten før deadline og når konkurrentenes produkter veies og måles»^[1] het det fra NRK. Karianne Solbrække var en av journalistene, sammen med Dagbladets Jørgen Tangnes og TVNorges Glenn Due Sørensen.

TV-kamera i rettssalen

Solbrække er en forkjemper for mer åpenhet under rettssaker. Hun har flere ganger uttalt seg om at TV burde få lov til å filme rettens gang. TV 2 og Solbrække søkte om dette i forkant av blant annet Orderud-saken, men fikk avslag. Ikke før senere, da Kristin Kirkemo Haukelands ankesak nådde Høyesterett, fikk Solbrække og TV 2 lov å til filme prosedyrene under rettssaken. Haukeland var en av de tiltalte i Orderud-saken.

Da politiet uttalte seg på generelt grunnlag om at større offentlighet vil svekke personvernet og tryggheten var ikke Solbrække enig. «Jeg er ikke tilhenger av de argumentene. Vi vil uansett få ut informasjonen, det blir bare mer tilfeldig hva som kommer fram. Større offentlighet vil forhindre ujevn dekning.»^[2]

Solbrække fremholder også den såkalte Trafficking-saken som en milepæl, da hun og TV 2 fikk filme prosedyrene i Oslo Tingrett. Kameraet var fastmontert og vinklet slik at de tiltalte ikke syntes. Likevel, i en hendelse som TV 2 kaller et uhell, filmet TV-teamet fra kanalen de tiltalte, da de skulle filme det fastmonterte kameraet. NRK hadde også et lignende «uhell» med et håndholdt kamera.

I midten av 2005 holdt Dommerforeningen et seminar kalt «Multimediapress», hvor Solbrække var invitert. Da uttalte hun seg veldig sikkert om erfaringen TV-kanalene hadde hatt med filming av rettssaker. «Jeg regner med at debatten om TV-kameraer nå er forbi diskusjon om filming av domsavsigelser. Det bør være en selvfølge. Nå må […] snakke om filming av de profesjonelle aktørene i retten, dvs. filming av for eksempel prosedyrer.»^[3]

Smykkesaken

I forbindelse med «smykkesaken» ble hun (sammen med Dagbladet og John Egeland) saksøkt av Marit Christensen, som følte seg urettmessig omtalt^[4].

Referanser

1. ^ Faktor – Blodig hverdag. NRK. Besøkt 3. oktober 2006.
2. ^ Ingrid Sandved Nordli (14.03.2006). Journalister krever offentlighet. Journalistutdanningen - Høgskolen i Oslo. Besøkt 3. oktober 2006.
3. ^ Dommerutvalg ser på mediehåndteringen. Juristforbundet (Nr. 9 - 2005). Besøkt 3. oktober 2006. (.pdf)
4. ^ Marit Christensen saksøker Dagbladet. Aftenposten (18. januar 2006). Besøkt 3. oktober 2006. «Christensen har gått til sak mot Dagbladet AS, daværende redaktør John Egeland og reporter Karianne Solbrække, som nå jobber i TV 2. - Det viktigste for meg er at journalister er etterrettelige. Det vil jeg ha belyst. Alt Dagbladet skrev om meg i denne saken var tull, sier Christensen til VG.»