John Stuart, 3. jarl av Bute

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Stuart, 3. jarl av Bute
Født25. mai 1713[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Parliament Square[5]
Død10. mars 1792[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Grosvenor Square
BeskjeftigelseBotaniker, politiker, kunstsamler Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Leiden
Eton College
EktefelleMary Wortley-Montagu (1736–)[6][7]
FarJames Stuart[6]
MorAnne Campbell
SøskenJames Stuart-Mackenzie[6]
Lady Anne Stuart[6]
BarnMary Stuart
John Stuart, 1. marki av Bute
Anne Stuart
James Archibald Stuart
Augusta Stuart
Frederick Stuart
Charles Stuart
William Stuart
Caroline Stuart
Louisa Stuart
PartiTory
NasjonalitetKongeriket Storbritannia
GravlagtRothesay
Medlem avSociety of Antiquaries of Scotland
UtmerkelserHosebåndsordenen
John Stuart, 3. jarl av Bute på Commons

John Stuart, 3. jarl av Bute (født 25. mai 1713, død 10. mars 1792) var en skotsk adelsmann som tjenestegjorde som statsminister i Storbritannia fra 1762 til 1763 under kong Georg III.[8][9] Han var den første statsminister fra Skottland som følge av unionen mellom kongerikene England og Skottland i 1707. Han var kanskje den siste viktige favoritt i britisk politikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidligste år[rediger | rediger kilde]

Han var en nær slektning av klanen Campbell. Hans mor, Anne Campbell, var en datter av 1. hertug av Argyll, og Bute etterfulgte som jarl av Bute (navngitt etter øya Bute) ved sin fars død, James Stuart, 2. jarl av Bute, i 1723.[10] Han ble oppfostret deretter av sin onkler på morssiden, 2. hertug av Argyll og Archibald Campbell, 3. hertug av Argyll, 1. og eneste jarl av Ilay, vicomte og jarl av Hay. Bute studerte ved privatskolen Eton (1720–1728) og ved Universitetet i Leiden i Nederland (1728–1732) [11] hvor han tok eksamen med en grad i sivil og offentlig lov. Den 24. august 1736 giftet han seg med Mary Wortley Montagu (eneste datter av Edward Wortley Montagu og Mary Wortley Montagu), som førte med seg de store Wortley-eiendommen til hans familie. I 1737, grunnet innflytelsen til sine onkler, ble han valgt inn som skotsk adelsmann i overhuset i det britiske parlamentet, men han var ikke særlig aktiv, holdt ingen taler og ble ikke gjenvalgt i 1741.[10][12] I de neste årene levde han tilbaketrukket ved sine eiendommer i Skottland for å ta seg av sine affærer og hengi seg til sin interesse i botanikk. Hans botaniske tabeller, beskrevet i pressen i 1761, var et resultat av mange års arbeid.[13][14]

Under jakobittopprøret i 1745 flyttet Bute til Westminster i London, og to år senere møtte han prins Fredrik Ludvig, prins av Wales, og de to ble raskt gode venner. Ved prinsens død i 1751 ble utdanningen av hans sønn, prins Georg, den nye prins av Wales, en prioritet og i 1755 ble Bute utnevnt som hans lærer. Bute sørget for at prinsen og hans bror, prins Edvard, fulgte en rekke med forelesninger om naturfilosofi av den omreisende foreleseren Stephen Demainbray. Det førte til en økende interesse for naturfilosofi for den unge prinsen og var en medvirkende årsak som førte til etableringen av Georg IIIs samling av naturfilosofiske instrumenter.

Mary Stuart (1718-1794), født Mary Wortley Montagu, grevinne av Bute, ukjent maler.

