Jødeparagrafen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Presten Nicolai Wergeland var sammen med Christian Magnus Falsen sentral i å få vedtatt forbudet mot jøder i Norge. Nicolai Wergeland snudde senere og støttet sin sønn som arbeidet intenst for å oppheve jødeforbudet. Portrettet er malt av Christian Olsen.
Henrik Wergeland, Nicolais sønn var like sentral i å få forbudet mot jøder opphevet, litografi av G.L. Fehr etter tegning av J. Møllers

Jødeparagrafen er i dagligtale navnet på andre paragraf i Norges Grunnlov fra 1814 til 1851, men viser egentlig til den siste setningen. Paragrafen forbød i sin opprinnelige form jøder å komme til Norge, og jesuitter og munkeordener var forbudt. Den lød:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland var sentrale delegater bak ordlyden i paragrafens siste ledd. Ordlyden ble vedtatt 4. mai 1814. Pådriverne bak paragrafen var høyt utdannede og blant landets mest beleste menn.[1][2] Paragrafen ble ferdig utformet i konstitusjonskomiteen og vedtatt etter diskusjon, men uten endringer i plenum. Den nest siste setningen i samme paragraf er kjent som jesuittparagrafen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Paragrafen kan ses som en videreføring av Christian den femtes Norske Lov av 1687, der ble det bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev, men grunnlovens ordlyd var sterkt skjerpende siden forbudet i Grunnloven var absolutt og uten legale muligheter til unntak, for eksempel ved leidebrev.

Ellers i Europa var borgerretten på fremmarsj i Napoleonstiden. Land som Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Holland hadde alle i tiden fra 1782 til 1814 liberalisert mange særrestriksjoner og -bestemmelser rettet mot jøder. Jøder fikk status som gjester der de ikke fikk status som innbyggere eller fullverdige borgere. Norges grunnlov, som er betraktet som Europas frieste, ble imidlertid den mest jødefiendtlige.[1] Christian 5s Norske Lov av 1687 krevde at jøder som ønsket adgang til riket hadde leidebrev fra Kongen. Sefardiske jøder hadde adgang. Straffen for overtredelse kunne være opp til tusen riksdaler i bot og angiver ble belønnet med 50 riksdaler. Konvertitter hadde adgang til landet, blant annet kom Isaac Hambro fra København og slo seg ned i Bergen som handelsmann. På 1700-tallet er det kjent et par tilfeller av at jøder ble utvist og/eller bøtelagt. 1814-loven representerte en betydelig innskjerping.[3][2]

Håkon Harket bygger sin avhandling blant annet på et tidligere ukjent notat av Christian Magnus Falsen om Moses og hebreerne. Falsen mente at jødene ikke var egnet som borgere i stater de ikke selv regjerte. Dette var en politisk og ikke religiøs begrunnelse ifølge Harket: Det var en forestilling om at jødene representerte en trussel mot likhet, frihet og statens enhet. Falsen, Sverdrup og Wergeland var svært beleste og kjente til den tids formidling av jødenes historie. Forestillingene ble underbygget av konspirasjonsteorier og fryktbilder om «farlige jøder».[4][5][6][7][8] Falsen var påvirket av den prøyssiske forfatteren Friedrich Buchholz som var sentral i debatten om jøders borgerretter i Danmark og Tyskland. Ideene bak jødeparagrafen hadde samme opphav som opplysningstidens ideer om likhet og frihet, ifølge Harket. I ettertid ble det skapt inntrykk av at jødeparagrafen var basert på uvitenhet og religiøse fordommer. Tilhengere av paragrafen påpekte at landet i utgangspunktet var uten jøder og mente derfor ikke det var intolerant å opprettholde forbudet. Pådriverne for paragrafen var særlig Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen. De begrunnet blant annet med forestillinger om at jøder ikke kan bli gode borgere grunnet en tilbøyelighet til å danne en «stat i staten» - et uttrykk som skriver seg fra filosofen Johann Gottlieb Fichte. Hans C. U. Midelfart argumenterte på Eidsvoll mot paragrafen. Teologiprofessoren Johann David Michaelis i Göttingen argumenterte på 1700-tallet mot likestilling for jødene og både Falsen og Wergeland hadde Michaelis' antisemittiske bok. Falsen mente at jødene var uegnete som borgere av andre land fordi de var lojale mot Moseloven.[9][10] Wergeland begrunnet trolig forbudet av hensyn til konfesjonell enhet i landet. Lauritz Weidemann argumenterte tildels antisemittisk og mente at jødenes ønske om å gjenoppstå som egen stat gjorde dem til upålitelige borgere. Herman Wedel-Jarlsberg var delvis mot.[2]

