Johann Franz Buddeus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Franz Buddeus

Johann Franz Buddeus, Tysk luthersk teolog og filosof; født Anklam, Svensk Pommern, hvor hans far var prest, 25. juni, 1667; døde i Gotha 19. november, 1729.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han mottok tidlig grundig undervisning i klassiske og orientalske språk, og hadde lest hele Bibelen på originalspråkene før han kom til Universitetet i Wittenberg i 1685. Han ble ansatt som adjunkt professor i filosofi der rett etter at han hadde tatt sin mastergrad i 1687, og i 1689 byttet han til en lignende stillig ved Universitetet i Jena, hvor han tilbrakte mye tid med å studere historie. I 1692 reiste han videre til Universitetet i Coburg som professor i gresk og latin, og året etter til den nye Universitetet i Halle som professor i moralfilosofi. Her ble han til 1705, da han reiste til Jena som andreprofessor i teologi. Hans forelesninger omfavnet alle deler av denne vitenskapen, og han berørte regelmessig filosofi, historie og politikk. Respektert av alle som menneske og kristen forble han i Jena resten av sitt liv, virket flere ganger midlertidig som rektor ved universitetet og ble overhode for sin avdeling og en kirkelig rådgiver fra 1715.

Han ble vurdert som den dyktigste tyske teolog i sin tid. I filosofi bekjente han seg til en eklektisisme som hvilte på et bredt historisk fundament; men han anerkjente i Descartes skaperen av en ny periode, og igjennom å angripe ”ateisten” Spinoza etterfulgte han spesielt forkjemperne for naturlovene, slike som Hugo Grotius, Puffendorf, og Thomasius. Hans teologiske posisjon var bestemt av tradisjonen fra Johannes Musäus i Jena, og delvis gjennom hans nære relasjon til Johann Wilhelm Baier, men på den andre siden helte han mot pietismen. Hans forbindelse med Spangenberg, Spener, and Zinzendorf vekket mistanke og resulterte i en formell undersøkelse av hans lære. På noen måter var han påvirket av føderal teologi, men uten at det fikk ham til å bryte med tradisjonen fra den lutherske ortodoksi. På alle områder viste han seg som en mann med sunn lære og med vitenskapsmannens instinkt.

Hans arbeid var epokeskapende i kirkehistorien, spesielt arbeidet med Det gamle testamentet og den apostoliske tidsperioden. Livet til Buddeus var preget av enkel luthersk ortodoksi og innflytelsen fra en ny tid. Likevel gikk han i sin bibelske kritikk ikke så langt som til den minste innrømmelse, ikke et vers av de kanoniske bøker kunne tukles med uten at det gikk ut over perfeksjonen til helheten. Som akademisk lærer oppnådde han stor suksess.

Verker[rediger | rediger kilde]

Hans verk, store og små, er på over hundre i antall. Av dem utgitt i Halleperioden kan nevnes Elementa philosophiæ practicæ (1697) og Elementa philosophiæ eclecticæ (1703). I den andre Jenaperioden kom blant annet Institutiones theologiæ moralis (1711; tysk oversettelse, 1719), et arbeid i streng overensstemmelse med hans filosofiske etikk; Historia ecclesiastica veteris testamenti (1715–18); Theses theologicæ de atheismo et superstitione (1716), som var rettet mot Spinoza vakte mye oppmerksomhet; Institutiones theologiæ dogmaticæ, (1723), et verk som en gang var veldig innflytelsesrikt og tydelig bygde på Baier's Compendium; Historische und theologische Einleitung in die vornehmsten Religionsstreitigkeiten (1724, 1728), redigert av Johann Georg Walch; Isagoge historico-theologica ad theologiam universam (1727), som omhandlet metodene og historien til teologien på en måte som var bemerkelsesverdig for tiden; og Ecclesia apostolica (1729), tenkt som en introduksjon til studiet av Det nye testamente.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Friederike Nüssel: Bund und Versöhnung. Zur Begründung der Dogmatik bei Johann Franz Buddeus. Forschungen zur systematischen und ökumenischen Theologie 77. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 1996.
  • Johann Franz Budde: Gesammelte Schriften (Opptrykk), Hildesheim, Tyskland, Georg Olms Verlag, 1999-2006 (10 bind).