Johannes Tauler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Johannes Tauler i den protestantiske St-Pierre-le-Jeune-kirken i Strasbourg. Av Ferdinand Riedel (1863-1912).
Tittelsiden på en 1522-utgave av Taulers prekener; av Hans Holbein.

Johannes Tauler (født ca. 1300 i Strasbourg, død 15. juni 1361) var en tysk middelalderteolog, skribent og kristen mystiker som etter sin død påvirket flere av reformasjonens frontfigurer.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han kom fra en velstående familie, og ble utdannet ved Dominikanerordenens kloster i hjembyen Strasbourg. Her er det sannsynlig, men ikke dokumentert, at han hadde kontakt med Mester Eckhart, som var professor i teologi (1312–1320) ved klosterskolen. Fra Strasbourg reiste Tauler til dominikanerskolen i Köln, og kanskje til St. James's College, Paris, før han til slutt returnerte til Strasbourg.

I 1324 ble Strasbourg, sammen med andre byer, satt under pavelig interdikt, noen som medførtte at alle dominikanermunkene forlot byen. Tauler reiste til Basel. Legenden om at han ble værende i Strasbourg og fortsatte sin religiøse tjeneste for folket er sannsynligvis blitt til fordi 1500-tallets reformatorer ønsket å regne den berømte predikanten blant sine forløpere. Fra 1338 til 1339 var Tauler i Basel, hvor han sluttet seg til bevegelsen Guds Venner, et fellesskap med vekt på gudsfrykt og den subjektive gudsopplevelsen som er karakteristisk for mystikken. Tauler ble blant annet mentor og sjelesørger for en av gudsvennenes ledere, Rulman Merswin (1307–1382).

Lære[rediger | rediger kilde]

I prekenen «Om sjelens dypeste, innerste grunn» nevner Tauler som sine læremestere biskopen Albertus Magnus, Dietrich von Freiberg, Mester Eckhart, og i tillegg noen ikkekristne filosofer: Platon, Aristoteles og Proklos.

Tauler var en av flere betydningsfulle kristne universalister i middelalderen, sammen med Amalric av Bena, Jan van Ruusbroec, og Julian av Norwich.[1] Han lærte at Alle ting eksisterer gjennom den samme fødsel som Sønnen, og derfor skal de alle komme tilbake til deres opprinnelse, det er, Gud Fader.[2]

Taulers mystikk er som det meste av middelalderens kristne mystikk opptatt av innvendiggjørelsen: «gjennom renselse, opplysning og forening når den søkende frem til foreningen med Gud i sjelens grunn.» Sammenlignet med Eckhart er Taulers teologi mer jordnær og praktisk rettet. Mens Eckhart kan sees som intellektuell og spekulerende, kan Tauler beskrives som praktiker: «hos ham legges hovedvekten på det moralske og på beskrivelser av veien til foreningen. Det fremheves gjerne at han ikke var noen 'lesemester', men en 'levemester'».[3]

Tauler påvirket blant annet reformatoren Martin Luther og en annen protestantisk teolog: Johann Arndt. Luther skrev om hans prekener:

Hvor mange er det ikke, som også i dag smaker slik straff! For hva annet lærer Johannes Tauler i sine tyske prekener enn lidelse ved disse straffene, som han også fremfører noen eksempler på? Jeg vet godt, at denne doktor nesten er ukjent for de skolastiske teologer, og sannsynligvis er foraktet av dem. Men jeg har funnet mer solid og alvorlig teologi hos ham (selv om han skrev kun på tysk), enn man kan finne hos alle universiteters skolastiske doktorer, eller kan finne i deres teser."[4]

Tauler på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Hans Nielsen Hauge foresto i 1800 en utgivelse av Kort Udtog af den berømmelige Doctor Thauleri Omvendelses-Historie : for dens Merkværdigheds og Opbyggelses Skyld, især for dem, som ei kan læse den i deres eget Sprog oversat af Tydsk paa Dansk
  • Hauge utga dertil i 1821 Udtog af Tauleri Skrifter : befordret i Trykken og tillagt nogle Anmærkninger
  • Taulers salme «Det kjem eit skip så sakte» er oversatt av Johannes Smemo og tonesatt av Daniel Sudermann; utgitt i korarangement 1966
  • Mesterboken. Klassiker i ny utgave. En oversettelse til moderne norsk av Taulers omvendelseshistorie. Agape forlag, 1978.
  • Salmen «Som en brudgom til sin hjertenskjær» er tonesatt av John Rutter og oversatt via engelsk av Arve Lønnum; utgitt på to plater med Nidarosdomens Guttekor: Laudate (1994) og Våre vakreste salmer og sanger (1996).
  • Prekenen «Om sjelens dypeste, innerste grunn» er utgitt i antologien Vestens mystikk, 2005

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Apocatastasis". New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge, Vol. I.
  2. ^ "Johann Tauler". at Tentmaker.org. Accessed Dec. 5, 2007.
  3. ^ Kilde for sitat og vurderinger i dette avsnittet er Jan-Erik Ebbestad Hansens innledning til Vestens mystikk, 2005
  4. ^ "Luthers resolution over de 95 teser". på martinluther.dk.


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Johannes Tauler – bilder, video eller lyd