Kaiser-klassen (slagskip)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kaiser-klassen (slagskip)
Bundesarchiv DVM 10 Bild-23-61-83, Linienschiff "SMS Kaiser".jpg
SMS «Kaiser»
Karriere
Land War Ensign of Germany 1903-1918.svg Det tyske keiserriket
Type Slagskip
Klasse Kaiser-klassen
Operativ 1912-1919
Byggeperiode 1909-1913
Skip planlagt 5
Skip bygget 5
Tekniske data
Deplasement 24 724 tonn (design)
27 000 tonn (fullt lastet)
Lengde 172,4 m
Bredde 29,0 m
Dypgang 9,1 m
Framdrift 3 aksler
3 dampturiner
28 000 shp (20 900 kW)
Hastighet 21 knop (39 km/t)
Rekkevidde 14 600 km ved 12 knop (22 km/t)
Pansring Side: 350 mm
Tårn: 300 mm
Batteri: 170 mm
Kommandotårnet: 350 mm
Bestykning 10 x 30,5 cm kanon
14 x 15 cm kanon
8 x 8,8 cm kanon
Mannskap 1 084

Kaiser-klassen var en slagskipsklasse bestående av fem skip bygget i Tyskland før den første verdenskrigen, som tjenestegjorde under krigen i Kaiserliche Marine. Det var den tredje klassen av tyske dreadnought slagskip og den første med turbinmotorer og kanontårn fordelt over flere dekk. De fem slagskipene var «Kaiser», «Friedrich der Grosse», «Kaiserin», «Prinzregent Luitpold» og «König Albert». Som vanlig for tyske slagskip i denne perioden var hovedartilleriet på Kaiser-klassen mindre enn sine britiske rivaler: 30,5 cm i kaliberet sammenlignet med 34,3 cm i den britiske Orion-klassen.[1]

Alle fem fartøyer gjorde innsats for det tyske keiserriket i Nordsjøen under krigen der disse utgjorde Divisjon VI i den tredje krigseskadren. Med unntak av «König Albert» som lå ved kai ved dette tidspunktet, deltok samtidige av klassen i slaget ved Jylland.[2] Av de fire slagskipene var bare «Kaiser» skadet under kampene etter å ha blitt truffet med to tungkalibrede granater.[3] Slagskipene deltok også i Operasjon Albion i Østersjøen. Under denne operasjonen ble disse omorganiserte til den fjerde krigseskadren under ledelse av vizeadmiral (viseadmiral) Wilhelm Souchon.[4]

Ved krigsavslutningen ble alle fem slagskip i klassen internert ved den britiske flåtebasen i Scapa Flow. Den 21. juni 1919 ble alle fartøyene sunket for å forhindre en eventuell beslagleggelse av Royal Navy. Fartøyene ble senere berget og opphugd som skrap i årene mellom 1929 og 1937.[5]

Design[rediger | rediger kilde]

Kaiser-klassen ble bestilt for den tyske Kaiserliche Marine under den andre «flottengesetze» (flåtelov) 27. mars 1908 sammen med den foregående Helgoland-klassen. Flåteloven forutsatt at levealderen for hovedskip skulle reduseres til 25-20 år om gang, et tiltak som nødvendiggjorde bygging av nyere slagskip. Dette betydde at de eldre hovedskipene av Siegfried-klassen og Odin-klassen, åtte panserskiper måtte sammen med de fire slagskip av Brandenburg-klassen byttes ut med nyere hovedskip. De fem slagskip av Kaiser-klassen skulle erstatte de tre gjenværende Siegfried-panserskipene (av opprinnelige seks); «Hildbrand», «Heimdall» og «Hagen», sammen med Odin-klassen på to skip, «Odin» og «Agir».[6]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Skipene av den nye klassen var 171,8 m (564 ft) langt ved vannlinjen og 172,4 meter (566 ft) langt som helhet, med en bredde på 29 m (95 ft). Skipene hadde en dybde på 9,1 m forut og 8,8 m akterover med et deplasement på maksimalt 27  000 tonn.[Note 1] Skipene hadde dobbelbunn i skroget på 88 prosenter av lengden og 17 vanntette skotter. Besetningen på skipene i ordinær tjeneste var på 41 offiserer og 1043 sjømenn, men i tjeneste som flaggskip for en skvadron ble det tilføydet 14 offiserer og 80 menn. Som sekundær flaggskip ble besetningen forøket med 2 offiserer og 23 menn.[7]

