John Howard Yoder

John Howard Yoder
Født	29. des. 1927; Smithville
Død	30. des. 1997 (70 år); South Bend
Beskjeftigelse	Teolog, filosof, universitetslærer, skribent
Utdannet ved	Universitetet i Basel; Goshen College
Nasjonalitet	USA
Lærested	Goshen Biblical Seminary, University of Notre Dame, Institute of International Peace Studies
Fagfelt	Systematisk teologi
Hovedverk	The Politics of Jesus
Påvirket	Stanley Hauerwas
	John Howard Yoder på Commons

John Howard Yoder (født 29. desember 1927, død 30. desember 1997) var en amerikansk kristen teolog og etiker kjent for sin radikale kristne pasifisme, at han var mentor for senere teologer som Stanley Hauerwas, sin lojalitet mot mennonittene og sitt magnum opus fra 1972, The Politics of Jesus.

Liv[rediger | rediger kilde]

Yoder fikk sin første akademiske grad fra Goshen College, hvor han studerte under den menonittiske teologen Harold S. Bender.^[4] Han fikk sin Dr. theol. fra Universitetet i Basel, der han studerte under Karl Barth, Oscar Cullman, Walther Eichrodt og Karl Jaspers. Kvelden før han skulle forsvare sin doktoravhandling Anabaptism and Reformation in Switzerland, skal han ha besøkt Karl Barths kontor for å levere et helt annet dokument, nemlig en grundig kritikk av Barths tanker omkring krig, som Yoder hadde skrevet samtidig. Denne kalte han Karl Barth and the Problem of War.

Etter andre verdenskrig dro Yoder til Europa for å organisere nødhjelp på vegne av menonittenes sentralkomite. Han var svært viktig i gjennomføringen av kirkesamfunnets hjelpearbeid i Europa.

Han begynte sin undervisningskarriere ved Goshen Biblical Seminary. Der var han professor i teologi fra 1965 til 1984. Mens han underviste ved Goshen Biblical Seminary begynte han også å undervise ved University of Notre Dame, hvor han var professor i teologi, og etterthvert Fellow ved Institute of International Peace Studies.

Fra sommeren 1992 til sommeren 1996 stilte Yoder seg under en disiplinærstraff fra Indiana-Michigankonferansen av menonittkirken, på grunn av anklager om seksuell uorden. Yoder bekreftet offentlig disse påstandene og ba om unnskyldning for sine handlinger. Da disiplinærsaken ble avsluttet, nødet kirken Yoder til igjen å «bruke sine gaver i skrift og tale».^[4]

Lære[rediger | rediger kilde]

Yoder er best husket for sine refleksjoner om kristen etikk. Han avviste tanken om at menneskelig historie blir drevet av voldelig makt, og argumenterte i stedet for at det var Gud som jobbet med, i og gjennom ikkevoldelige grupperinger av kristne, som var den viktigste kraften i menneskelig historie. Om kirken i fortiden hadde inngått allianser med politiske herskere, var det fordi kirken da hadde mistet tilliten til sannheten.

Han kalte ordninger hvor kirke og stat begge støttet hverandres mål for «Constantinisme», og han regnet dette som en farlig og konstant fristelse. Yoder argumenterte med at Jesus selv avviste denne fristelsen, helt til å bli drept i avvisingen. Med å reise Jesus opp fra døden gjorde Gud, etter Yoders syn, det klart at denne avvisningen var det riktige.

På samme måte, argumenterte Yoder, er ikke det viktigste for kristne å ta over samfunnet og få ikke-kristne til å overta deres overbevisninger og verdier, men å «være kirke». Ved å avvise å gjengjelde vondt med vondt, ved å leve i fred dele goder og hjelpe andre når man får muligheten vitner kirken, hevdet Yoder. Han sier at kirken lever i en overbevisning om at Gud kaller de kristne til å imitere Jesus i måten man lever på, selv om det skulle føre til ens død, da man er overbevist om gjenoppståelsen.

