Julien Offray de La Mettrie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Julien Offray de La Mettrie

Julien Offray de La Mettrie (født 25. desember 1709 i Saint-Malo i Frankrike, død 11. november 1751 i Potsdam) var en fransk lege og filosof. Han ble særlig kjent på grunn av sitt konsekvent materialistiske menneskessyn, han ble derfor i sin tid sett på som opplysningstidens enfant terrible.

Liv[rediger | rediger kilde]

La Mettrie ble født som sønn av en tekstilkjøpmann i den bretonske byen Saint-Malo. Han studerte medisin og tok doktorgrad i Rennes.[1] Han jobbet først som lege på bygdene, etterpå dro han til Leiden i Nederland. Her jobbet han hos Herman Boerhaave, den gang den fremste medisiner i Europa, og oversatte dennes skrifter til fransk. I 1742 bosatte han seg i Paris hvor han ved siden av medisinske skrifter også skrev kritiske artikler om de faglige mangler og tvilsomme gesjeftspraksisene hos de etablerte legene i Paris. I 1743/44 deltok La Mettrie i Den østerrikske arvefølgekrigen som ansatt hos Duc de Grammont. Etter en dom fra 1746 ble to av hans skrifter brent, den filosofiske Histoire naturelle de l'âme (1745) og den legekritiske Politique du Médecin de Machiavel. Selv om skriftene var publisert anonymt var forfatteren ikke lenger trygg i Frankrike.

La Mettrie flyktet – uten sin familie – til Nederland. Her skrev han boken som gjorde han berømt: L'homme machine (1747). Men selv om Nederland var liberalt og det her ble trykt bøker som var forbudt i hele Europa, så kom La Mettrie også der i fare på grunn av sin nyeste bok. Pierre Louise Moreau de Maupertuis, også han fra Saint-Malo, formidlet en invitasjon til kong Fredrik II på hans residens Sanssouci i Potsdam. Han ble medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademi, livlege til kongen og han var i stand til å publisere helt fritt. Men snart ble det en subtil form for sensur der også. Sitt hovedverk, Discours sur le bonheur (1748), kunne han bare få trykt fordi han kamuflerte verket som en innledning til en oversettelse av De beata vita av romeren Seneca. Trikset ble avslørt og det ble en varig dårlig stemning ved hoffet. Men ettersom man holdt toleransen høyt ble det ikke noe direkte konsekvenser for La Mettrie. Han døde i 1751, i følge legenden av en bedervet paté. Det ble ofte mistenkt en forgiftning, ikke minst på grunn av antydninger i La Mettries siste bok, men saken kunne ikke bli klart opp skikkelig.[2]

Verk[rediger | rediger kilde]

Som filosof ble La Mettrie særlig kjent for sin bok L'homme machine (1748; norsk: «Mennesket, en maskin»). Sin bok Discours sur le bonheur eller Anti-Sénèque (1748), som han selv anså som sitt hovedverk, ble avslått i sin tid og ikke særlig lest i ettertiden. Karl Marx var den første som brukte merkelappen mekanistisk materialisme på «Monsieur Machine» La Mettrie, for å markere utviklingen av sin egen tenkning frem til den historiske materialisme.

Men La Mettrie står egentlig ikke for en mekanistisk materialisme. Han utviklet derimot – med utgangspunkt i Descartes – en strengt erfaringsorientert materialisme og som benekter alle metafysiske forutsetninger eller konklusjoner. Følgelig definerer han sjelen – et sentralt konfliktpunkt i den tidlige opplysningstiden – som resultat av komplekse kroppsfunksjoner. Dermed fremstår sjelen ikke bare som påvirket av individuelle forandringer (f. eks. av kroppslige funksjonsforstyrrelser eller pga. læring) men også som et resultat av en biologisk utvikling. Med dette avvek La Mettrie radikalt fra Descartes, som hadde antatt en dualisme av ånd og materie. La Mettrie var altså en materialistisk monist og en konsekvent ateist, og i motsetning til sine samtidige ikke en rolig en. Mens nesten alle prominente representanter for opplysningstiden plasserte sin morallære på samme trinn som den kristne morallære, proklamerte La Mettrie – selv om han la ordene i munnen på et fingert «skrekkelig menneske» – at verden aldri skal bli lykkelig om den ikke blir ateistisk.[3]