Lord Bute lærte den unge prinsen å lese og skrive. Georg lærte ikke bare engelsk, men også fransk, latin og gresk. Bute selv snakket knapt noe tysk, men Georg snakket også tysk slik hele hans familie gjorde. Bute underviste ham i astronomi, geografi, historie, forretning og musikk. Han ble også lært å ri, danse og fekte. Ved åtte årsalderen kunne gutten skreve utmerkede brev og kommenterte politiske hendelser. Han fikk også religiøs undervisning som framtidig overhode av de protestantiske kirkene i England, Skottland og Irland. Bute selv var lidenskapelig religiøs, og Georg tok også sin religion alvorlig.[10]

Etter prins Fredrik Ludvigs død ble Bute en nær venn av hans enke, Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha, enkeprinsessen av Wales. Det var rykter om at de to hadde en affære sammen, og kort tid etter utga John Horne (assosiert med prinsen av Wales) en skandaløs pamflett som hentydet om et forhold mellom Bute og prinsessen. Disse ryktene var ganske sikkert ikke riktige da Bute var lykkelig gift, og hadde alvorlige religiøse motforestillinger på utroskap.[15] Som en utenlandsk kvinne fikk Augusta et offentlig omdømme hun ikke hadde fortjent. Hennes avhengighet av lord Bute fikk henne til å mistro offentligheten og pressen som framstilte henne med satirisk ondskapsfullhet. Ved at hun ikke var villig til avslutte vennskapet med ham, bidro til at offentligheten mislikte henne ytterligere og som antagelig framskyndet hennes død.[16]

Etter prins Fredrik Ludvigs død arvet Augusta Kew Gardens, som i dag er et senter for botanikk og plantebevarelse, men som da var en lysthage. Det var lord Bute som rådet henne til å utvikle hagen til å inneholde «Jordens planter» og som førte til at den ble en botanisk hage.[17]

I 1780 ble Bute valgt som den første presidenten av den skotske fortidsminneforeningen (Society of Antiquaries of Scotland).[18][19] I 1754 kjøpte Bute et hus i Kew Green i London og bygde en utvidelse for å romme hans botaniske bibliotek. Huset hadde en privat port til eiendom til Kew Palace slik at han kunne fortsette å gi råd til prinsesse Augusta i utviklingen av Kew Gardens.[20]

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Lord Bute, 1770, ukjent maler.
Augusta av Sachsen-Coburg-Gotha, enkeprinsessen av Wales, malt av Allan Ramsay, ca. 1780.

På grunn av den innflytelse som Bute hadde over sin elev, var det forventet at Bute ville raskt klatre til politisk makt som følge av prinsen av Wales ble konge, men hans planer var forhastet. I 1756 ble han utnevnt som «Groom of the Stole» i prins Georgs husholdning, en relativ intim posisjon.[21] Bute lot seg velge på nytt som skotsk representant til Overhuset i 1760 og ved tiltredelsen som kong Georg III i 1760 ble Bute medlem av det kongelige råd (Privy Council), og året etter ble han gjort til utenriksminister (Secretary of State) for det nordlige departement, og hadde således ansvaret for forholdet til de protestantiske statene i nordlige Europa.[20][22] I mai 1762 ble han gjort til statsminister. Han klarte med hell å avslutte whigfraksjonens dominans og få en slutt på Syvårskrigen. Butes utnevnelse kom på en tid da Storbritannia hadde suksess i Syvårskrigen som innebar at nasjonen kunne diktere en gunstig fredsavtale. De fleste i Storbritannia ønsket freden velkommen og regjeringens politikk hadde i utgangspunktet stor oppslutning. Imidlertid var politikere ivrige etter å kritisere ethvert fredsforslag, og Bute ble etter hvert isolert i parlamentet da han ble oppfattet som han søkte en fredsavtale som var mindre fordelaktig for Storbritannia enn hva den kunne ha vært. Da Bute ikke var noe stor taler besluttet han fremme sin politikk via pressen for å skaffe seg folkelig støtte for sin fredspolitikk. Bute valgte avisen The Briton, men han selv og regjeringens politikk ble heftig angrepet av særlig John Wilkes som opprettet sin egen avis i 1762, The North Briton.[20]

Paristraktaten i 1763 som avsluttet Syvårskrigen var i stor grad Butes håndverk, og uansett hvor dyktig forhandlet og fordelaktig avtalen var for Storbritannia i ettertid, ble den en politisk katastrofe for Bute. The North Briton ble utgitt særskilt for å angripe Bute og fredsavtalen. Avisen drev også ondskapsfull satire rettet mot Bute og enkeprinsessen av Wales. Wilkes’ angrep etablerte også temaet konstitusjonell korrupsjon som fyrte opp under den politiske frykten for radikal whigere i både Amerika og Storbritannia. Ved våren 1763 var Bute den mest mislikte på begge sider av Atlanterhavet.[11]

