Kalkant

En kalkant (fra latin calcare, å trykke noe ned), også kalt belgtreder, orkestertjener eller belgtråkker, var tittelen på den eller de personene som opererte blåsebelgene i et kirkeorgel. På mindre orgelpositiver kunne belgene bli drevet for hånd, eventuelt også av organisten selv, da ved bruk av fotpedaler. I større kirkeorgler var flere personer sysselsatt med å tråkke store blåsebelger når orgelet skulle spilles. Et eget signalanlegg, ofte en ringeklokke operert av organisten med en klokkesnor, varslet kalkantene om at instrumentet skulle spilles.

Siden det var kostbart å lønne kalkanter måtte organistene vanligvis øve på andre tangentinstrumenter, for eksempel klavikord eller cembalo. I et kommunebudsjett fra Voss for 1907 er det budsjettert med at kalkanten lønnes tilsvarende som ringeren og kirketjeneren; den samlede posten for disse tre stillingene – som det er påregnelig at var deltidsstillinger som innehaverne hadde ved siden av annet arbeid – er på 138 kroner.

Fra midten av det nittende århundret ble belgene gradvis erstattet av kompressorer drevet av dampmotorer og etterhvert elektriske motorer. Dette gjorde det mulig for organistene å øve mer regelmessig på selve orgelet.

I de fleste moderne kirkeorgler er elektriske motorer den eneste luftforsyningen. Men enkelte steder er den gamle manuelle driften beholdt som et alternativ, for eksempel i Glogerorgelet i Kongsberg kirke der de manuelle belgene fortsatt benyttes jevnlig, blant annet på enkelte konserter.

Avledet betydning

Ordet «kalkant» eller «calcant» kan også være en kortform av betegnelsene «calcantklokke» og «calcantvekker», som viser til et av registertrekkene i et pipeorgel.

Se også

• Pipeorgel

Kilder

• (no) «Kalkant» i Store norske leksikon