Med dette skaffet han seg enda flere fiender. Hans første og mektigste fiender var franske leger. Etter hans mening ignorerte de ethvert medisinsk fremskritt om bare butikken var i sving, og han var ikke taus om dette fenomenet. Og så kom opplysningstidens representanter som hans fiender – de som egentlig skulle være hans allierte mot de klerikale og politiske maktene av l'ancien régime: Voltaire, Diderot, Holbach og Rousseau hadde han alle imot seg. Først tiet de om han og hans bøker, etterpå stengte de han ut fra filosofenes forsamling som et i moral og tanke råttent menneske.[4] Voltaire kalte spydig La Mettrie for «hoffateisten», da han levde ved Fredrik IIs hoff.

Opplysningstidens filosofer brydde seg ikke å argumentere mot La Mettries tanker som de aktet så lavt. Men en kan finne antydninger på at det var La Mettries théorie des remords, hans oppfatning om skyldfølelsens utvikling og opprinnelse og om samvittighetens funksjon, som han hadde utviklet i sin bok Discours sur le bonheur, som var det utilgivelige. Med denne teorien – som La Mettrie betraktet som sin eneste egne filosofiske prestasjon[5] – utvikler han en rudimentær teori om utviklingen av et (i moderne terminologi) Über-Ich (super-ego) og de skader på personligheten som opptrer i denne sammenheng. Dette er først blitt fremhevet av nyere La Mettrie-studier.[6]

Virkning[rediger | rediger kilde]

La Mettries ettervirkning i de 18. århundret var, pga. at kollegene tiet om han, på den ene siden relativt liten, men interessen var tydeligsvis likevel så stor at hans Œuvres philosophiques ble utgitt i 11 utgaver. Friedrich Albert Lange var den første skribent av betydning som prøvde å rehabilitere La Mettrie, mer en 100 år etter hans død. Han skrev et lengre kapittel om La Mettrie i sin bok Geschichte des Materialismus («Materialismens historie», 1866). Her fremhevet han at det fantes en vidt spredt og stilltiende tendens til å kopiere La Mettries tanker. I nesten alle tilfeller der en kunne finne en tydelig likhet mellom en berømt samtidig og La Mettrie – skriver Lange – var La Mettrie først ute med tanken. Men Lange undersøker ikke årsakene til hvorfor filosofene avviser La Mettrie. Han ôg syntes at hans etikk var forkastelig og at hans bok om begjæret var ekkel, men han trodde nok at La Mettrie ville bli bedømt mildere i framtiden.[7]

Boken til Friedrich Albert Lange var innflytelsesrik og var nok grunnen til at folk begynte å diskutere La Mettries tanker på alvor, og at boken L'homme machine i 1875 ble utgitt i en tysk oversettelse som hadde flere opplag. Tittelen var lett å huske og sørget for at La Mettrie ble kjent, men det førte også til en overfladisk klassifisering av forfatteren som tilhenger av en mere enkel og grovt mekanistisk materialisme. Denne oppfatningen har blitt hengende ved helt frem til i dag, selv om det med Panajotis Kondylis bok om opplysningen fra 1981 også finnes et mer differensert syn på La Mettries posisjon.[8] Kondylis bok var bakgrunnen for en ny tysk oversettelse av La Mettries bøker i 4 bind. Ved siden av L'homme machine ble for første gang også de bøkene som La Mettrie selv aktet som sine viktigste oversatt.[9] Blant andre følger av boken var flere monografier (Sutter, Christensen, Jauch; s.n.) og den litterære behandlingen av La Mettries sentrale ideer i romanen Der Augenblick der Liebe («Kjærlighetens øyeblikk») av Martin Walser.[10]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Enkeltskrifter (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Histoire Naturelle de l'Âme. 1745 (anonymt)
  • École de la Volupté. 1746, 1747 (anonymt)
  • Politique du Médecin de Machiavel. 1746 (anonymt)
  • L'Homme Machine. 1748 (anonymt)
  • L'Homme Plante. 1748 (anonymt)
  • Ouvrage de Pénélope ou Machiavel en Médecine. 1748 (pseudonym: Aletheius Demetrius)
  • Discours sur le bonheur ou Anti-Sénèque [Traité de la vie heureuse, par Sénèque, avec un Discours du traducteur sur le même sujet]. 1748 (anonymt)
  • L'Homme plus que Machine. 1748 (anonymt)
  • Système d'Épicure. 1750 (anonymt)
  • L'Art de Jouir. 1751 (anonymt)

