Joseph-Alphonse Adhémar
| Joseph-Alphonse Adhémar | |||
|---|---|---|---|
| Født | februar 1797[1] Paris[2] | ||
| Død | 1862[1][3][4][5] Paris | ||
| Beskjeftigelse | Matematiker, ingeniør, klimaforsker | ||
| Utdannet ved | École polytechnique | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre | ||
| Fagfelt | Matematikk | ||
Joseph-Alphonse Adhémar (født 1797 i Paris; død 1862 samme sted) var en fransk matematiker som var den aller første til å framsette en hypotese om at astronomiske forhold ligger til grunn for jordas klimautvikling.
Han skrev også et antall spesialhåndbøker om forskjellige emner innen ren og anvendt matematikk (Cours de mathématiques à l'usage de l'ingénieur civil) og forfattet noen avhandlinger om deskriptiv geometri.
I boka Révolutions de la mer. Déluges périodiques (1842) hevdet han at jordbanes eksentrisitet hadde betydning for vekslingen mellom glasiale og interglasiale perioder («istider» og «mellomistider»).
Jordbanen er ellipsefomet med Solen i en av ellipsens brennpunkter, og dersom man trekker tenkte linjer gjennom sommer- og vintersolverv og gjennom vår- og jevndøgn vil linjene krysse hverandre i en rett vinkel med solen som skjæringspunkt. I vår tid er Jorden nærmest Solen (perihelium) når det er vintersolverv på den nordlige halvkulen, og beveger seg derfor hurtigere i banen enn om sommeren når den er lengre fra sola (aphelium). På den nordlige er tiden fra høst- til vårjevndøgn («vinterhalvåret») rundt syv dager kortere enn fra vår- til høstjevndøgn («sommerhalvåret»).
Det motsatte gjelder for sydlige halvkule; der er vinterhalvåret lengst. Adhémar regnet med at med økende antall timer mørke førte til nedkjøling. Han var kjent med jevndøgnspresesjonens 22 000 år lange syklus og utviklet en hypotese om at istidene fulgte denne syklusen.
Adhémar forutså Antarktis' innlandsis på en tid ingen ennå hadde observert kontinentet. Han sammenlignet dybdene til polhavet og havet rundt Antarktis og fant ut at det antarktiske havet var det dypeste (selv om målingen han brukte var kanskje ikke fullt representative). Han knyttet dette faktum til innlandsisens tiltrekningskraft. Ut fra beregningene postulerte han at det fantes en gigantisk innlandsis på Antarktis med en tykkelse på omkring 90 km.
Adhémars teori ble utviklet videre og sterkt forbedret, først av James Croll og senere av Milutin Milanković.
Skrifter[rediger | rediger kilde]
- Révolutions de la mer. Déluges périodiques, Paris 1842, 3. opplag 1874
- Cours de mathématiques à l'usage de l'ingénieur civil, (Paris 1832-56, 14 bind)
- Traité de géometrie descriptive, (Paris 1834, 3. éd. 1846)
- Traité de perspective linéaire, (Paris 1838, 3. éd. 1860)
- Traité des ombres, (2. éd. Paris 1852) Full tekst på Google Books
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 18. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX1116398[Hentet fra Wikidata]
- ^ Trove, oppført som J. Adhémar, Trove person-ID 979176, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ MAK, oppført som Joseph Alphonse Adhémar, PLWABN-ID 9810646339405606[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- E. Bard, Greenhouse effect and ice ages: historical perspective; Comptes Rendues Geoscience, 336 (2004) s. 603-638 (på fransk og engelsk).