Junipher Greene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Junipher Greene
Periode 1966-1983, 2008-
Sjanger Progressive rock
Plateselskap Sonet, Universal Music
Medlemmer
Bent Åserud (gitar/fløyte/elektrisk fele/sang)
Geir Bøhren (trommer/sang)
Øyvind Vilbo (bass)
Helge Grøslie (orgel/sang)
Freddy Dahl (gitar/sang)
Siste medlemmer
Arve Sakariassen (bas)
Lars Hesla (orgel)
Jørun Bøgeberg (bass)
Jon Willy Rydningen (orgel)
Tidligere medlemmer
Bjørn Sønstevold (bass)

Junipher Greene var et norsk progrock-band fra Oslo, dannet i 1966. Gruppen var først et bluesband, men utviklet seg til en av Norges sentrale grupper innen progressiv rock.

Opp fra øvekjelleren[rediger | rediger kilde]

Gruppen ble startet på Sandaker skole av Geir Bøhren (trommer, sang), Øyvind Vilbo (gitar), Bent Åserud (gitar) og Bjørn Sønstevold (bass). Et par måneder senere sluttet Bjørn Sønstevold, og Øyvind Vilbo overtok bassen, samtidig som Helge Grøslie kom med på orgel. Omrokeringen i instrumentering gjorde at bandet forlot det rhythm and blues-inspirerte og ble mer eksperimentelle, samtidig som orgel og vokalharmonier ga et bredere lydbilde. Gruppen tok navn fra en bussrute i Edinburgh som hadde en endestasjon som het Juniper Green, hvor Bent Åserud hadde bodd da han var på korpstur der med Lilleborg skoles musikkorps (Juniper engelsk for einerbusk).

I 1969 fikk Junipher Greene sin endelige sound ved at gruppa ble utvidet med hovedvokalist og gitarist Freddy Dahl. Det var også med denne besetningen at Junipher Greene skapte sitt gjennombrudd på konsert og plate etter mange år med intens øving i kjellerlokalene.

Junipher Greene ble med et slag landets fremste eksponent for eksperimentell, progressiv rock, og fikk snart følge av spennende og nyskapende grupper som Armand Sumpes Dur Express og Satans Horn.

Norges første dobbeltalbum[rediger | rediger kilde]

I 1971 oppnådde gruppa store avisoverskrifter da de ga ut rockeoperaen Friendship. Konseptet var temmelig vågalt, og for at plateselskapet Sonet (Arne Bendiksen) skulle tørre å satse, ble det forlangt at bandet selv måtte dekke halvparten av utgiftene forbundet med plateutgivelsen. Det lå på ingen måte demper på innsatsen og galskapen i prosjektet. Bandet satset stort og frembrakte Norges første dobbeltalbum.

Med hjelp fra venner[rediger | rediger kilde]

Flere av tekstene var skrevet av plateprater Harald Are Lund fra NRK, under pseudonymet «Clever Duck» (Lure And = Are Lund). Det var også han som produserte albumet. Omslaget var også gedigent og utbrettbart, malt av den fremadstormende unge kunstneren Odd Nerdrum.

«Jupiter grønn» hadde blitt fast husband på Club 7, og ble derfor bedt om å opptre på den første store utendørsfestival på St. Hanshaugen i Oslo, inspirert av Woodstockfestivalen. Der ble også «Friendship» ble fremført for første gang «live», og fikk en meget god mottakelse av publikum.

Det ble sagt at med dobbeltalbumet og med bandets opptredener hadde endelig freakerne fått sin oppreisning. Progrocken og tungrocken ble tatt på alvor og fikk en stor, trofast tilhengerskare i Norge. Bandet hadde stor publikumsappell og spilte flere ganger på Kalvøyafestivalen, på Ragnarock '73 i Holmenkollen, og på de fleste andre større konserter som ble arrangert innenfor landets grenser i perioden 1971-1973. De var også ofte gjester på danske festivaler, og gjennomførte en større turné i Polen. Det ble dessuten gjort flere radio- og fjernsynsopptak med gruppa, og et dokumentarprogram ble viet den sensasjonelle albumdebuten Friendship.

Junipher Greene turnerte heftig i begynnelsen av 1970-årene og var oppvarmingsband for kjente band som blant andre Deep Purple, Osibisa, Brian Auger & The Trinity samt Sweet.

Senere tapninger[rediger | rediger kilde]

Etter at Freddy Dahl sluttet, (begynte i gruppa igjen og sluttet for godt) i 1973, og Helge Grøslie gikk til Titanic opererte de en tid som trio. Nå utga Bøhren, Åserund og Vilbo singelen «Ugha Mugha Sunshine boy», og denne kom med på «Europatoppen». Samme år spilte trioen inn albumet Communication, men plateinnspillingen var knapt fullført før også Vilbo takket for seg. Etter et par måneders pause bestemte imidlertid Bøhren og Åserud å bygge gruppa opp igjen med nye medlemmer og hadde en variert besetning.

Tar bølgen og flater ut[rediger | rediger kilde]

Med Lars Hesla på orgel og Jørun Bøgeberg fremsto den siste utgave av Junipher Greene. Med Bøgebergs fascinasjon for elektroniske klanger kom en ny periode med eksperimenteringer, samtidig som de beveget seg mer i retning new wave. Gruppen spilte inn et album, Forbudte formiddagstoner i 1982, før den ble oppløst.

Junipher Greene rakk også å turnere i Europa og Afrika, og deltok i tre afrikanske TV-show.

Geir Bøhren og Bent Åserud fortsatte som komponister av filmmusikk. De fikk Amandaprisen i 1985 for Orions belte samt Spellemannprisen 1999 for Jul i Blåfjell. Både Freddy Dahl og Øyvind Vilbo er fremdeles aktive som musikere, i hovedsak innen blues.

Høytidsdagen gjenoppstår[rediger | rediger kilde]

Da Friendship i 2007 ble kåret til tidenes beste norske rockeplate, førte det til krav om at gruppa måtte gjenforenes. I følge Aftenposten var det øvd «betydelig press fra tunge krefter både i norsk næringsliv, politikk og musikkliv» for å høre gruppa spille sammen «etter å ha levd de siste 25 årene som en sertifisert norsk rockemyte.»[1]

Junipher Greene gjorde «come back» på Storåsfestivalen lørdag 2. august 2008. Her spilte originalbesetningen fra 1971 sammen igjen for første gang sammen igjen et kvart århundre etter siste felles opptreden, bortsett fra at Jon Willy Rydningen måtte steppe inn på orgel for Helge Grøslie, som hadde sykdomsforfall etter et hjerneslag. Gruppen opptrådte også på Down on the Farm-festivalen på Gribsrød gård, fredag 15. august 2008, hvor også Helge Grøslie var på plass i besetningen igjen. Har siden hatt flere konserter i Oslo, november 2008Rockefeller og 9. oktober 2009 på samme arena.

Deres hittil siste konsert var i BodøRock på Torget festivalen 14. august 2010. En festival som ble filmet med tanke på å utgis på DVD.

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tidenes beste til Gribsrød». Aftenposten nr. 358. Tirsdag 5. august 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album[rediger | rediger kilde]

Høsten 2008 kom en deluxe-edition av albumet Friendship, som inkluderte en del ikke tidligere utgitt materiale.

Singler[rediger | rediger kilde]

  • «A spectre is haunting the peninsula»/«Try to understand». Sonet (1971)
  • «Ugha Mugha Sunshine Boy»/«Easy Flying». On Records (1973)
  • «Slaraffenliv»/«Alla Toya». Musikkselskapet (1983)