Kong Georg III begynte også å mistro ham, og vendte seg imot Bute etter å ha blitt kritisert for en offisiell tale som pressen gjenkjente som Butes eget verk. Bute hadde også vært forslagstiller for en kontroversiell ciderskatt (Cider Bill of 1763) som førte til betydelig fiendskap og til dels opprør i nettopp de områdene som framstilte cider. Striden førte til at Bude ble ytterligere upopulær, og ved midten av 1763 gikk han av som statsminister. Hans etterfølger George Grenville gjennomførte uansett skatten og beseiret opposisjonen i februar 1764.[23] Hensikten med skatten var å skaffe inntekter for å betale for en fast britisk militær tilstedeværelse i koloniene. Sukkerskatten og stempelmerkeloven som ble pålagt amerikanerne ble foreslått av Bute, men gjennomført av Grenville.[11] Regjeringen kjempet for skatten for redde ansikt mens den parlamentariske opposisjonen angrep den for å skaffe seg folkelig oppslutning. Det var på denne tiden at myten oppsto om at kongen og Bute sammensverget for endre konstitusjonen og innføre enevelde. Opposisjonen angrep Bute ved å henvise til hans skotske bakgrunn og slekt; hans navn Stuart, som spilte på frykten for jakobittopprør; og hans nærhet til dronningmoren.[20] 1700-tallets faste uttrykk «Jack Boot» hadde betydningen en tåpelig person, og i henhold til historikeren John Naish hadde det sin opprinnelse i en nedsettende vurdering av Butes omdømme som statsminister.[24]

Ute av politikken[rediger | rediger kilde]

Blomsten Stuartia eller Stewartia er oppkalt etter John Stuart, jarl av Bute.

Bute gikk av den 8. april 1763 etter 11 måneder som statsminister, og hevdet da at han hadde trukket seg ut av politisk liv for godt. Ryktene fortalte at han forble kongens fremste rådgiver, kanskje mer innflytelsesrik utenfor posisjon enn i, og det førte til betydelig skade for britisk politisk kultur da det viste seg at ryktene ikke var helt usanne. Grenville ble tvunget til å kreve at Bute fjernet seg fra kongens hoff.[11] Bute forble medlem av Overhuset som skotsk adelsrepresentant fram til 1780. Han forble en venn for enkeprinsessen av Wales, men hennes forsøk på å forsone kongen med Bute var forgjeves.

For resten av sitt liv oppholdt Bute seg ved sin eiendom i Hampshire hvor han bygde et herskapshus som han kalte Highcliffe i nærheten av Christchurch i Dorset.[25] Som en ivrig botaniker kom han til området på 1770-tallet på jakt etter sjeldne planter. Herfra videreførte han sin vitenskapelig interesse i botanikk. «Innenfor sirkelen av sin familie og nære venner, unna den større verden hvor han fikk slikt dårlig omdømme, var han meget høyt verdsatt.» [26]

Han ble en betydelig litterær og kunstnerisk støttespiller, og blant de han støttet var Samuel Johnson, Tobias Smollett, Robert Adam, William Robertson og John Hill. Han ga også betydelig støtte til skotske universiteter. Hans botaniske arbeid kulminerte med den private utgivelsen av det kostbare praktverket Botanical Tables Containing the Families of British Plants (9 bind) i 1785, og The tabular distribution of British plants (2 bind) i 1787. Han døde i sitt hjem i South Audley Street, Grosvenor Square, Westminster, fra komplikasjoner fra et fall han fikk ved Highcliffe. Han ble gravlagt ved Rothesay på øya Bute i Skottland.[26]

Blomsterarten Stuartia er oppkalt etter ham.[27] Det var Carl von Linné som navnga blomsten til Butes ære. Linné ga omtalte Bute under navnet «Stewart», enten av feilskrift, eller for at han mislikte den fransk skrivemåten i navnet Stuart, og foretrakk Stewart.[27] Blomsten ble således opprinnelig navngitt «Stewartia», og benyttet dette navnet konsekvent i alle sine utgivelser. Britiske botanikere har følgelig endret navnet til Stuartia, og det er stort sett akseptert i dag.[27][28]

