Juan José Navarro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Juan José de Navarro Viana y Búfalo (født 30. november 1687 i Messina, død 5. februar 1772 i Cádiz) var generalkaptein i den spanske marinen og Marqués de la Victoria.

Han gikk inn i den spanske hæren bare åtte år gammal og kjempet i den spanske arvefølgekrigen i Italia. I 1708 kjempet han mot maurere i Oran, der broren Ramón mista livet og faren døde i fangenskap. I 1709 kom han tilbake til Spania og kjempet i slaget ved Almenar og slaget ved Zaragoza, der han ble tatt til fange av soldatene til Guido Starhemberg. Etter freden i Utrecht ble han kaptein i den avdøde faren sitt kompani og deltok i frigjøringen av Catalonia.

Etter krigen gikk han inn i marinen og da kvadruppelalliansekrigen brøt ut seilte han på «Real» til Sardinia og Sicilia med hæren under markien av Lede, og tok her del i erobringene deres som marinesoldat.

Under José Patiño steg han i gradene. I 1732 deltok han i erobringen av Oran under hertugen av Montemar og spilte en viktig rolle i å dekke troppene da de gikk på land med kanonene på skipet sitt. Under den østerrikske arvefølgekrig vant han den største seieren i karrieren sin da han slo den britiske flåten i slaget ved Toloun i 1744. Han ble forfremmet til generalløytnant og fikk tittelen marqués de la Victoria.

I 1750 ble han generaldirektør for armadaen. Seks år seinere hadde han skrevet ferdig verket Diccionario demostrativo de la configuración y anatomía de toda arquitectura naval moderna om militærteori.

I 1759 kommanderte han en konvoi på 36 skip som førte Karl III, den nye kongen av Spania, fra Napoli til Spania. Flaggskipet hans var «Real Fénix». For dette ble han utnevnt til generalkaptein i den spanske marinen.

Navarro døde av koldbrann, 84 år gammel.