De nasjonsløse jødene ble på 1800-tallet oppfattet som en symbolsk motsetning til nasjonal identitet. Ved folketellingen i 1875 var det bare 25 jøder i Norge. Jøder var et vanlig tema i Morgenbladet på 1800-tallet. Morgenbladet støttet kampen mot jødeparagrafen, men var nedlatende i omtale av jøder. Morgenbladet argumenterte prinsipielt mot jødeparagrafen og advarte samtidig mot konsekvensene av å oppheve paragrafen. Henrik Wergeland var også nedlatende i omtale av to arresterte jøder i 1844. Wergeland mente at ved å oppheve paragrafen ville det komme mange rike, opplyste og foretaksomme jøder til landet. I tillegg til dette økonomiske argumentet begrunnet han motstanden mot paragrafen med kristen nestekjærlighet. For Wergeland var det en forutsetning at jødene var kulturelt assimilerte og lot religionen være en privatsak.[11]

Iverksetting[rediger | rediger kilde]

Forbudet for jøder ble raskt håndhevet. Allerede på slutten av 1814 ble de første som ble mistenkt som jøder fordrevet eller forvist.[12] Fire menn ble i slutten av 1814 forvist fra Bergen etter påtrykk fra den lokale handelsstanden. Frykten for konkurranse fra jødiske kjøpmenn var en viktig drivkraft for å håndheve paragrafen.[13][14] Men de ble ikke bøtelagt eller arrestert. Først på slutten av 1820-tallet ble straffebestemmelsene fra Christian den femtes norske lov brukt. I 1822 valgte kongen, regjeringen og Stortinget totalt å ignorere at Grunnloven ble krenket. Norge var i finansiell krise. Et stort avdrag på statsgjelden til Danmark var forfalt, men Norge kunne ikke betale. Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning om avdraget ikke ble betalt. Selvstendigheten stod i fare. Danske Joseph Hambro og svenske Vilhelm Benedicks kom til Norge to ganger dette året for å forhandle om statslån. Førstnevnte representerte finanshuset Hambro, den andre finanshuset Michaelson & Bendicks - begge var jøder. Et statslån fra Hambro ble redningen for Norge. Statsgjeld og lånekrise førte til en pragmatisk innstilling til jødeparagrafen, mener historiker Frode Ulvund.[1]

Finansminister Herman Wedel Jarlsberg hadde i de vanskelig årene etter 1814 forsøkt å låne penger hos banker i London. På grunn av jødeparagrafen i Grunnloven fikk han ikke lån hos Rothschild, og Rothschild hadde fått de andre bankene i London med på boikott av den norske stat.[15]

I 1844 ble Philipson og Lopez arrestert i Christiania etter en krangel på Lütkens biljardsalong. Politiet fant ut at de to hadde brutt jødeparagrafen. Lopez ble sluppet fri i henhold til en unntaksbestemmelse for «portugiserjøder», Philipson ble fengslet i 30 dager fordi han ikke kunne betale boten på 800 specidaler (en anselig sum på den tiden). Morgenbladet skrev i en kommentar at de to hadde bidratt til «at befæste den temmelig udbredte Tro, at Landet vil blive oversvømmet af Skakrere og Bedragere, om Forbud mod Jødernes Adgang til Riget ophæves». «Sjakrer» var på den tiden en nedsettende betegnelse på jødiske omreisende kjøpmenn, synonymt med svindler. Andreas Munch skrev et satirisk skuespill på bakgrunn av Morgenbladets synspunkt og polemikk med den mer liberale konkurrenten Den Constitutionelle. Adolph Tidemand laget karikaturtegningen «Jødenes mottagelse i Christiania» fra episoden. Henrik Wergeland uttrykte ikke noen sympati for de to som han beskrev som «Skurke af Jøder».[16]

Debatt og vedtak på Eidsvoll[rediger | rediger kilde]

