Julius von Tarent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Julius von Tarent er en dramatisk tragedie av Johann Anton Leisewitz. Den ble utgitt i 1774, og regnes som et viktig verk fra Sturm und Drang-tiden. Skuespillet var en av Friedrich Schillers favoritter og mye spilt i Tyskland. Dets sentrale tema er striden mellom de to prinsene Julius og Guido av Tarent for den ikke-adelige Blancas kjærlighet.

Som i Klingers Die Zwillinge står en «dynamisk men frustrert handlingens mann», Guido, i motsetning til «en mer fredelig og melankolsk figur», Julius.[1]

I følge Encyclopedia Britannica var skuespillet en forløper og inspirasjonskilde for Friedrich Schillers Die Räuber (1781).[2]

Roller[rediger | rediger kilde]

  • Constantin, fyrsten av Tarent og far til Julius og Guido
  • Julius, arveprins av Fyrstedømmt Tarent
  • Guido, hans yngre bror
  • Erkebiskopen av Tarent, bror til Constantin
  • Cäcilia Nigretti, grevinne og niese av Constantin
  • Blanca, en vanlig jente og Julius' utkårede
  • Greve Aspermonte, venn og fortrolig av Julius
  • Abbedisse i kloster
  • Doktor
  • Mindre figurer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Hill, Literature of the Sturm Und Drang, Volum 6, Camden House, 2003, p. 127, ISBN 1571131744
  2. ^ Johann Anton Leisewitz, Encyclopedia Britannica

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Walther Kühlhorn: J. A. Leisewitzens Julius von Tarent. Erläuterung und literarhistorische Würdigung. Walluf 1973.
  • Dramen des Sturm und Drang. Reclam 1997.
  • Stefanie Wenzel: Das Motiv der feindlichen Brüder im Drama des Sturm und Drang. Frankfurt 1993.
  • Ines Kolb: Herrscheramt und Affektkontrolle. Johann Anton Leisewitz’ „Julius von Tarent“ im Kontext von Staats- u. Moralphilosophie der Aufklärung. Frankfurt 1983
  • Johann Anton Leisewitz: Julius von Tarent und die dramatischen Fragmente. Heilbronn 1889