Johan Ulstrup
| Johan Ulstrup | |||
|---|---|---|---|
| Født | 31. juli 1896 | ||
| Død | 3. des. 1956 (60 år) | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Krigskorset | ||
Johan Friederich Andreas Thaulow «Fritz» Ulstrup (født 31. juli 1896 i Risør, død 3. desember 1956 i Horten[1]) var en norsk sjøforsvarsoffiser. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig, da han ble dekorert med Krigskorset, Norges fremste utmerkelse.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ulstrup gikk Sjøkrigsskolen i Horten og ble sjøoffiser i 1918.[2] I årene 1922 til 1924 hadde han et studieopphold i Frankrike. Han tjenestegjorde som lærer ved marineskolen i Bergen fra 1934 til 1939.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Nøytralitetsvernet i 1939–1940[rediger | rediger kilde]
Ved verdenskrigens utbrudd i 1939 ble han satt inn i nøytralitetsvakt.[2] Han ble sjef for Lerøyavsnittet ved Bergen, fikk kommandoen på mineleggeren «Tyr» og rådde over fem vaktbåter og en torpedobåt, i tillegg til Lerøy fort.
Felttoget i Norge i 1940[rediger | rediger kilde]
Natten til 9. april 1940 ga Ulstrup ordre om utlegging av miner i Raunefjorden,[3] som var viktig for forsvaret av Bergen da tyske krigsskip stevnet inn Korsfjorden med byen som mål. Minene ble utlagt rett foran de tyske krigsskipene og på grunn av en innebygd forsinkelsesmekanisme gikk ikke minene av da disse passerte. Derimot virket minene da forsyningsskip passerte senere samme dag, senere i april og helt ut i mai. Han la ut den siste minen i Vatlestraumen 10. mai 1940. Mineleggingen ble ansett som viktig da flere tyske transportskip gikk tapt. Minene «Tyr» la ut påførte tyskerne et tap på tre forsyningsskip, blant annet «Sao Paulo» og «Liege», to krigsutrustede trålere og en barkasse.
Etter at de tyske krigsskipene hadde tatt seg inn til Bergen ga Ulstrup ikke opp kampen og fortsatte sjømilitære operasjoner mot invasjonsstyrkene. Den 17. april ble han utnevnt til sjef for Hardanger Sjøforsvarsavsnitt og Ulstrup organiserte motstand både til sjøs og på land. Fartøyene han rådde over ble samlet i Uskedal,[4] for å hindre de tyske invasjonsstyrkene å trenge inn i Hardangerfjorden. Det kom til kamp og de norske fartøyene ble enten senket eller tatt av tyskerne.
I Storbritannia[rediger | rediger kilde]
Ulstrup forlot Norge ombord på MB «Måken»[5] den 19. september 1940 til Storbritannia.[2] Han fikk kommando på jageren «Mansfield» og deltok i april 1941 med denne i raidet på Øksfjord der sildoljefabrikken ble sprengt. Ulstrup tjenestegjorde deretter i Forsvarsdepartementet i London fra 1941 til 1942 og var ved den norske marineavdelingen på Island fra 1942 til 1945.[2]
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Etter verdenskrigen fortsatte Ulstrup sin tjeneste i Sjøforsvaret. I 1945 ble han sjef for Bodø marineavsnitt. Fra 1946 til 1952 var han minedirektør. I 1952 ble han utnevnt til kontreadmiral og sjef for Marinekommando Øst.[6]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
I statsråd 18. desember 1942 ble Ulstrup tildelt Krigskorset med sverd «for fremragende og utrettelig krigstjeneste i Norge i Bergens- og Hardangerfjordavsnittet i tiden 9. april - 17. mai 1940 samt fortsatt innsats i frigjørelseskampen utenfor Norge.»[7] Han ble også tildelt Deltagermedaljen med rosett.
Ulstrup var storoffiser av den etiopiske Keiser Menelik IIs orden.[8]
Utmerkelser
|
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dødsannonse i Aftenposten, morgenutgaven 6. desember 1956, s. 11.
- ^ a b c d Norsk biografisk leksikon. Bind 17, Oslo: Aschehoug, 1975, s. 338–340.
- ^ Hauge, Andreas: Kampene i Norge 1940. Bind 1, Oslo: Dreyer, 1978, s. 206.
- ^ Hauge, s. 211.
- ^ Ragnar Ulstein (1979). Englandsfarten. 1 : Alarm i Ålesund. Oslo: Samlaget. s. 298.
- ^ Jacobsen, Johs. E.: «Rådløs aldri, besluttsom alltid. Minneord om kontreadmiral Johan Ullstrup», Aftenposten, aftenutgaven 6. desember 1956, s. 3.
- ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 87, 90.
- ^ Harald Gram og Bjørn Steenstrup: Hvem er Hvem? 1955, Oslo: Aschehoug, 1955, s. 658.