Kaiser-slagskipene var utmerkede havgående fartøyer, men var veldig rigidt med litt tap av hastighet i sterke dønninger. Lettmanøvrerte under rorkontroll, men kan ikke dreie under bråmanøvrering uten tap på opptil 66 prosent av hastigheten og kunne krenge opptil åtte grader. «Metasenterhøyden» for skipene var på 2,59 m (8,5 ft).[8] Ved stor metasenterhøyde ble skipet «stivt», med krappe, forte slingrebevegelser i sjøgang, ved liten metasenterhøyde ble skipet «rankt» med større bevegelser i sjøgang.

Framdrift[rediger | rediger kilde]

Kaiser-klassen var de første tyske slagskipene med dampturbiner som framdrift. De brukte turbiner fra flere forskjellige lokale produsenter som Reichsmarineamt og tyske skipsverfter i forsøkene på å finne passende alternativer mot de effektive Parsons dampturbiner som hadde sikret seg monopol i markedet.[9][Note 2] Uansett fikk «Kaiser» og «Kaiserin» tre dampturbiner av type Parsons av britisk opprinnelse. «Friedrich der Grosse» hadde tre dampturbiner av type AEG-Curtis, mens «König Albert» hadde dampturbiner av type Schichau. Turbinene drevet trebladede propeller som hadde en diameter på 3,75 m, med en toppfart på 21 knop. Det var tre propellakslinger og to rorer.[10]

«Prinzregent Luitpold» hadde en forskjellig motorinstallasjon med bare to Parsons dampturbiner med tilhørende propellakslinger, det midte motorsystemet skulle være en enslig 12 000 hp Germania seks-sylindret totakts dieselmotor for senterakselen. Men denne dieseldrevne anlegget ble ikke klar i tide nok for installasjon, slik at skipet måtte deretter klarte seg med kun to aksler.[11] Likevel var «Prinzregent Luitpold» omlag en halv knop saktere enn søstrene.[12]

Damp ble levert med seksten Schulz-Thornycroft dampkjeler i samtidige skip med unntak av «Prinzregent Luitpold» som hadde bare 14 kjeler til rådighet. Treakslede skip av denne klassen fraktet 3 600 tonn kull som brennstoff, som gjorde det mulig å ha en rekkevidde på 7 000 nautisk mil med marsjfarten på 12 knop. Det enslige skipet med to aksler bare hadde 2 200 tonn kull, ettersom man hadde vært designet med tanker for 400 tonn olje for dieselmotoren. På dieseldrift alene ville «Prinzregent Luitpold» ha hatt en rekkevidde på 2 000 nautisk mil på 12 knop.[13][14]

Elektrisk kraft ombord på skipene ble produserte av fire doble turbo-generatorer og to dieseldrevne generatorer med en samlet kraft på 1 800 kilowatt på 225 volt.[15]

Bestykning[rediger | rediger kilde]

«Kaiser»s aktre to tårn, det ene høyere enn det andre.

Skipene i Kaiser-klassen hadde en bestykning delt i hovedskyts og sekundær skyts. Hovedartilleriet bestod av ti 30,5 cm SK L/50 kanoner montert i fem pansrede tvillingtårn.[Note 3] Et kanontårn ble montert forut, midtskips var to kanontårn montert en echelon (diagonalt), den ene vendt forut og den andre akterover, og to kanontårn var montert i akterskipet. De to siste kanontårn var montert i «superfiring» konfigurasjon med det fjerde tårnet et dekk høyere enn det akterste femte tårnet. Denne utformingen var svært moderne for sin tid og ble senere enerådende for det tyngre sjøartilleriet på større skip. Skipene fraktet 860 granater for alle kanonene, fordelt på 86 granater per kanon.[16] Den typiske granaten var på 406 kg, som ble avfyrt med en munningshastighet på 854 meter per sekund.[17][18] Kanonene var lagt i plass på Drh LC/1909 understellet i kanontårnene, som var meget lik det eldre LC/1908 understellet på den foregående Helgoland-klassen.[19][20] Understellet eller rapperten i kanontårnet opprinnelig hadde en hevning på + 13,5° og senkning på - 8°. Dette ble senere endret til mellom + 16° og - 5,5°. Med den opprinnelige hevningen kunne skuddvidden være på 16 299 m, med den nye innstillingen ble den forstørret til 20 400 m.[21]