Det var lenge ansett at forbudet mot jøder i Norge ble tatt inn i grunnloven etter ønske fra «reaksjonære krefter i folkedypet»,[17] men det synes nå som forbudet ble drevet frem av Falsen, Sverdrup og Wergeland.[17] Det var hverken bøndene eller handelsstanden som var pådriverne, det var de tyngste intellektuelle som dominerte konstitusjonskomiteen, ifølge idéhistorikeren Håkon Harket. Paragrafen ble ferdig utformet i konstitusjonskomiteen og vedtatt etter diskusjon men uten endringer i plenum. Wilhelm Christie kom samtidig med en interpellasjon som førte til også jesuitter og munkeordener kom med i paragrafen. Det er lite dokumentert fra diskusjon innad i konstitusjonskomiteen, men Harket mener Falsen, Sverdrup og Wergeland var de sentrale personene bak. Wergeland hadde sitt eget grunnlovsutkast og jødeparagrafen var den eneste der han var helt enig med Sverdrup og Falsen.

Den rådende forestillingen har vært at paragrafen var religiøst begrunnet som en videreføring av gamle religiøse forestillinger. Ifølge Harket var det i stedet intoleranse basert på opplysningstidens religionskritikk som førte til at jødene ble eksplisitt nektet adgang til riket i en av Europas frieste konstitusjoner. Jødene hadde ifølge Falsen sin egen lov (Moseloven) og de kunne derfor ikke få borgerretter i et land der andre lover gjelder. Begrunnelsen var politisk: Jødene ble utelukket på grunn av sine politiske meninger og en forestilling om at de danner en stat i staten.[18] Falsen hevdet at jøder aldri kunne bli gode borgere av noen stat hvor jøder ikke regjerer. Blant liberale intellektuelle var det i kjølvannet av opplysningstiden sterk skepsis til jødedommen fordi de mente at de jødiske presteskapet fremmet en ureformert filosofi som holdt den jødiske befolkningen nede i kunnskapsløshet og fattigdom. Kjente navn i opplysningstiden inntok dette standpunktet, ikke minst Voltaire. Friedrich Buchholz var trolig et intellektuelt forbilde for Falsen. For Buchholz var det ikke en strid mellom to religioner, men mellom ulike utviklingstrinn og dette problemet mente Buchholz bare kunne løses ved at jødiske jenter giftet seg med kristne menn mens jødiske menn måtte tvangsinnrulleres i den prøyssiske hæren.[19] Frode Ulvund skriver at Theis Lundegaard trolig ikke hadde noen vesentlig rolle slik det har blitt antatt.[20]

Wedel Jarlsberg talte til en viss grad jødenes sak på Eidsvoll, mens Arnoldus Koren krevde full religionsfrihet. Koren var den som argumenterte sterkest mot paragrafen. Hans Midelfart understreket at det var inhumant og intolerant å utelukke en stor gruppe på grunn av trosforskjeller, og Midelfart talte mot paragrafen. Wedel Jarlsberg og Midelfart talt mot paragrafen fordi de mente den var i strid med grunnlovens ånd.[2][21] Prestene Jonas Rein og Peter Hount talte også mot jødeparagrafen. Hount sa at paragrafen var avskyelig intolerant da jødene «intet sted at holde til på Guds grønne jord» fikk. Wedel Jarlsberg mente også at paragrafen var illiberal.[22] Hount ønsket unntak for særlig ressurssterke jøder. Peter Motzfeldt argumenterte med hensynet til konfesjonell enhet og han mente jødene ikke lot seg assimilere. Flere innlegg i debatten presiserte at man ikke fryktet jødenes religion. Noen argumenter var økonomiske blant annet at en del jøder livnærte seg som omreisende handelsmenn («sjakring»). Det var trolig forsamlingens formann Peder Anker som ba alle tilhengere av paragrafen om å reise seg. Da flertallet var tydelig noterte Christian Frederik i dagboken at politikken vant over toleransen. Forbudet mot jøder var opprinnelig formulert som et unntak fra hovedregelen om religionsfrihet. Wilhelm Frimann Koren Christie, Arnoldus Korens fetter, foreslo ytterligere innskrenking der religionsfrihet bare gjaldt kristne, men ikke for jesuitter og munkeordener.[2]

Det har blitt hevdet at utsendingen John Moses, som kom fra en britisk handelsfamilie i Kristiansund, trolig hadde jødiske aner.[23] Moses kan ha vært av jødisk herkomst uten at det foreligger sikre opplysninger, kanskje kom familiene av de såkalte portugiserjødene (Borøchstein siterer Oskar Mendelsohn).[24]

Fire forsøk før opphevelse av jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Heinrich Nordahl Glogau var den første som offentlig kritiserte jødeparagrafen og mente at den burde fjernes. Glogau, som hadde konvertert til kristendommen og blitt kjøpmann i Bergen, reagerte på et antijødisk innlegg i avisen. I 1817 kritiserte Glogau Falsen åpent i tidsskriftet Den norske Tilskuer der Falsen var redaktør. Møhlenpristrappen i Bergen fikk i 2018 navnet Heinrich Glogaus trapp.[13][14][25]

Andreas Munch tok med diktet «Jøderne» i 1836 avstand fra paragrafen:[16]

Du lukker dine Havne til
Naar Jøden Fristed søge vil,
Du støder fornem bort et Folk –
Er det at være Friheds Tolk?