Ved å bringe tradisjonell mennonittisk teologi for et større publikum, blåste Yoder liv i den teologiske debatten rundt fundamentale kristne emner som ekklesiologi, kristologi og etikk. Yoder avviste tanken fra opplysningstiden om at det fantes en universell, rasjonell etikk. Han argumenterte for at det som er bindende i kristen etikk ikke er bindende for alle. Han forsvarte seg mot anklager om å være usammenhengende og om hykleri ved å argumentere for legitimiteten av moralske doble standarder, og sa at det er bedre for kristne å fokusere på å være kirke i stedet for å forsøke å kombinere dette med det de styrende nødvendigvis må gjøre.

The Politics of Jesus (1972)[rediger | rediger kilde]

Av Yoders mange bøker, er det utvilsomt The Politics of Jesus som er best kjent. Boken har blitt oversatt til minst ti språk. I boken argumenterer Yoder mot populære syn på Jesus, særlig dem som ble forfektet av Reinhold Niebuhr, som han så på som de dominerende da. Niebuhr argumenterte for en filosofi rundt relasjoner som Yoder mente ikke tol verken kallet eller personen Jesus Kristus på alvor. Etter å ha demonstrert det han følte var en inkonsekvens i Niebuhrs perspektiv, forsøker Yoder å demonstrere, gjennom en eksegese av Lukasevangeliet og Romerbrevet, at radikal, kristen pasifisme var den nærmeste etterfølgelsen av Jesus. Yoder hevdet at det å være kristen var et politisk standpunkt, og at dette ikke kunne bli glemt av de kristne.

Det evangelikale magasinet Christianity Today har omtalt The Politics of Jesus som en av de viktigste kristne bøkene i det tjuende århundret.

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

The Christian and Capital Punishment (1961)
Christ and the Powers (oversetter) av Hendrik Berkhof (1962)
The Christian Pacifism of Karl Barth (1964)
The Christian Witness to the State (1964)
Discipleship as Political Responsibility (1964)
Reinhold Niebuhr and Christian Pacifism (1968)
Karl Barth and the Problem of War (1970)
The Original Revolution: Essays on Christian Pacifism (1971)
Nevertheless: The Varieties and Shortcomings of Religion Pacifism (1971)
The The Politics of Jesus (1972)
The Legacy of Michael Sattler, redaktør og oversetter (1973)
The Schleitheim Confession, redaktør og oversetter (1977)
Christian Attitudes to War, Peace, and Revolution: A Companion to Bainton (1983)
What Would You Do? A Serious Answer to a Standard Question (1983)
God's Revolution: The Witness of Eberhard Arnold, redaktør (1984)
The Priestly Kingdom: Social Ethics as Gospel (1984)
When War Is Unjust: Being Honest In Just-War Thinking (1984)
He Came Preaching Peace (1985)
The Fullness of Christ: Paul's Revolutionary Vision of Universal Ministry (1987)
The Death Penalty Debate: Two Opposing Views of Capitol Punishment (1991)
A Declaration of Peace: In God's People the World's Renewal Has Begun (med Douglas Gwyn, George Hunsinger, og Eugene F. Roop) (1991)
Body Politics: Five Practices of the Christian Community Before the Watching World (1991)
The Royal Priesthood: Essays Ecclesiological and Ecumenical (1994)
Authentic Transformation: A New Vision of Christ and Culture (med Glen Stassen og Diane Yeager) (1996)
For the Nations: Essays Evangelical and Public (1997)
To Hear the Word (2001)
Preface to Theology: Christology and Theological Method (2002)
Karl Barth and the Problem of War, and Other Essays on Barth (2003)
The Jewish-Christian Schism Revisited (2003)
Anabaptism and Reformation in Switzerland: An Historical and Theological Analysis of the Dialogues Between Anabaptists and Reformers (2004)
Christian Attitudes to War, Peace and Revolution (2009)