Skipene hadde sekundærskyts på fjorten 15 cm SK L/45 hurtigladende kanoner montert i deres kasematter langs overbygningene. Hver kanon hadde sin tilførsel på 160 45,3 kg tunge granater fra ammunisjonslagrene som rommet tilsammen 2 200 granater.[22] Granaten ble avfyrt med en munningshastighet på 835 meter per sekund med en skuddvidde på 13 500 m, etter året 1915 var elevasjonen på kanonen øket for større avstander opptil 16 800 m.[23] Skipene var også utstyrt med åtte 8,8 cm SK L/45 kanoner, senere erstattet med fire 8,8 cm L/45 Flak luftvernskyts, to av dem ble senere fjernet.[24] Som med de fleste hovedskipene i den tyske flåten hadde skipene fra Kaiser-klassen undervanns torpedorører om det skulle komme til kamp på kloss hold. Skipene var bevæpnet med fem 50 cm torpedorører, den ene i baugen mens resten var plassert på bredsidene, to på hver side.[25]

Pansring[rediger | rediger kilde]

Skraverte områder utgjør deler av skipet med pansring.

Som med alle moderne tyske krigsskip av en viss størrelse, ble også skipene av Kaiser-klassen beskyttet med pansertype Krupp sementert stål (K.C.A). Pansrede dekker varierte i tykkelse fra 10 cm i kritiske deler av skipet ned til 6 cm på mindre viktige deler. Panserbeltet langs vannlinjen var 35 cm tykk midtskips i «citadellet», og ned til 18 cm forut og 12 cm akterut mot endene. Bak pansringen mot vannlinjen hadde skipene torpedoskotter, indre skott som løps langs skroget med 4 cm tykkelse. På forskipet sto kommandotårnet med en tykkelse på 40 cm på sidene og 15 cm på taket, akterut var et mindre tårn også reist, med 20 cm tykkelse på sidene og bare 5 cm på taket. Kanontårnene hadde et sidepanser på 30 cm og tykk pansring på taket på 22 cm. Kasemattene hadde 17 cm tykk pansring i tillegg til kanonskjoldene på 8 cm.[26]

Bygging[rediger | rediger kilde]

«Kaiser», det første skipet i klassen, ble kjølstrukket på Kaiserliche Werft Kiel i desember 1909 med byggingsnummer 35. Skipet ble sjøsatt den 22. mars 1911, og levert til Hochseeflotte (Havgående flåte) ved 1. august 1912. «Friedrich der Grosse» ble kjølstrukket på AG Vulcan skipsverftet i Hamburg 26. januar 1910, deretter sjøsatt den 10. juni 1911. Skipet ble levert som det nye flaggskipet for den havgående flåten i 15. oktober 1912. «Kaiserin» som det tredje skipet i klassen, ble kjølstrukket i skipsverftet Howaldtswerke i Kiel i november 1910. Hun ble sjøsatt den 11. november 1911, og levert den 14. mai 1913.[27][28]

«König Albert» var kjølstrukket på Schichau i Danzig i 17. juli 1910, og sjøsatt den 27. april 1912. Levert til den tyske marinen ved 31. juli 1913. «Prinzregent Luitpold» som det siste skipet i klassen ble kjølstrukket i januar 1911 på Germaniawerft skipsverftet i Kiel. Skipet ble sjøsatt 17. februar 1912 og levert den 19. august 1913.[29][30]

Tjeneste[rediger | rediger kilde]

En illustrasjon av «Prinzregent Luitpold»

Før krigen[rediger | rediger kilde]

I 1913-1914 deltok to Kaiser-skip, SMS «Kaiser» og SMS «König Albert» i et større sjøtokt til Sør-Amerika og Sør-Afrika. Dette langtrekkende flåtetoktet var ikke bare en maktdemonstrasjon for det tyske keiserriket, men også en prøvelse der deres nyere designer ble testet i krevende farvann langt fra den tyske kysten. De nye turbinene skulle testes på slike langtrekkende operasjoner. Ved krigsutbruddet hadde begge slagskipene vendt tilbake til de tyske flåtebasene.[31]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Raid på Scarborough, Hartlepool og Whitby[rediger | rediger kilde]