Henrik Wergeland tok opp spørsmålet om endring av Grunnloven § 2 første gang i Statsborgeren i 1837. I 1839 sendte Wergeland et forslag om grunnlovsendring til Stortinget. Forslaget ble fremmet av stortingspresident Søren Anton Wilhelm Sørensen og referert 28. juni 1839.[26] Henrik overbeviste senere faren Nicolai til å arbeide for å oppheve paragrafen.[27][28]

Første forsøk på å få paragrafen opphevet kom i 1842, 20 år etter statslånet fra Hambro var forhandlet frem. I denne sammenhengen hadde Henrik Wergeland utgitt diktsamlingen Jøden og fikk den sendt til hver eneste stortingsrepresentant før det for første gang ble stemt over å oppheve paragrafen.

I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:[29][30]

Den eneste Stat in Europa, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge... Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele... Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.

I pressen og på Stortinget var det omfattende argumentasjon mot forslaget, ofte økonomisk begrunnet. Ved voteringen stemte 51 for komitéinnstillingen om å fjerne jødeparagrafen, 43 imot. Det var ikke det nødvendige to tredjedels flertall som grunnlovsendringer krever, og forslaget falt.

Wergeland fortsatte å arbeide for saken inntil sin død i 1845. Samme år falt forslaget for annen gang, og i 1848 for tredje gang. Ved fjerde gangs behandling i Stortinget ble grunnlovsendringen vedtatt den 13. juni 1851. Den ble sanksjonert av kongen 21. juli. Lovgivning med utgangspunkt i jødeparagrafen ble deretter tilpasset, og endelig den 24. september 1851 sanksjonerte kongen «Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v.»

Okkupasjonstiden og jødeparagrafen[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig gjeninnførte Vidkun Quislings NS-regjering jødeparagrafen 12. mars 1942.[31] Endringen var signert 12. mars 1942 av Quisling, Sverre Riisnæs og Rolf Jørgen Fuglesang.[32] Paragrafen ble deretter stående til frigjøringen i 1945. Quisling ble ved rettsoppgjøret etter krigen domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.

De øvrige utelukkede ifølge Grunnlovens § 2[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Et mindretall på Stortinget stemte mot, herunder C.J. Hambro (H) og Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F).[33] Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann.

Religionsfrihetsledd[rediger | rediger kilde]

I 1964 ble § 2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble tilføyd. Paragrafen ble lydende:

Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.

21. mai 2012 ble paragrafen endret på nytt ved at leddet om statens offentlige religion ble tatt bort, og den endrede paragraf § 2 lyder:

Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.

Leddet om fri religionsutøvelse ble flyttet til § 16:

Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Jødene som reddet Norges selvstendighet, artikkel i VGnett 6. mai 2014
  2. ^ a b c d e Ulrik Sverdrup-Thygeson (2021). «Tidligere § 2 fjerde punktum». Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020. 
  3. ^ Morgenbladet 2.mai 2014 (intervju med Håkon Harket og omtale av hans bok Paragrafen).
  4. ^ Madelen Marie Brovold (2016). De første jødene. Norsk dramatikk 1825–1852 (avhandling). Universitetet i Oslo. s. 116. 
  5. ^ Håkon Harket (4. mai 2014). «Paragrafen – Foredrag i Rikssalen på Eidsvoll» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. desember 2021. Besøkt 4. desember 2021. 
  6. ^ E.T. Aspelund (2008). Grunnlovens utelukkelse av jøder 1814–1851. Masteroppgave (avhandling). Universitetet i Oslo. s. 8, 68, 78. 
  7. ^ «Den liberale jødeparagrafen». Morgenbladet. 20. november 2015. s. 31. 
  8. ^ Torgeir Skorgen (24. februar 2014). «Jødehatet i morsmelken». dagbladet.no (norsk). Besøkt 4. desember 2021. 
  9. ^ «Jødeparagrafen og Eidsvoll 1814». Universitetet i Bergen. 11. november 2015. Besøkt 17. desember 2015. 
  10. ^ Moe, Vibeke (2014). «Håkon Harket: Paragrafen». Historisk tidsskrift. 04 (norsk). 93: 643–648. ISSN 1504-2944. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2014-04-10. Besøkt 5. desember 2021. 
  11. ^ Antisemittisme som nasjonsbygging. Morgenbladet, 10. mai 2019, s. 18
  12. ^ Ulvund, Frode (2014). Fridomens grenser 1814-1851. Handhevinga av den norske "jødeparagrafen". Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 141 ff. ISBN 9788230401187. 
  13. ^ a b Ulvund, Frode: Glogaus plass? Bergens Tidende, 11. august 2014, s 29.
  14. ^ a b Wiederstrøm, Gunnar (16. mai 2019). «Nei, Munch var ikkje den første». morgenbladet.no. Besøkt 4. juli 2019. 
  15. ^ Ingerid Hagen: Blåfargen fra Modum: En verdenshistorie (Spartacus, 2014)
  16. ^ a b Snildal, Andreas (10. mai 2019). ««De ere Jøder!»». morgenbladet.no. Besøkt 10. mai 2019. 
  17. ^ a b «Gir Falsen og Wergeland ansvaret for «jødeparagrafen» i Grunnloven», artikkel hos NRK 2. mai 2014
  18. ^ Morgenbladet 2.mai 2014 (intervju med Harket og omtale av hans bok Paragrafen). «Det var ikke trangsynte bønder, men Eidsvolls sprenglærde superstjerner som fikk jødene utestengt fra Norge i 1814, skriver Håkon Harket i sin nye bok. … Et element som blir svært tydelig i arkivmaterialet, er at saken ikke handler om videreføring av gamle religiøse forestillinger. Dette handler om opplysningens tankegods. Og det er virkelig tankevekkende hvordan det beste og verste i denne grunnloven er så nær hverandre og stammer fra samme kilder, hvor det mest opplagte er arven fra Voltaire.»
  19. ^ Halvor Tjønn: Historia om ein famøs paragraf. Dag & Tid, fredag 23 mai 2014.
  20. ^ Frode Ulvund: Myte om «jødeparagrafen» for fall kronikk, VG, 8. mai 2014.
  21. ^ vl.no ‘Stengte jødene ute med fullt overlegg’ intervju med idéhistoriker Håkon Harket 02.05.2014
  22. ^ Stavanger aftenblad 26.04.2014.
  23. ^ bt.no Jøden på Eidsvoll av Frode Helmich Pedersen 29.04.2014
  24. ^ Borøchstein, Ove: J - historien om Kristiansundsjødene. Ibs forlag, 2000.
  25. ^ «(+) Nå har denne trappen fått et meget passende navn». www.ba.no (norsk). 20. november 2018. Besøkt 4. juli 2019. 
  26. ^ http://www.wergelandogstortinget.no/jodeparagrafen.html lest 11. juni 2014.
  27. ^ aftenposten.no Nicolai Wergeland - Alle møteplageres far av Gunnar Kagge 29.01.2014
  28. ^ Storsveen, Odd Arvid (29. september 2014). «Nicolai Wergeland». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 12. august 2019. «Hans Fortrolige Breve fra Riksforsamlingen, utgitt 1830, er verdifulle, og han fortjener ros for sin revurdering 1842 av forbudet mot jøder, som han hadde støttet 1814.» 
  29. ^ Bock, Katharina (4. juli 2011). «Blühende Dornenzweige – Henrik Wergelands Gedichte und der „Judenparagraf“ in der norwegischen Verfassung» (PDF) (tysk). Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Besøkt 13. mai 2022. 
  30. ^ Conversations-Lexikon der Gegenwart: In vier Bänden (tysk). 2. F-J. Brockhaus. 1839. s. 1163. 
  31. ^ Grunnlovsbestemmelse 12. mars 1942 om tilføyelse til Grunnlovens § 2 (jøders utelukkelse fra riket), jf. Norsk Lovtidend Avd. 2 1942, s. 136.
  32. ^ Ulstein, Ragnar: Jødar på flukt. Samlaget, 1995, s. 119.
  33. ^ Iris Kvellestad: Motreformens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jødeparagrafen&oldid=24231567»