Juda (bibelsk person)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Juda og Tamar, maleri ved Horace Vernet, 1840

Juda (hebraisk: יְהוּדָה, Yhuda) var i henhold til Første Mosebok i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) den fjerde sønnen til Jakob og Lea, og grunnlegger av den israelittiske stammen Juda. Bibelforskere som eksempelvis J. A. Emerton vurderer fortellingen om Juda som en etterskygge (spådom etter fakta), en eponymisk metafor eller en opphavsmyte som fremmet en årsak som knyttet Judas stamme til de andre stammene i det israelittiske forbundet.[1]

Juda i Første Mosebok[rediger | rediger kilde]

Juda er den fjerde sønnen til patriarken Jakob og hans første hustru Lea. Hans brødre er Ruben, Simeon og Levi (alle eldre), og Jissakar og Sebulon (yngre), og han hadde dessuten seks halvbrødre.

Brødrene ble sjalu på nest yngste, Josef, som ble best lik av deres far Jakob og som fortalte dem om drømmer hvordan de bøyde seg for ham. En dag da brødrene dro ut for å gjete sauene, dro Josef etter dem da han ønsket å være en av dem. Han var usikker på hvor de hadde dratt, men en mann viste ham retningen.[2] Da Josef fant brødrene sine gjorde de narr ham og hånte ham. Ruben, den eldste, tok kontroll da brødrene ville drepe broren, og foreslo at de isteden skulle kaste ham ned i en dyp grop i nærheten. Brødrene tok Josefs tunika og kastet ham ned i gropen uten å gi ham mat eller drikke. Mens dette skjedde kunne de samtidig se karavane av ismaelittere med kameler som fraktet krydder på veg mot Egypt. Juda, den sterkeste av brødrene, reiste seg og sa at istedenfor å drepe broren, burde de selge ham til ismaelittene. Josef ble solgt for 20 sølvstykker og ble fraktet til Egypt. For å skjule beviset og komme opp med en historie, dyppet brødrene Josefs tunika i friskt geiteblod og viste det til faren. De sa at Josef hadde blitt drept av ulver fra Kanaan.

Juda og Tamar, Rembrandts skole

Juda giftet seg med datteren av en kanaaneer som het Sjua, og i henhold til Første Mosebok 38[3] fikk han tre barn med henne mens han var Kesib: Er, Onan og Sjela.

Er giftet seg med Tamar, men Gud drepte ham fordi han var ond eller ikke var god nok. Tamar ble deretter gift med Onan i henhold til tradisjonen at en bror gifter seg med sin brors enke, men Gud drepte ham fordi han ikke lot Tamar bli gravid ved å spille sin sæd på bakken (ettersom den døde broren ville bli regnet som far til eventuelle barn). Tamar skulle da ha giftet seg med Sjela, den gjenværende broren, men Juda ga henne ikke videre. Hun lurte da Juda til å ligge med seg ved å forkle seg som en prostituert, og da Juda oppdaget at hun var blitt gravid, ville han få henne drept, men da han lærte han selv var faren, tilbakekalte han det og bekjente at han hadde vært hos en prostituert.[4] Avkommet fra foreningen ble tvillingene Peres og Serah, den fjerde og femte av sønnene til Juda, og i henhold til tradisjonen ble de forfedrene til David.[5]

I mellomtiden hadde Josef hatt framgang i Egyp og steget opp til en maktposisjon, og han møtte brødrene sine igjen uten at de gjenkjente ham. Den yngste broren, Benjamin, som ble igjen i Kanaan med Jakob. Josef tok da Simeon som gissel for at også Benjamin skulle tvinges til Egypt.[6] Juda greide å overtale Jakob til å la dem ta med seg Benjamin til Egypt. Da brødrene kom tilbake til Josef, og han satte brødrene på en prøve ved å kreve at Benjamin skulle bli slave.[7] Juda ber da for Benjamin og Josef avslørte sin sanne identitet.[8]

Litterær kritikk[rediger | rediger kilde]

Bibelkritikken har fokusert på forholdet mellom fortellingen om Juda i kapittel 38 og fortellingen om Josef i kapitlene 37 og 39. Victor Hamilton merket seg en del «bevisste litterære paralleller» mellom kapitlene, som tilskyndelsen av å «identifisere»[9][10] Emerton vurderte forbindelsene som bevis for å inkludere kapittel 38 i korpus J og antyder at J-forfatteren sammensinket tradisjonene med Josef og Juda.[11] Derek Kidner peker på at i innlegget av kapittel 38 «skaper spenning for leseren,»[12] men Robert Alter går videre og antyder at det er et resultat av «glimrende spleising av kildene av en litterær kunstner.» Han merket seg at det samme verbet «identifisere» vil spille «en avgjørende tematisk rolle i avsløringen fortellingen om Josef da han konfronterte brødrene i Egypt, han gjenkjenner dem, men de klarer ikke å gjenkjenne ham.»[13] Tilsvarende merket J. P. Fokkelman seg at den «ekstra oppmerksomheten» for Juda i kapittel 38 «setter ham opp i hans betydelige rolle som brødrenes talsmann i Første Mosebok 44.»[14]