Den første viktige militæroperasjonen for skipene av Kaiser-klassen var raidet på de engelske havnestedene Scarborough, Hartlepool og Whitby 15.-16. desember 1914. Franz von Hipper som kommanderte den første speidergruppen, som besto av de tyske slagkryssere, gjennomførte raidet under beskyttelse av admiral Friedrich von Ingenohl med den tyske krigsflåten, som holdt stand cirka 200 km øst for Scarborough.[32]

Royal Navy som nylig hadde fått tak på intakte kodebøker erobret fra krysseren «Magdeburg» som hadde grunnstøttet og deretter blitt forlatt under russisk ild utenfor den estiske kysten i august 1914, hadde skaffet seg kjennskap om de tyske planene. Men det var fremdeles ikke mulig å vite hvor denne operasjonen skulle skje, så admiralitetet beordret 1st. Battlecruiser Squadron (Slagkrysserskvadronen) under ledelse av David Beatty ute på havet sammen med 2nd. slagskvadron på seks slagskip, støttet av flere kryssere og destroyere. Disse skulle finne og forsøke å avskjære de tyske sjøstyrkene.[33]

Beatty seilte ute i Nordsjøen og snublet over hele den tyske slagskipsflåten. Et sjøslag tok seg til mellom de britiske destroyere som hadde dratt i forveien som skjerm for slagkrysserne og de tyske destroyere støttet av kryssere. Mens de mindre fartøyene sloss en forvirrende kamp med hverandre i to timer, kom de tyske og britiske hovedskipene innenfor skuddvidden mot hverandre på mindre enn 15 kilometer. Ingen av admiralene på begge flåter hadde oversikt i mørket med dårlig sikte, og Ingenohl ønsket ikke å risikere et hovedslag med overlegne styrker med tanke på keiserens strenge ordre om å ikke starte fiendtligheter uten hans samstykke.

Etter å ha konkludert at hans flåtestyrkene hadde engasjerte skjermen av Grand Fleet, avbrøt han kontakten med britene etter ti minutter ved å sette kurset i sørøst. Manøvreringen tok tid, men den ble fullført ved kl. 6.42, og i de neste førti minutter dampet de to flåter side om side på parallelle kurs.[34] Først ved kl. 7.20 beordret Ingenohl kursendring tilbake til den tyske kysten.[35]

Bombardementet av Yarmouth og Lowestoft[rediger | rediger kilde]

For andre gang deltok slagskipene av Kaiser-klassen i et raid på den engelske kysten, igjen som støtte for den tyske speidergruppen. Om formiddag kl. 10.55 den 24. april 1916 dro slagkrysserne fra Jadebusen, senere fulgt av slagskipsflåten ved kl. 13.40. Underveis ble slagkrysseren «Seydlitz» slått ut av en mine, og måtte returneres mens resten fortsatte til deres målene.[36] Etter å ha bombardert Lowestoft kom de over den britiske Harwich Force på flere kryssere og drevet dem bort under en kort kamp utenfor Yarmouth. Rapporter om britiske ubåter fikk von Hipper til å avbryte raidet. Admiral Reinhard Scheer som hadde fått advarsler om at Grand Fleet hadde dratt ut fra deres flåtebasen i Scapa Flow, trukket sine slagskipene tilbake til farvannet utenfor Tyskland.[37]

Slaget ved Jylland[rediger | rediger kilde]

Fire av skipene fra klassen deltok i flåtetoktet som resulterte i det store slaget ved Jylland 31. mai til 1. juni 1916. Operasjonen var en gjentakelse av tidligere planer som hadde til hensikt å trekke ut en del av den britiske Grand Fleet og ødelegge den med slagskipsflåten. «Kaiser», «Kaiserin», «Prinzregent Luitpold» og «Friedrich der Grosse», Scheers flaggskip, utgjorde Divisjon VI av den tredje krigseskadren. Tredje krigseskadre som den første av tre slagskipseskadrer var avantgarden for flåten med König-klassen i Divisjon V som spydspiss. Den andre krigseskadren bestod av Helgoland-klassen og Nassau-klassen, deretter den første krigseskadren som arriergarden med eldre Deutschland-klassen pre-dreadnought slagskip.[38]

