Joseph Gallieni
| Joseph Gallieni | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. apr. 1849[1][2][3][4] Saint-Béat[5] | ||
| Død | 27. mai 1916[1][2][3][4] (67 år) Versailles[6][5] | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militært personell, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Prytanée national militaire École spéciale militaire de Saint-Cyr | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière Alphonse-Karr | ||
| Utmerkelser | Storkors av Æreslegionen Marskalk av Frankrike Parrain de promotion de l'École spéciale militaire de Saint-Cyr | ||
Joseph Simon Gallieni (født 24. april 1849 i Saint-Beat i Haute-Garonne, død 27. mai 1916) var en fransk offiser og minister under første verdenskrig.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]
Joseph Simon Gallieni var sønn av italienske innvandrere. Etter studietiden ved Prytanée militaire i La Flèche og militærakademiet Saint-Cyr begynte han den 15. juni 1870 sin tjenestetid som aktiv offiser i det franske marineinfanteri.
Militær karriere[rediger | rediger kilde]
Gallieni deltok i den tysk-franske krig 1870-71. Han ble utnevnt til løytnant i 1873 og kaptein i 1878. Han ble sendt til Afrika og deltok i koloniale ekspedisjoner.
Etter tjenestegjøring på Martinique ble han utsett til guvernør i Fransk Sudan (som senere er blitt til republikken Mali), der han slo ned et opprør ledet av den senegalesiske marabout Mahmadu Lamine.
Årene 1892-96 var han divisjonssjef i Fransk Indokina. Han ble kjent for sin harde og ofte nådeløse kamp mot kinesiske pirater, og klarte dermed å etablere en viss stabilitet der. I 1894 grep han med fremgang inn mot den nasjonalistiske lederen Đề Thám, men hans ønske om oppfølgende militær innsats ble nektet av koloniadministrasjonen som heller gav Đề Thám et eget lokalt herskapsområde. I Indokina støttet han seg ofte på tropper fra Fremmedlegionen, dessuten samarbeidet han der for første gang med Louis Hubert Gonzalve Lyautey.
Deretter ble han guvernør på Madagaskar til 1905. Gallieni er beryktet på Madagaskar som den som sendte dronning Ranavalona III i eksil og avskaffet det 350 år gamle monarkiet på øya.[7]
I 1906 ble han armésjef og 1908 inspektør for kolonistyrkene og medlem av høyeste krigsråd. Gallieni var påtenkt som sjef for generalstaben i 1911, men avstod til fordel for Joseph Joffre på grunn av høy alder og svak helse.
Innsats under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Galliene ble pensjonert i april 1914, men ble tilbakekalt til tjeneste i august for å bli militærguvernør i Paris den 26. i den kritiske tiden da byen ble truet av de fremrykkende tyske styrkene.
Den 1. september ble 6. armé stilt under hans overkommando, og sammen med deler av Paris' garnison bidro han effektivt til de franske fremgangene i slaget ved Marne 6.-11. september. Joffre holdt distanse til Gallieni; de to kom gjerne i krangel. Uansett spilte Gallienis energi og forutseenhet en stor rolle i seieren ved Marne, som reddet Paris. Gallieni så en mulighet til å bruke den nyoppsatte sjette arméen til å angripe flanken til den tyske første armé da den svingte østover tidlig i september. Under slaget inntraff den berømte troppetransporten da Paris' taxibiler var med på å kjøre noen av forsterkningene som ankom jernbanestasjonene i Paris videre til fronten. Ved åsynet av dette ytret Gallieni de ofte siterte ord: «Eh bien, voilà au moins qui n'est pas banal!» «Nå, dette er ihvertfall ikke noe man ser hver dag!»)
Størst ære for seiren fikk imidlertid Joffre, men historikere som Georges Blond, Basil Liddell Hart og Henri Isselin er samstemte om at det Gallienis innsiktsfulle handlinger som var nøkkelen til seieren.
Posthumt ble han i 1921 utnevnt til Marskalk av Frankrike.
Camp Gallieni i Kati ble oppkalt etter ham.[8]
Verker av Gallieni[rediger | rediger kilde]
- Mission d'exploration du Haut-Niger. Voyage au Soudan Français (Haut-Niger et pays de Ségou) 1879–1881. Contenant 140 gravures dessinées sur bois par Riou, 2 cartes et 15 plans. Hachette, Paris 1885.
- Deux campagnes au Soudan français. 1886–1888. Avec une préface de Victor Duruy. Ouvrage contenant 163 gravures sur bois d'aprés les dessins de Riou et 2 contes et 1 plan. Hachette, Paris 1891.
- Trois colonnes au Tonkin (1894–1895). Avec 10 plans. R. Chapelot, Paris 1899.
- La pacification de Madagascar (opérations d'octobre 1896 à mars 1899). Ouvrage rédigé d'après les archives de l'état-major du corps d'occupation. R. Chapelot, Paris 1900.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Pierre-Barthélemy Gheusi: Gallieni. (1849–1916). Eugène Fasquelle, Paris 1922, (Bibliothèque „Charpentier“).
- Pierre Lyautey: Gallieni. Gallimard, Montrouge 1959.
- Marc Michel: Gallieni. Fayard, Paris 1989, ISBN 2-213-02368-9.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Base biographique, oppført som Joseph Gallieni, BIU Santé person ID 20225[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Joseph Simon Gallieni, CTHS person-ID 105189, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 20081, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Галлиени Жозеф Симон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Charles Basset: Madagascar et l'oeuvre du Général Galliéni, Paris: A. Rousseau. 1903
- ^ Mann, Gregory (april 2005). «Locating Colonial Histories: Between France and West Africa.» (PDF). The American History Journal. 110 (5): 409–434.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Joseph Gallieni – kategori av bilder, video eller lyd på Commons