J. A. Emerton noterte at det er «viden enighet» om at fortellingen om Juda og Tamar «reflekterer en periode etter israelittenes bosetning i Kanaan.»[15] Han antydet også muligheten for den inneholdt «etiologiske motiv angående de eponymiske forfedrene til Judas stammer.»[16] Emerton merket seg at Dillman og Noth betraktet fortellingene om dødsfallene til Er og Onan som en refleksjon at to stammer som bar disses navn, døde ut, «eller i det minste deres mislykkethet i å opprettholde en adskilt eksistens.» Dette synet er imidlertid «bitende kritisert» av Thomas L. Thompson.[16]

Jødisk tradisjon[rediger | rediger kilde]

Jakobs sønner selger deres bror Josef, maleri av Konstantin Flavitsky, 1855. Juda var den som foreslo at Josef skulle bli solgt framfor å blitt slått i hjel.

Teksten i Tora argumenterer at navnet til Juda, i betydningen «å lovprise», refererer til Leas hensikt å prise Jahve ved å ha født fire barn, og oppnådd fra odeh, betydning «Jeg vil gi lovprisning». I klassisk rabbinsk litteratur er navnet tolket som en kombinasjon av Jahve og en dalet (bokstaven d); i gematri har dalet den numeriske verdien 4, hvilket disse rabbinske kildene argumenterer til Juda som Jakobs fjerde sønn.[17] Ettersom Lea var matriark mener jødiske lærde at tekstens forfattere mente at stammen var en del av det opprinnelige jødiske forbundet, men inneholdt en stor andel av ikke-israelitter; et antall kenisseer, jerameelitter, og kenitter som ble slått sammen med stammen ved ulike tidspunkt.[18]

Klassisk rabbinsk litteratur refererer til avsnittet om at en hersker kom fra Juda i Første Krønikebok,[19] noe som innebærer at Juda var lederen blant brødrene ved at tilkjennegis som «fyrsten».[20][21] Dette avsnittet beskriver Juda som «den sterkeste av sine brødre», noe som i den rabbinske litteraturen portretterer ham som den som hadde særdeles stor fysisk styrke, i stand til rope over store avstander, til knuse jern til støv med sin munn, og med hår som ble så stivt når han ble sint at det rev i stykker hans hår.[22]

Klassiske rabbinske kilder hentyder også om en krig mellom kanaanittene og Judas familie, noe som ikke er nevnt i den hebraiske Bibelen. Krigen var et resultat av deres ødeleggelse av Sikem som hevn for voldtekten av Dina.[23][24][25][26] Juda opptrer i stor grad som hovedpersonen i omtalene av denne krigen. I disse redegjørelsene drepte Juda en kong Jashub av Tappuah i nærkamp etter først å ha veltet Jashub ned fra sin hest ved å kaste en meget stor stein fra en lang avstand. Det fortelles at Juda greide denne prestasjonen selv om han var under angrep ved at Jashub skjøt med bue mot ham.[18] Redegjørelsene forteller videre at mens Juda forsøkte å fjerne Jashubs rustning, ble han angrepet av ni fiender. Han drepte en av dem og skremte vekk de andre.[18] Juda skal ha drept flere i Jashubs hær, tusen menn i henhold til Judas testamente, men langt mindre overdrevet i Sefer haYashar (Jashers bok), det vil si 42 stykker.[18]

Ettersom flere rabbinske kilder hevder at Juda var lederen blant brødrene har de samme kildene også gjort ham ansvarlig for å selge Josef til slaveri og bedra sin far, selv om det ikke var Juda selv som viste Josefs tunikas med det falske blodet til Jakob.[18] Selv Juda faktisk hadde forsøkt å redde Josef, har de rabbinske kildene uansett vurdert ham negativt for det. Som sine brødres leder burde han i henhold til disse kildene ha vist større anstrengelser for å forhindre Josefs skjebne.[27] Disse kildene argumenterte at Judas brødre, etter å ha sett Jakobs sorg, avsatte og forviste Juda da de holdt ham alene ansvarlig ved at de ville ha ført Josef hjem om ikke Juda hadde fått dem til å handle annerledes.[28] Guddommelig straff, i henhold disse kildene, var også påført Juda i straff for Er og Onan, og av hans hustru.[29]

De klassiske rabbinske kildene argumenterte at Juda reagerte voldsomt overfor trusselen mot Benjamin, skrek så høyt at Hushim som var i Kanaan kunne høre ham.[18] En tradisjon hevdet at han tok en stor stein og kastet den opp i luften.[30] Disse rabbinske kildene hevder at Juda fikk Naftali til å telle opp distriktene i Egypt, og etter at han fant ut at det var 12 av dem (historisk sett var det faktisk 20 i Nedre Egypt og 22 i Øvre Egypt), besluttet han å ødelegge 3 selv, og la sine brødre ødelegge et hver av de øvrige. Det var disse truslene om at Egypt kunne bli ødelagt, i henhold til disse kildene, at Josef besluttet å avsløre hvem han egentlig var overfor sine brødre.[18]

Datering av Juda[rediger | rediger kilde]

Grav tilskrevet til Juda i Yehud, Israel.