Luton Hoo[rediger | rediger kilde]

Luton Hoo

Godset Luton ble i 1762 solgt til lord Bute av den daværende eieren, Francis Hearne, parlamentsmedlem for Bedford, for det betydelig summen av 94 700 pund. Han fikk der herskapshuset Luton Hoo formet og bygget av den nyklassisistiske arkitekten Robert Adam. Arbeidet begynte i 1767. Den opprinnelige planen hadde vært et stort og praktfullt nytt hus. Imidlertid ble denne planen aldri helt fullført og mye av arbeidet ble en endring av den eldre, eksisterende bygningen. Arbeidet ble avbrutt av en brann i 1771, men ved 1774 ble huset, om enn ennå ikke fullført, innflyttet. Herskapshuset er i dag omformet til et luksushotell med 228 rom, og har fått navnet Luton Hoo Hotel, Golf, and Spa. Det ble åpnet den 1. oktober 2007.

Luton Hoo var et av de største husene som Adam var helt og holdent ansvarlig for. Mens han arbeidet med bygningen, drev landskapsarkitekten Capability Brown med å omforme og utvide parken, som var på 1,2 km² og ble utvidet til 4,9 km². I tillegg ble elven Lea oppdemmet for å danne to kunstige innsjøer.

Samuel Johnson besøkte huset i 1781 og er sitert på å ha sagt «Dette er et av de stedene jeg ikke angrer på ha kommet for å se (...) i huset er prakt ofret framfor bekvemmelighet, heller ikke bekvemmelighet framfor prakt.»[29]

Familie[rediger | rediger kilde]

  1. Lady Mary Stuart (ca. 1741 – 5. april 1824), som giftet seg med James Lowther, senere den 1. jarl av Lonsdale, den 7. september 1761.
  2. John Stuart, 1. marki av Bute (30. juni 1744 – 16. november 1814)
  3. Lady Anne Stuart (født ca. 1745), som giftet seg med Lord Warkworth, senere den 2. hertug av Northumberland, den 2. juli 1764.
  4. James Archibald Stuart (19. september 1747 – 1. mars 1818)
  5. Lady Jane Stuart (ca. 1748 – 28. februar 1828), som giftet seg med George Macartney, senere 1. jarl Macartney, den 1. februar 1768.
  6. Lady Augusta Stuart (februar 1749 – februar 1778), som giftet seg med kaptein Andrew Corbet (eller Corbett)[30]
  7. Frederick Stuart (september 1751 – 17. mai 1802)[31]
  8. Charles Stuart (januar 1753 – 25. mai 1801)
  9. William Stuart, erkebiskop av Armagh (mars 1755 – 6. mai 1822)
  10. Lady Caroline Stuart (før 1763 – 20. januar 1813), som giftet seg med John Dawson, senere 1. jarl av Portarlington, den 1. januar 1778.
  11. Lady Louisa Stuart (12. august 1757 – 4. august 1851)[32] Hans yngste datter utmerket seg som forfatter.

Bilder[rediger | rediger kilde]