Like før kl. 16.00[Note 4] om ettermiddag den 31. mai oppdaget den tyske speidergruppen deres motstykker, den første slagkrysserskvadronen, og de første skuddene i en dødelig duell ble avfyrt. Som ledd i planen dampet de tyske slagkrysserne sørover for å lokke med seg de britiske hovedskipene mot slagskipene fra Hochseeflotte, underveis ble slagkrysserne «Indefatigable»[39] og «Queen Mary»[40] ødelagt av de tyske granatene. Ved kl. 17.30 kunne det ledende slagskipet, SMS «König» observere de tyske og britiske slagkrysserne. Mens von Hipper svinget om til styrbord, snudde britene til babord. Ved kl. 17.45 startet Scheer angrepet med en manøvrering som førte slagskipene nærmere slagkrysserne, deretter åpnet Divisjon VI ild.[41] «Prinzregent Luitpold» som først kunne ikke åpne ild, kom til og skjøt åtte salver på 20 300 til 19 500 m hold før avstanden ble for stor. «Kaiser» og «Friedrich von der Grosse» sammen med slagskipene fra andre krigseskadre skjøt noen få salver på flere lette kryssere av 2. Light Cruiser Squadron uten resultater.[Note 5][42]

«Kaiser» med hovedskytset vendt til styrbord

Ved kl. 19.00 om kveld, kom den lette krysseren «Wiesbaden» under angrep fra britiske flåtestyrker etter den var slått ut av slaglinjen, så Scheer beordret sine skip om å snu for å beskytte krysseren og ta den under slep. Ved kl. 19.05 hadde to britiske pansrede kryssere, «Defence» og «Warrior», gått til angrep på krysseren bare for å bli overrumplet av «Kaiser» og tre König-klasse slagskip som på mindre enn 8 km hold åpnet ild. «Defence» ble sprengt i filler mens «Warrior» ble skutt i stykker og drevet vekk med brann ombord. De nye «super-dreadnought» slagskip av Queen Elizabeth-klassen i 5th Battle Squadron kom til og tok opp kampen med tyskerne.[43]

Mens «Warrior» trukket seg nordover, måtte «Warspite» foreta en bråmanøvrering etter å ha kommet for nær søsterskipet «Valiant», og ble truffet av en granat fra «Kaiser» som slo ut styremaskineriet. Mens dette ble reparert, var slagskipet kommet utenfor kontroll i en sirkulær bevegelse der de ble tatt under sterk ild av «Friedrich der Grosse», «König», to «Nassau» og tre «Helgoland» slagskip i tjue minutter.[44] «Warspite» var truffet elleve ganger, og skadene på styremaskineriet var altfor omfattende for videre deltagelse i sjøslaget.[45] Tyskerne mistet sikten av dette slagskipet, og trodde de hadde senket henne.

Ved tilbakekomst til Jadebusen tok Nassau-klasse slagskipene «Nassau», «Westfalen» og «Posen» sammen med Helgoland-klassen «Helgoland» og «Thüringen» vakttjeneste i den ytre reden. «Kaiser», «Kaiserin» og «Prinzregent Luitpold», i stor grad uskadde under slaget tok også opp defensive posisjoner utenfor Wilhelmshaven mens de andre hovedskipene ble etterfylt med ammunisjon og drivstoff.[46]

Under sjøslaget hadde «Kaiser» avfyrt 224 tyngre og 41 mindre prosjektiler; «Kaiserin» 160 tyngre og 135 mindre, «Prinzregent Luitpold» 169 tyngre og 106 mindre, og «Friedrich der Grosse» 72 tyngre og 151 mindre prosjektiler.[47] «Kaiser» som det eneste skipet i klassen var påførte skader etter å ha blitt truffet to ganger, bare én mann ble såret.[48]

Operasjon Albion[rediger | rediger kilde]

I tidlig september 1917 etter erobringen av den russiske storbyen Riga besluttet den tyske marinen at de skulle ta herredømmet over Rigabukten fra de russiske sjøstyrkene. Admiralstab (den tyske overkommandoen for marinen) planlagt en operasjon i den vestestiske øygruppen medregnet Ösel for å ta ut de russiske kystfortene på Sorbe-halvøya som voktet adgangen til Rigabukten.[49] Ved 18. september ble det sendt ut instruksjoner for en kombinerte operasjon der hæren og marinen skulle samarbeide, for å erobre øygruppen. Den tredje krigseskadren med slagkrysseren SMS «Moltke» som flaggskip, var sendt østover som en del av en meget stor armada på 300 fartøyer med støtte av over 100 fly og seks zeppeliner.

