Johann Cochlaeus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Cochlaeus

Johann Cochlaeus (Cochlæus, egentlig Johann Dobeneck) (født 1479 i Wendelstein ved Schwabach – død 11. januar 1552 i Breslau) var en tysk katolsk humanist og kontroversteolog, en av reformasjonens bitreste motstandere.

Oppvekst og studier[rediger | rediger kilde]

Bondesønnen Johann Dobeneck fra Wendelstein fikk sin første utdannelse i sin onkel Hirspecks hus. Omkring 1500 påbegynte han sine humanistiske studier under humanisten Heinrich Grieninger i Nürnberg, og fra 1504 fortsatte han studiene i Köln der han knyttet kontakter med flere ledende humanister. I 1510 ble han rektor for latinskolen St. Lorenz i Nürnberg, og utgav der "Quadrivium Grammatices" (1511 og flere senere utgaver) og "Tetrachordum Musices". I Nürnberg ble han en nær venn av humanisten Willibald Pirkheimer. Som studiementor for hans tre nevøer reiste han til Bologna, der han også selv fortsatte sine humanistiske og juridiske studier. Men hans hovedtyngde lå innen teologi, og i 1517 tok han den teologiske doktorgrad i Ferrara. På Pirkheimers råd reiste han så til Roma. Der kom han under innflytelse av Oratoriet av Den guddommelige kjærlighet (Oratorio del Divino Amore) og begynte å fordype sitt religiøse liv. Han ble presteviet i Roma og reiste tilbake til Frankfurt am Main der han ble dekan ved Liebfrauenkirche.

Motstander av Luther[rediger | rediger kilde]

Etter noe nøling trådte han frem som motstander av den lutherske bevegelse. Hans første skrifter mot Luther kom i 1520, blant dem "De utroque sacerdotio". I 1521 traff han den pavelige utsending Aleander under riksdagen i Worms, og de samarbeidet for å bringe Luther tilbake inn i den katolske "fold". Da Luther kom til Riksdagen i april, deltok Cochlaeus i erkebiskop Richard von Greiffenklau av Triers private forhandlinger med Luther i Den tyske Ordens hus den 24. april 1521, og senere oppsøkte han Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter.

Under de påfølgende år forfattet han teologiske traktater mot Luthers lære om rettferdiggjørelsen, og forsvarte den frie vilje og kirkens lære generelt (særlig i arbeidene "De Gratia Sacramentorum" ( 1522), "De Baptismo parvulorum" (1523), "En kommentar til 154 artikler". Han forfattet også smedeskrifter mot Luther. Luther forfattet bare ett svarskrift, "Adversus Armatum Virum Cocleum".

Etter et kort opphold i Roma ledsaget Cochlaeus kardinal Lorenzo Campeggio til religionsforhandlingene i Nürnberg og Regensburg. Den lutherske bevegelse og Bondekrigen drev ham til Köln i 1525. Der skrev han mot bondeopprører og mot dets inspirator Luther. I 1526 ble han kanikk i Mainz og ledsaget erkebiskop Albrecht til Riksdagen i Speyer.

Hoffkapellan for hertugen av Sachsen[rediger | rediger kilde]

Etter Hieronymus Emsers død overtok Cochlaeus hans stilling som hoffkapellan og rådgiver for hertug Georg av Sachsen, som han forsvarte mot et angrep fra Luther på grunnlag av en falsk anklage om en allianse med de katolske fyrster i Breslau (Otto von Pack-affæren). I 1530 arbeidet han sammen hertug Georg for å tilbakevise Confessio Augustana, og rettet senere det bitre skrivet Philippicae" mot dette bekjennelsesskriftets forfatter, Melanchthon. På grunn av en pamflett mot Henrik VIII av England ble han i 1535 overført til domkapittelet i Meissen.

Fortsatt kamp mot reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter hertug Georgs død den 14. april 1539 innførte hans bror Heinrich og etterfølger reformasjonen. Dermed ble det umulig for Cochlaeus å fortsette å bo i Sachsen, og han tok tilflukt først i Breslau og deretter i Eichstätt. Han deltok i religionssamtalene i Hagenau, Worms og Regensburg i 1540 og 1541, og i 1546 i den andre runden religionssamtaler i Regensburg.

Cochlaeus fortsatte å publisere pamflett etter pamflett mot Luther og Melanchthon, og mot andre protestanter som Zwingli, Butzer, Bullinger, Cordatus og Ossiander. Men nesten alle disse publikasjonene var forfattet i all hast og i stor affekt, og uten den nødvendige teologiske reefleksjon og korrekturgjennomgang, og hadde ingen virkning blant folk.

Hans fremste verk mot Luther er det historiske "Commentaria de Actis et Scriptis M. Luther", som han oppdaterte frem til Luthers død. Men verket mangler den ekte historikers lidenskapsløshet og pålitelighet, og viser hvor innbitt Cochlaeus hadde lagt Luther for hat. Dette verket ble et rustkammer for den grovere katolske polemikk mot Luther i lang tid fremover.

I 1548 måtte han gi fra seg sitt kannikbenefisium i Eichstätt, og etter et kort opphold i Mainz flyttet han til Breslau, der han døde kort tid etter.

Cochlaeus var i utgangspunktet heller en stille forskerpersonlighet, men dette endret seg etterhvert som han ble involvert i reformasjonstidens teologiske kontroverser. Da utviklet han en iver og produktivitet uten sidestykke på katolsk side, men hadde likevel ikke de evner som skulle til for å lukkes i samme utstrekning. Blant hans 202 publikasjoner var det ikke bare traktater vedrørende tidens stridsspørsmål, men også historiske publikasjoner. Blant dem fremheves gjerne "Historiae Hussitarum XII Libri" (1549) som særlig verdifull.