  • Lord Butes barn
  • Butes tre sønner, maleri av Johann Zoffany (1763-64)
    Butes tre sønner, maleri av Johann Zoffany (1763-64)
  • Butes tre døtre, maleri av Johann Zoffany (1763-64)
    Butes tre døtre, maleri av Johann Zoffany (1763-64)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10366, oppført som John Stuart Bute[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID stuartj[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, oppført som John Stuart Bute, BNF-ID 12048966m[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som John Bute, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bute-john[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.gov.uk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p1485.htm#i14849, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ John Stuart;Past prime ministers; gov.uk
  9. ^ Prime Ministers and Politics Timeline
  10. ^ a b c «The Earl of Bute. Tutor of George III.», Calers's Blog
  11. ^ a b c d «John Stuart, 3rd Earl of Bute (1713-1792)», The American Revolution
  12. ^ «Chapter 2. The Representative Peers of Scotland and Ireland» (PDF), Parliamentary History 28, Issue Supplement s1, Version of Record online: 11. september 2009
  13. ^ «Cabinet containing Lord Bute’s Botanical tables 1784», Royal Collection
  14. ^ «Earl of Bute's Botanical Tables» (JStor), Bulletin of Miscellaneous Information (Royal Botanic Gardens, Kew), Vol 1892, No. 72 (1892), s. 306-308
  15. ^ «An Unloved Princess: Augusta of Saxe-Gotha, Princess of Wales», A Covent Garden Gilflurt's Guide to Life
  16. ^ Fryer, Mary Beacock; Bousfield, Arthur; Toffoli, Garry (1996): Lives of the Princesses of Wales, Dundurn, s. 47
  17. ^ Allaby, Michael (2010): Plants: Food, Medicine, and the Green Earth, Infobase Publishing, s. 69
  18. ^ Chambers, Robert (1841): Lives of illustrious and distinguished Scotsman, Blackie and Son, s. 329
  19. ^ Brown, Stephen (2011): Edinburgh History of the Book in Scotland, Volume 2: Enlightenment and Expansion 1707-1800, Edinburgh University Press, s. 308
  20. ^ a b c d Bloy, Marjie: «John Stuart, third Earl of Bute (1713-92)», Victorian Web
  21. ^ Johnson, Ben: «Groom of the Stool», Historic UK
  22. ^ Det nordlige departementet var det ene av to departementer, det andre var det sørlige som tok seg katolske og muslimske land. Etter 1782 ble de endret til et innenriksdepartementet Home Office, og utenriksdepartement Foreign Affairs.
  23. ^ Lawson, Phillip (1984): George Grenville: A political life. Oxford University Press, s. 173-174
  24. ^ Naish, John (1996): The Interwoven Lives of George Vancouver, Archibald Menzies, Joseph Whidbey and Peter Puget: The Vancouver Voyage of 1791–1795. The Edward Mellen Press, Ltd. ISBN 0-7734-8857-X.
  25. ^ «History of High Cliff Mansion and Lord Bute» Arkivert 31. august 2016 hos Wayback Machine., Highcliffe Castle
  26. ^ a b «John Stuart, 3rd Earl of Bute», NNDB
  27. ^ a b c Bean, W. J. (1980): Trees and Shrubs Hardy in the British Isles 4. ISBN 0-7195-2428-8, s. 507-513
  28. ^ «Author Query for 'Stuart'», International Plant Names Index.
  29. ^ Trevelyan, Raleigh (2012): Grand Dukes and Diamonds: The Wernhers of Luton Hoo, Faber & Faber
  30. ^ Lady Mary Wortley Montagu, The Letters and Works of Lady Mary Wortley Montagu, red. av lord Wharncliffe (London: Bohn, 1861), II: 181. Trials for Adultery, Or, The History of Divorces (Lawbook Exchange, 2006), I: 2, 5-6, 11. «Bute, Earl of (S, 1703)», Cracroft's Peerage (Web). The Grenville Papers: Being the Correspondence of Richard Grenville, Earl Temple K.G. and the Right Hon. George Grenville, Their Friends and Contemporaries, red. William James Smith (London: Murray, 1853), IV: 548, n. 1.
  31. ^ «Bute, Earl of (S, 1703)», Cracroft's Peerage. (Web). Se også Namier and Brooke, The House of Commons, 1754-90, III: 308; og Thorne, The House of Commons, 1790-1820, IV: 500.
  32. ^ Miller, Karl: «Stuart, Lady Louisa (1757–1851), writer» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, september 2004 & utgave online, januar 2006 (betalingsmur)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «John Stuart, third Earl of Bute», Encyclopædia Britannica (1878), 9. utg., IV, New York: Charles Scribner's Sons, s. 581–582.
  • «John Stuart, 3rd Earl of Bute», Encyclopædia Britannica (1911), 11. utg., IV, Cambridge: Cambridge University Press, s. 877–878.
  • Schweizer, Karl Wolfgang: «Stuart, John, third earl of Bute», Oxford Dictionary of National Biography (utgave online). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/26716. betalingsmur

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Thomas Pelham-Holles  		Storbritannias statsminister
 Etterfølger:
 George Grenville 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Stuart,_3._jarl_av_Bute&oldid=19330760»