Divisjon V besto av fire König-klasse slagskip og det nye slagskipet «Bayern» mens Divisjon VI besto av alle 5 Kaiser-klasse slagskip. I tillegg kom 9 lette kryssere østover sammen med slagskipene. Fra hæren ble 24 600 soldater overført til operasjonen.[50] Mot tyskerne hadde russerne de eldre pre-dreadnought slagskipene «Slava» og «Tsarevitch», de pansrede kryssere «Bayan», «Admiral Makarov» og «Diana», 26 destroyere, flere mindre krigsfartøyer og en garnison på 14 000 soldater på Ösel.[51]

«Kaiser» på Kielerwoche i juni 1913. Den keiserlige jachten «Hohenzollern» lå i bakgrunnen.

Operasjonen begynte den 12. oktober da slagskipene fra Divisjon VI engasjerte batteriene på Sworbe mens Divisjon V sammen med flaggskipet «Moltke» åpnet ild på batteriene ved Taggabukten. Sterk russisk motstand i Kassar Wick, som ledet inn i Moon-stredet, sløvet ned den tyske fremgangen fram til 14. oktober da «Kaiser» støttet minesveipere som var forstyrret av de russiske jagere fra å lage en åpning i minefeltene. Beskyttet av 30,5 cm kanonene ombord på «Kaiser» gikk tyske torpedobåter på nytt til angrep og drevet tilbake russerne som mistet jageren «Grom».[52] Fra Zerel utgjorde de russiske 305 mm kystkanonene et betydelig problem, slik at «Kaiserin», «König Albert» og «Friedrich der Grosse» gikk til angrep på mellom 12 og 20 km hold. Den russiske kontraskytingen var meget presist, så dreadnoughtene ble tvunget vekk etter en times strid.[53]

I den neste dagen, den 15. oktober, rykket to König-klasse slagskip inn i Moonstredet for å ødelegge de russiske sjøstyrkene. Under sjøslaget ble pre-dreadnoughten «Slava» senket av «König» mens «Kronprinz» jaget bort resten.[54] Ved 20. oktober var sjøoperasjonene avsluttet etter alle russiske krigsskipene var ødelagt eller drevet bort mens den tyske hæren tok kontroll over Ösel.[55]

Skjebne[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske kapitulasjonen i november 1918, måtte den tyske Hochseeflotte under kommando av kontreadmiral Ludwig von Reuter dampet ut for internering i den britiske flåtebasen i Scapa Flow. Flåten forble i fangenskap under forhandlingene som til slutt resulterte med Versaillestraktaten. De tyske representantene måtte skrive under på traktaten, og fikk en frist på seg fram til 21. juni. Reuter begynte å ante at britenes hensikt var å ta de internerte krigsskipene i besittelse ved utgåelsen av fristen. Uten å være informert om at fristen var utvidet til 23. juni, besluttet Reuter at alle samtidige fartøyer skulle senkes. Om morgen den 21. juni mens den britiske flåten forlot Scapa Flow for trening, ble ordren overført til offiserene i alle skipene.

«Friedrich der Grosse» var det første skipet i flåten som begynne å senke ved kl. 12.16. Deretter fulgt «König Albert» etter ved kl. 12.54, siden «Kaiser» kl. 13.25, «Prinzregent Luitpold» kl. 13.30 og til slutt «Kaiserin» ved kl. 14.00 om ettermiddag den 21. juni. Det første skipet som ble berget, var «Kaiser», som ble tatt opp ved 20. mars 1929 og overført til Rosyth der hun ble hugd opp i 1930. Deretter kom turen til «Prinzregent Luitpold» ved 9. juli 1931, «König Albert» ved 31. juli 1935, «Kaiserin» ved 14. mai 1936 og «Friedrich der Grosse» den 29. april 1917.[56] Fra det siste skipet av klassen opphugd ble skipsklokken berget, senere returnert i 1965 til Tyskland. Denne skipsklokken fra «Friedrich der Grosse» er nå i det tyske flåtehovedkvarteret i Glücksburg.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Deplasementet i designen på 27 724 tonn. Se Gröner, p. 26
  2. ^ Turbina, den tyske bransjen av Parsons gav RMA tilbudet om lisensproduksjon av turbiner av Parson design, men admiral von Tirpitz avslo dette. Han og andre medlemmer av RMA ønsket turbiner bygd av tyske selskaper fremfor å knytte marinen til Parsons turbiner. Se Weir, p. 95
  3. ^ I den keiserlige marinen betyr «SK» Schellfeuerkanone, hurtigskytende kanon, mens L/50 er lengden på kanonløpet. L/50 betyr femti ganger kaliberet i kanonen.
  4. ^ Klokkesett i seksjonen er satt i Sentraleuropeisk tid etter fra tysk perspektiv. En time foran UTC fra britisk perspektiv.
  5. ^ Unntakene var SMS «Nassau» og SMS «Ostfriesland» som fortsatte å skyte fram til 18.15 og 18.10. See: Tarrant, p. 111