I henhold til klassisk rabbinsk litteratur er Judas fødsel blitt plassert til den 15. siván i det jødiske året;[18] men litteraturen er ens om når han døde, Boken om Jubelårene fremmer at han døde da han var 119 år, 18 år før Levi.[31] Den midrasjiske Sefer haYashar (Boken om Jefer) hevder at han døde da han var 129 år gammel.[32] Ekteskapet til Juda og fødslene til hans barn er beskrevet i et avsnitt som er vidt vurdert som en brå endring i den øvrige fortellingen.[33] Avsnittet er ofte vurdert som å presentere et betydningsfullt kronologisk stridspunkt da den konteksten rundt synes å inneholde hendelesene til avsnittet til hendelsene innenfor 22 år,[34] og konteksten sammen med avsnittet i seg selv krever fødselen til sønnesønnen til Juda og av hans sønns hustru,[35] og fødselen til den sønnen,[36] som skal ha skjedd innenfor denne tiden (for å være konsistent, dette krever et gjennomsnitt på mindre enn 8 års gap for hver generasjon). I henhold til bibelforskere, årsaken for denne brå forstyrrelsen i dette avsnittet får fortellingen ellers, og de kronologiske uregelmessigheter det synes å skape, er at det er avledet fra den jahvistiske kilden (som oftest kalt for J-forfatteren) men den umiddelbare omgivende fortellingen er fra den elohistiske kilden (E-forfatteren).[18][37][38]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peake, Arthur Samuel (1919, 1937): A Commentary on the Bible
  2. ^ En del bibelkommentarer har foreslått at denne mannen egentlig var en engel.
  3. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 38
  4. ^ I henhold til Talmud, sonet Judas bekjennelse for en del av hans tidligere feil, og i seg resulterte at han ble guddommelig belønnet av en del av den framtidige verden, i henhold til jødisk eksatologi (Sotah 7b)
  5. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 38:1-30
  6. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 42:24, 42:34
  7. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 44:1-17
  8. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 44:18-34
  9. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 38:25-26 og 37:32-33
  10. ^ Hamilton, Victor P. (1995): The Book of Genesis, Chapters 18-50 (NICOT; Eerdmans, s. 431-432.
  11. ^ Emerton, J. A.: «Some problems», 349. Emerton antyde også (s. 360) at i J, denne fortellingen «aldri sto noe sted, men mellom fortellingene om å selge Josef til slaveri og Josefs gjerninger i Egypt.»
  12. ^ Kidner, Derek (2008): Genesis: An Introduction and Commentary, IVP, s. 187.
  13. ^ Alter, Robert (1981): The Art of Biblical Narrative, Basic Books, s. 10.
  14. ^ Fokkelman, J. P. (1999): Reading Biblical Narrative, Leiderdorp: Deo, s. 81.
  15. ^ Emerton, J. A. (1975): «Some problems in Genesis xxxviii» i: Vetus Testamentum 25, s. 345.
  16. ^ a b Emerton, J. A. (1975): «Judah and Tamar» i: Vetus Testamentum 29, s. 405.
  17. ^ Sotah 10b
  18. ^ a b c d e f g h i Jewish Encyclopedia
  19. ^ Første Krønikebok 5:2 i hebraisk og engelsk utgaver, og i norsk oversettelse.
  20. ^ Genesis Rabba (B'reshith Rabba 84:16
  21. ^ Testamentene til de tolv patriarker, Judas testamente 1
  22. ^ Genesis Rabba (B'reshith Rabba 93:6–7
  23. ^ i store detaljer i Sefer haYashar (Jashers bok), Vayishlah
  24. ^ Targum Pseudo-Jonathan (om Første Mosebok 48:22
  25. ^ Boken om Jubelårene 34:1-9
  26. ^ Testamentene til de tolv patriarker, Judas testamente 3-7
  27. ^ Genesis Rabba (B'reshith Rabba 85:4
  28. ^ Exodus Rabba 42:2; Tanhumah, Vayeshev, 12
  29. ^ Tanhuma, Vayiggash 10
  30. ^ Sefer haYashar
  31. ^ Boken om Jubelårene 28:15
  32. ^ Sefer haYashar (midrasj), Shemot
  33. ^ Første Mosebok 38
  34. ^ Sammenlign Første Mosebok 37:2 («...var sytten år...») - med Første Mosebok 41:46 («...var tretti år gammel...»), 41:53 («...de sju årene...»), og 45:6 («... i to år ...»)
  35. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 46:12: «... Peres hadde sønnene...»
  36. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 38:3: «...fødte en sønn. Han kalte ham Er...»
  37. ^ Cheyne, Thomas Kelly & Black|, John Sutherland (1899): Encyclopaedia Biblica
  38. ^ Friedman, Richard Elliott (1987): Who wrote the Bible?, Harper San Francisco. ISBN 0-06-063035-3