Den kongelige kapellgeistlighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kapellgeistlighet»)
Ruinen av det kongelige kapell i Oslo, Mariakirken

Den kongelige kapellgeistlighet er en betegnelse på presteskapet ved de kongelige kapellene i Norge frem til noen år etter reformasjonen. Fra 1308, i Håkon V Magnussons regjeringstid, ble kapellgeistligheten en egen institusjon. Kapellgeistligheten var dels en del av det kirkelige hierarki underlagt paven og dels underlagt kongemakten; det hadde en mer selvstendig stilling overfor det ordinære kirkelige hierarki i Norge. Kapellgeistligheten var en videreutvikling av hirdprestinstitusjonen, men hadde andre oppgaver i statsforvaltningen enn hirdprestene. I senmiddelalderen inntok kapellgeistligheten særlig rollen som statsadministrasjon og hadde en sentral rolle i rettspleien. Riksstyrets sete var lenge knyttet til det kongelige kapellet i Oslo, Mariakirken, hvis prost også var Norges rikes kansler, og hvis presteskap også hadde høy sekulær aristokratisk rang. Kapellgeistligheten utgjorde en kongelojal motvekt mot den øvrige adelen og mot biskopene i riksrådet. Kapellgeistligheten kan til dels ses som en slags forløperinstitusjon for den senere statskirken, som etter reformasjonen kom helt under kongens kontroll.

Privilegiebrevet fra 1300[rediger | rediger kilde]

22. juni 1300 utstedte kong Håkon Magnusson et gavebrev for Mariakirken i Oslo.[1] Han stadfestet den gaven som vart gitt da kongen ble kronet, og ga i tillegg ei nærmere spesifisert tomt ved kongsgården. For alle disse tomtene skal kannikene være frie for leidang, skatter og ytinger, med to unntak. Kongen skulle, når kannikene ba om det, oppnevne en lekmann til å straffe kirkens tjenestemenn. Videre fikk kirken en mølle med tilhørende løkke og en sjøbod. Kannikene og alt som tilhører dem, blir tatt i kongens vern. De som drepte eller såret noen på kirkens område skulle ha same straff som om de handlet i kongens påsyn, og kirken fikk rett til bøter og løsøre i slike saker. Videre fikk kirken leidangsfrihet for tre menn, og formannen ved kapellet skulle ha lendmanns rang, prebendeprestene ridders rang, vikarene og diakonene hirdmanns rang og klerkene kjertesveins rang.

Ved dette privilegiebrevet innlemmet Håkon V Magnusson hele presteskapet ved det kongelige kapellet Mariakirken i Oslo, i det verdslige aristokratiet ex officio og forordnet at denne ordningen skulle gjelde for all fremtid. Presteskapet ble gitt en svært høy rang i datidens aristokrati.[2][3][4]

Privilegiene fra 1308[rediger | rediger kilde]

Ordningen med kongelige kapeller ble godkjent ved et privilegium fra pave Clemens V for kong Håkon [Magnusson] 5. februar 1308.[5] Prosten ved Apostelkirken i Bergen skulle være leder for kongens 14 kapeller, grunnlagt og dotert av ham selv eller hans far kong Magnus, se under for liste over kapellene. Prosten skulle fra nå av kalles kongelig kapellmagister (latin "magister capellarum Regis"), han skal kunne bruke bispestav, mitra og ring i Apostelkirken i kongens nærvær og lyse velsignelsen slik biskopen gjør det, så sant der ikke er noen biskop til stede. Videre har han rett til å visitere kapellene og irettesette prostene og klerkene der når det gjelder mindre forseelser, likevel med forbehold om biskopens rettigheter i alt annet.

Samme dag ga paven Clemens V[6] også avlatsprivilegium for de 14 kongelige kapellene, til å ettergir henholdsvis ett år og hundre dagers pønitens for dem som besøker kapellene på deres festdag og de åtte nærmest følgende dager. Dette ga kapellene et visst økonomisk grunnlag, ved at en kunne selge avlatsbrev. De kongelige kapellene var trolig grunnlagt av kongen og som ble også finansiert fra kongemakten.

De 14 kongelige kapell[rediger | rediger kilde]

De 14 kongelige kapell i den orden de var oppført i pavebullen av 1308:

  1. Apostolorum Bergensis
  2. sancte Marie Asloensis
  3. sancti Michaelis de Tunsbergis
  4. sancti Olavi de Avaldsnes
  5. sancti Petri de SaurbeRennesøy
  6. sancti Laurentii de Lista
  7. sancti Laurentii de Eikundasund
  8. sancte crucis de Fana
  9. sancte Caterine
  10. omnium Sanctorum
  11. sancti Ludovici in Tussisøy
  12. sancti Nicolai de Herdle
  13. sancte Marie de Trums
  14. sancti Stephani de Tunsbergis

Privilegiebrevet fra 1314[rediger | rediger kilde]

31. august 1314[7] bestemte kong Håkon Magnusson at prosten i Mariakirken i Oslo «til evig tid» skal være kongelig kansler. Til inntekt som kansler skal han ha hele Nesodden med samme frihet som de to skipreidene på Follo. Den av kongens hirdprester som kongen finner best skikket, skal være visekansler og ha 1/4 av inntektene av seglet når kansleren ikke er hos kongen. Den som bryter denne bestemmelsen, faller i pavens bann ifølge pavens privilegium for de gaver kongen gir til kirkelige institusjoner og blir i tillegg ubotamann.

Denne ordningen holdt seg med noen avbrudd, til etter reformasjonen.[trenger referanse] Mariakirken som kongelig kapell og med kanslerembedet lagt til dens leder ble den eneste faste institusjon i riksstyret og i praksis en statsforvaltning, spesielt på det rettslige område.

Oppgavene i statsadministrasjonen[rediger | rediger kilde]

Kapellene stod delvis utenfor den vanlige kirkeorganisasjonen, med en rolle i statsadministrasjon. Det ga kongemakten mulighet til å knytte til seg skriveføre og kompetente menn som kongemakten kunne stole på. Samtidig var stillingene ikke arvelige, noe som sikret både kompetent og kongelojal rekruttering. P.A. Munch beskriver kapellgeistligheten som en motvekt mot det verdslige aristokrati med en sterkere lojalitet til kongemakten og et sterkere tjenesteelement enn både det verdslige og det ordinære kirkelige aristokrati.[2][3]

Etterhvert som biskopene i det norske riksrådet fikk stadig sterkere innflytelse i senmiddelalderen og frem mot reformasjonen ble kapellgeistligheten en viktig motvekt der kongen kunne finne egnede kongelojale bispekandidater.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Regesta Norvegica, bind 2 nr 1041 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=2203&s=n&str=oslo.
  2. ^ a b Sverre Bagge: «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo Arkivert 18. mai 2014 hos Wayback Machine.», Oslo bispedømme 900 år, Universitetsforlaget, Oslo 1975, s. 143-61.
  3. ^ a b Sverre Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584, s. 175
  4. ^ Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo
  5. ^ Diplomatarium Norvegicum 1 nr 113 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=114&s=n, jamfør også Regesta Norvegica, bind 3, nr 448 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=2683&s=n&str=sørbø
  6. ^ Diplomatarium Norvegicum 1 nr 114 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=115&s=n, jamfør også Regesta Norvegica bind 3 nr 449 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=2684&s=n,
  7. ^ Regesta Norvegica, bind 3 nr 905 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=3139&s=n&str=oslo.
  8. ^ Salvesen, Helge. (2009, 14. februar). Kapellgeistlighet. I Store norske leksikon. Hentet 19. november 2015 fra https://snl.no/kapellgeistlighet.