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gardiner og Grey, p. 26
  2. ^ Tarrant, p. 62
  3. ^ Tarrant, p. 296
  4. ^ Staff, p. 151
  5. ^ Gröner, p. 26
  6. ^ Gröner
  7. ^ Gröner p. 26
  8. ^ Gröner p. 26
  9. ^ Weir, p 95-96
  10. ^ Gröner p. 26
  11. ^ Preston, p.74
  12. ^ Conways p. 147
  13. ^ Preston, p. 74
  14. ^ Breyer, p.260
  15. ^ Groner p. 26
  16. ^ Gröner p. 26
  17. ^ Conways p. 140
  18. ^ Gardiner og Gray, p. 140
  19. ^ Conways p. 147"
  20. ^ Gardiner og Gray, p. 147
  21. ^ Gröner p. 26
  22. ^ Gröner p. 26
  23. ^ Gröner p. 26
  24. ^ Conways p. 147
  25. ^ Gröner p. 26
  26. ^ Gröner p. 26
  27. ^ Gröner p. 26
  28. ^ Conways p. 147
  29. ^ Gröner p. 26
  30. ^ Conways p. 147
  31. ^ Gröner p. 26
  32. ^ Tarrant, p. 31
  33. ^ Tarrant p. 31"
  34. ^ Tarrant, p. 32
  35. ^ Tarrant, p. 33
  36. ^ Tarrant, p. 53
  37. ^ Tarrant, p. 54
  38. ^ Tarrant, p. 286
  39. ^ Tarrant p. 94-95
  40. ^ Tarrant p. 100-101
  41. ^ Tarrant, p. 110
  42. ^ Tarrant, p. 111
  43. ^ Tarrant, p. 139-141
  44. ^ Tarrant p. 141
  45. ^ Tarrant, p. 143
  46. ^ Tarrant, p. 263
  47. ^ Tarrant, p. 292
  48. ^ Tarrant, p. 298
  49. ^ Halpern, p. 213
  50. ^ Halpern, p. 214-215
  51. ^ Halpern, p. 215
  52. ^ Halpern, p. 216
  53. ^ Halpern, p. 217
  54. ^ Halpern, p. 217
  55. ^ Halpern, p. 219
  56. ^ Gröner p. 26

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Breyer, Siegfried; Kurti, Alfred (1973): Battleships and Battle Cruisers 1905-1970: Historical Development of the Capital Ship. Garden City, New Jersey: Doubleday. ISBN 978-0385072472
  • Gardiner, Robert; Gray, Randal, red. (1985): Conway's All the Fighting Ships: 1906-1922 Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-0870219078
  • Gröner, Erich; Jung, Dieter; Martin, Maass (1990): German Warships: 1815-1945 Annapolis: Naval Institute Press ISBN 1557503524
  • Perston, Anthony (1972): Battleships of World War I, An Illustrated Encyclopedia of the Battleships of all Nations, 1914-1918 Harrisburg, Pennsylvania: Stackpole Books ISBN 978-0811702119
  • Staff, Gary (1995): Battle for the Baltic Islands 1917. Pen & Sword Maritime. ISBN 978-1-84415-7877
  • Tarrant, V.E. (2001) [1995]: Jutland: The German Perspective. Cassell Military Paperbacks. ISBN 978-0304358489
  • Weir, Gary E. (1992): Building the Kaiser's Navy: The Imperial Navy Office and German Industry in the Tirpitz Era, 1890-1919 Naval Institute Press. ISBN 978-1557509291