John Spencer (snookerspiller)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

John Spencer
Navn	John Spencer
Født	18. september 1935
Død	11. juli 2006 (70 år)
Nasjonalitet	Engelsk
Profesjonell	1968 – 1991
Høyeste ranking	2 (1977–1978)
Høyeste break	147
Rankingseire	1
Verdensmester	1969, 1971, 1977

John Spencer (født 18. september 1935 i Radcliffe, Stor-Manchester, død 11. juli 2006 i Bolton, Stor-Manchester) var en engelsk profesjonell snookerspiller og tre ganger verdensmester.

[rediger] Karriere

Spencer startet karrieren som femtenåring, men på grunn av at idretten var lite populær startet han ikke som profesjonell før han var i begynnelsen av tredve-årene. Han vant verdensmesterskapet første gang i 1969, etter at han hadde lånt penger av en bank for at han kunne betale påmeldingsavgiften. Sammen med Ray Reardon og Alex Higgins kjempet han om å dominere sporten på 1970-tallet, samtidig som sporten steg fra å være en obskur sport til å bli en av de mest populære sportene i Storbritannia. Spencer vant ytterligere to verdensmesterskap, det siste var det første som ble arrangert i Crucible Theatre i Sheffield og som regnes som starten på de moderne verdensmesterskap. Han vant også flere andre mesterskap, inkludert Pot Black tre ganger og Benson & Hedges Masters i 1975. Han ble aldri nummer en på verdensrankingen, den plassen holdt Ray Reardon.

I januar 1982 var Spencer motstander da Steve Davis gjorde det første direktesendte maksimum break på fjernsynet noensinne. Ironisk nok hadde Spencer gjort et maksimum break i en fjernsynsendt turnering tre år tidligere, men kameramannen hadde pause og det ble derfor ikke filmet.

Spencer ga seg som snookerspiller i 1991 på grunn av at han led av myasthenia gravis, som blant annet har dobbeltsyn som symptom. I 2003 ble han diagnostisert med magekreft, men han avslo behandling for å kunne leve resten av livet uten bivirkninger fra behandlingen. Han døde av kreften 11. juli 2006 i Bolton, 70 år gammel.