Jules Armand Stanislas Dufaure

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jules Armand Stanislas Dufaure (født 4. desember 1798 i Saujon, Charente-Maritime, Frankrike, død 28. juni 1881) var en fransk statsmann og politiker.

Han begynte på sin karriere som advokat i Bordeaux. Han forlot advokat-praksisen til fordel for politikk, og i 1834 ble valgt inn som varamedlem. I 1839 ble han minister for offentlige arbeider i departementet til Jean-de-Dieu Soult, og han lyktes i å frigjøre jernbanebygging i Frankrike fra alle de hindringer som frem til denne tiden da, hadde hindret det.

Dufaure ble en av lederne for den politiske opposisjonen i 1840, og etter utbruddet av den franske revolusjonen i 1848 aksepterte han den franske republikken, og han sluttet seg til partiet til de mer moderate republikanerne. Den 13. oktober ble han innenriksminister under Louis-Eugène Cavaignac, men trakk seg etter sistnevntes nederlag i presidentvalget. Under den andre franske repbulikken, avsto Dufaure fra det offentlige og politiske liv, og han praktiserte som advokat i Paris.

I 1863 ble han ansatt i det franske akademiet. I 1876 ble han valgt som konservativ senator på livstid. Etter de konservatives nederlag den 16. mai, kom han tilbake til makten den 24. desember 1877. Tidlig i 1879 deltok Dufaure i den overbevisende oppsigelsen til Patrice MacMahon, men umiddelbart etterpå, 1. februar, ble han utslitt av opposisjonen,og han trakk han seg fra dette embetet. Som statsminister satt han også som fungerende president i den franske Republikken i enkelte kortere perioder.