Eldre franske utgaver[rediger | rediger kilde]

  • Œuvres philosophiques de Mr. de La Mettrie. 1751 (ufullstendig)
  • Œuvres philosophiques de Mr. de La Mettrie. Nouvelle édition. 1752, 1753 (2x), 1764 (3x), 1774 (2x), 1775, 1796

Nyere franske utgaver[rediger | rediger kilde]

Utgaver fransk-tysk[rediger | rediger kilde]

  • L'homme machine / Die Maschine Mensch. Oversatt av Claudia Becker. Meiner, Hamburg 1994. ISBN 978-3-7873-1177-4

Tysk verkutgave[rediger | rediger kilde]

(oversatt og med innledning av Bernd A. Laska)

Originalbøker som JPGs[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Albert Lange: Geschichte des Materialismus (1866). Neuaufl. Frankfurt/Main: Suhrkamp 1974 ISBN 3-518-07670-1, (2 Bände, stw 70/71, Kap. La Mettrie, S. 344-376)
  • Panajotis Kondylis: Die Aufklärung im Rahmen des neuzeitlichen Rationalismus. Stuttgart: Klett-Cotta 1981 ISBN 3-12-915430-2 (Kap. Die Konsequenten: La Mettrie und Sade, S. 503-518, passim)
  • Alex Sutter: Göttliche Maschinen, Frankfurt/M: Athenäum 1988 ISBN 3-610-08511-8
  • Lutz Rössner: Maschinenmensch und Erziehung, Frankfurt/M u.a.: Peter Lang 1990 ISBN 3-631-42370-5
  • Birgit Christensen: Ironie und Skepsis, Würzburg: Königshausen & Neumann 1996 ISBN 3-8260-1271-2
  • Ursula Pia Jauch: Jenseits der Maschine, München: Hanser 1998 ISBN 3-446-19485-1
  • Bernd A. Laska: La Mettrie. Porträt eines verfemten Denkers. In: Der Blaue Reiter. Journal für Philosophie. Band 16, 2003 (Text online)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Julien Offray de La Mettrie – sitater

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det ble antatt Reims som sted for doktorgraden pga. en ofte reprodusert lesefeil men nå er hans avhandling, som ble avlagt i Universitetet i Rennes, funnet. Se: Stoddard, Roger E.: Julien Offray de La Mettrie. A bibliographical inventory. Together with a facsimile reprint of La Mettrie's long-lost thesis, Epistolaris de vertigine dissertatio. (Rennes, 1736). Köln: Dinter 2000, 82 S.
  2. ^ Se: Ursula Pia Jauch: Jenseits der Maschine. München: Hanser 1998, S. 567
  3. ^ Se: Der Mensch als Maschine. Nürnberg: LSR-Verlag 1985, S. 66
  4. ^ Denis Diderot (1782): Essay über die Herrschaft der Kaiser Claudius und Nero sowie über das Leben und die Schriften Senecas. In: Philosophische Schriften II. Berlin (Ost): Aufbau-Verlag 1961, S. 429
  5. ^ Se: Über das Glück, oder Das höchste Gut («Anti-Seneca»). Nürnberg: LSR-Verlag 1985, S. 11
  6. ^ Bernd A. Laska: Die Negation des irrationalen Überichs bei La Mettrie. Nürnberg: LSR-Verlag 1999 (Online-Version)
  7. ^ Friedrich Albert Lange: Geschichte des Materialismus. (1866) Frankfurt/Main: Suhrkamp 1974. Bind I, s. 344–376; innholdsrik, også anmerkninger s. 433–439
  8. ^ Panajotis Kondylis: Die Aufklärung im Rahmen des neuzeitlichen Rationalismus. Stuttgart: Klett-Cotta 1981, s. 490-536
  9. ^ Det var bøkene Über das Glück (om lykken) og Die Kunst, Wollust zu empfinden (kunsten å føle begjær) han lot oversette til tysk, men de ble ikke vidt kjent og ble ansett som forsvunnet frem til det 20. århundret.
  10. ^ se også: Bernd A. Laska: Warum ausgerechnet La Mettrie? Über den «eigentlichen Helden» in Martin Walsers Roman «Der Augenblick der Liebe». In: literaturkritik.de, Jg. 6, Nr. 10, oktober 2004, s. 60–71 (Online-Version)