Johann Lorenz von Mosheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Lorenz von Mosheim

Johann Lorenz von Mosheim (født 9. oktober 1693 i Lübeck – død 9. september 1755 i Göttingen) var en tysk luthersk prest og kirkehistoriker, og regnes som far til den moderne kirkehistorieforskningen.

Etter å ha fullført gymnaset i sin fødeby, ble von Mosheim immatrikulertuniversitetet i Kiel i 1716 hvor han oppnådde en magistergrad i 1718. I 1719 ble han adjunkt ved det filosofiske fakultet i Kiel. Hans første utgivelse var et polemisk skrift i mot John Tolands skrift Nazarenus kalt Vindiciae antiquae christianorum disciplinae (1720), og det ble snart etterfulgt av et bind av Observationes sacrae (1721). Disse verk, sammen med det gode ry han hadde oppnådd som foreleser og predikant, sikret ham en stilling ved universitetet i Helmstedt som ordinær professor i 1723. Boken Institutionum historiae ecclesiasticae libri IV utkom i 1726, og samme år ble han av hertugen av Braunschweig-Wolfenbüttel utnevnt til generalinspektør i Wolfenbüttel.

Høsten 1747 kommer Mosheim som honorarprofessor til universitetet i Göttingen, og han spilte en viktig rolle i utformningen av statuttene til det teologiske fakultet, og forordningene som gjorde teologene uavhengige av den geistlige domstol. I 1747 ble han utnevnt til kansler for universitetet i Göttingen. 1748 var han den ledende kraft bak den britiske konge Georg II av Storbritannias besøk på universitetet. Mosheim døde i Göttingen den 9. september 1755.

Blant hans verker er De rebus christianorum ante Constantinum commentarii (1753), Ketzer-Geschichte (2. utgave 1748), og Sittenlehre der heiligen Schrift (1753). Hans eksegiske skrifter, karakteristiske ved deres lærdom og sunne fornuft, inkluderer Cogitationes in N. T. bc. select. (1726), og forklaringer over Paulus' første brev til korinterne (1741) og over Paulus' første brev til Timoteus (1755). I sine prekener viser Mosheim en betydelig veltalenhet og stil.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]