Jon Bratt Otnes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jon Bratt Otnes, egentlig John Jakob Otnes[1] (født 12. juli 1919, død 16. oktober 2004),[2] var en norsk operasanger, som senere arbeidet for FN og Handelsdepartementet med handelsrådgivning for utviklingsland og var honorær generalkonsul for Albania. Han ble kjent for å hevde at han var Norges rettmessige konge, selv om han var av husmannsslekt. Påstandene hans ble gjentatte ganger tilbakevist av genealoger.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Kristiania, hvor han sang i Olavsguttene. I 1937 ble han grammofonartist med Columbia Danseorkester under ledelse av Øivind Bergh («San Francisco» / «Vil du»), og i løpet av ett år kom ytterlige ca. 10 slike «slagerplater». Otnes debuterte som lyrisk tenor i 1942, på en tid da få artister deltok i forestillinger arrangert av Nasjonal Samling. Etter annen verdenskrig ble han bøtelagt for sitt NS-medlemskap,[3] som kan ha medvirket til dårlige kritikker i norsk presse, og han opptrådte utenlands frem til 1957.[4][5] Jon Otnes skal i Sør-Amerika ha blitt sammenlignet med Caruso. Han medvirket i den vesttyske musikkfilmen Die ganze Welt singt nur Amore fra 1956.

Etter at stemmen sviktet, arbeidet Otnes for Norges Varemesse, og senere for FN som handelsrådgiver i Indonesia. Etter returen til Norge var han leder for Handelsdepartementets veiledningskontor for utviklingsland. Han var også Albanias generalkonsul i Norge.

Påstand om at han var Norges rettmessige konge[rediger | rediger kilde]

I 1969/70 begynte Otnes å bruke Bratt som mellomnavn, og gav det samtidig til sine forfedre med tilbakevirkende kraft. Han hevdet også at han var «pater familias Bratt» (til tross for at han bl.a. hadde en eldre bror). I 1972 publiserte han en anetavle som skulle vise hans avstamning fra de norske konger før dansketiden via «Bratt-ætten» – som riktignok har eksistert, men ikke slik den ble fremstilt av Otnes. Påstanden var at dersom slekt hadde fått følge slekters gang på tronen, ville Otnes vært Norges (og Sveriges) konge. Etter et program om dette i svensk fjernsyn ble slektstavlen dementert flere ganger av profesjonelle genealoger (noen av personene som opptrer i tavlen har sågar ikke eksistert), men påstanden fra «pater familias Bratt» dukket siden opp med noen års mellomrom i norske medier – senest i 2000.[6]

Otnes gjorde ikke direkte krav på kongetronen («Jeg ønsker ikke å vippe kong Olav av pinnen»), men hadde ikke motforestillinger om å overta dersom den norske eller svenske kongen skulle abdisere.

Han døde i 2004 og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.[2]

Husmannsslekten Otnesbukta[rediger | rediger kilde]

Otnes' familie kan bare føres tilbake til 1790, da tippoldefaren Ole Toressen (død 1833) var husmann i Bergfallvika i Aure og arbeidet ved offisersgården Bergfall. I 1800 flyttet familien til husmannsplassen Otnesbukta, hvor de måtte tegne hard husmannskontrakt med gjeting og onnearbeid, og tok siden navn etter husmannsplassen. Jon Otnes' farfar Lars Olsen (Otnesbukta) (1849–1936) var opprinnelig husmann, men kjøpte plassen Bekken i 1898 og ble dermed selveier og småbruker. Jon Otnes' far var Ole Otnes (1876–1923). «Under ledelse av 'Pater familias Otnesbukta' hadde landets mest berømte husmannsætt i år kunnet feire sitt 200-års-jubileum» skrev Tore H. Vigerust i 1990.[7]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skattelistene 2001, Sagat. http://www.sagat.no/skattelistene/
  2. ^ a b Gravminner i Norge, DIS–Norge (http://www.disnorge.no/gravminner/): id 690246
  3. ^ «Nazistsangeren Jon Otnes i svensk radio», Dagbladet 30.3.1946
  4. ^ Dag Winding Sørensen, «Jon Otnes», Aftenposten 4.9.1957
  5. ^ Pauline Hall, «Tenoren», Dagbladet 4.9.1957
  6. ^ «Rundlurte Aftenposten», Dagbladet 22. oktober 2000. http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/10/22/224341.html
  7. ^ «Husmannsætten Otnesbukta 200 år». http://www.vigerust.net/tore/adel/bratt_otnesbukta.html