Julián Gayarre
| Julián Gayarre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Sebastián Julián Gayarre Garjón 9. jan. 1844[1][2][3][4]  Roncal – Erronkari (Navarra)[2] | ||
| Død | 2. jan. 1890[1][2][5][3] (45 år) Madrid[2] | ||
| Beskjeftigelse | Operasanger, teaterskuespiller | ||
| Utdannet ved | Real Conservatorio Superior de Música de Madrid | ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
| Signatur | |||
 | |||
Sebastián Julián Gayarre Garjón (1844–1890) var en spansk tenorsanger.
Ungdom[rediger | rediger kilde]
Julián Gayarre kom fra enkle kår i Valle de Roncal i Navarra. Han begynte sin yrkeskarriere som gjeter. 15 år gammel sendte faren ham til Pamplona for å arbeide i en liten butikk, og det var i denne byen han fikk sin første befatning med musikk. Lidenskapen for musikk førte til at han ble sagt opp etter at han fulgte et orkester som paraderte i gatene utenfor. Senere arbeidet han som smed. En kollega som hørte ham synge oppmuntret ham til å melde seg inn i byens nystiftede kor. Han ble raskt førstetenor, senere ble han sendt til Madrid der han studerte ved konservatoriet. Provinsmyndighetene i Navarra gav ham senere et stipend så han kunne studere ved konservatoriet i Milano.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Etter opptredener på La Scala i Milano, Bologna, Roma, St. Petersburg, Moskva og Wien ble han en verdensberømt tenorsanger. Han utmerket seg ved uvanlige vokale ferdigheter og et vidtfavnende repertoar fra bel canto til Wagner.
Høydepunktet i Gayarres karriere var i årene 1873-1886, senere ble han plaget av stadige pusteproblemer, og stemmen bar etterhvert preg av det. Hans siste opptreden skjedde 8. desember 1889 ved Teatro Real i Madrid med Bizets Perlefiskerne. Under den kjente Nadirs arie, «Je crois entendre encore» ble det fortalt at han knelte ned og mumlet «No puedo cantar más» («Jeg kan ikke synge mer») og forsvant bak scenen. Han ble kalt tilbake på scenen av det vennligsinnede publikumet, men skal ha sagt «Esto se acabó» («Dette er slutten»).[6] Han døde 25 dager senere i en alder av 45 år og ble gravlagt på gravplassen i Roncal, svært nær huset han ble født i.
Ettertid[rediger | rediger kilde]
I 1902 ble Teatro Principal i Pamplona døpt om til Teatro Gayarre. Det finnes også et Gayarre-museum i Roncal. I 1901 ble det bygd et stort mausoleum i marmor og bronse ved Gayarres grav.[7] Annethvert år avholder Pamplona en konkurranse for unge sangere, El Concurso Internacional de Canto Julián Gayarre.
Flere spanske filmer er basert på Gayarres liv, de mest kjente er:
- El Canto del ruiseñor (1932), regissert av Carlos San Martín med José Romeu som Gayarre
- Gayarre (1959) regissert av Domingo Viladomat med Alfredo Kraus som Gayarre.
- Romanza Final (1986) regissert av José María Forqué med José Carreras som Gayarre.
Alle inneholder en del fiksjon, særlig Romanza Final.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 6. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2097, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Julián Gayarre Garjón, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0029509[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Julian Gayarre, BNF-ID 14304536k[Hentet fra Wikidata]
- ^ Spansk biografisk leksikon, oppført som Sebastián Julián Gayarre Garjón, Spanish Biographical Dictionary ID 10632/sebastian-julian-gayarre-garjon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rosenthal, H. and Warrack, J. (1979) The Concise Oxford Dictionary of Opera, 2nd Edition, Oxford University Press. s. 187; La Gazzetta di Parma, January 4, 1890
- ^ Offisiell webside for kultur- og turisme i Navarra Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. (besøkt 25. oktober 2009)