Johan Fjeldsted Dahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Johan Dahl (født i København 1. januar 1807, død i Kristiania 16. mars 1877) var en dansk-norsk forlags- og sortimentsbokhandler.

Læreår[rediger | rediger kilde]

Johan Dahl ble 14 år gammel tatt i lære hos Jacob Deichman, som var eier av Gyldendalske Boghandel i København. I november 1829 kom Dahl, som ekspert på import av bøker, til Christiania for å hjelpe bokhandler Jørgen Wright Cappelen gjennom en vanskelig økonomisk tid ved å modernisere forretningsdriften. Nettopp dette med å føre et rikholdig assortement av innenlandsk og utenlandsk litteratur var noe nytt i Norge.

Etablerer boklade i Christiania[rediger | rediger kilde]

I oktober 1832 grunnla imidlertid Johan Dahl sin egen bokhandel i hovedstaden. Hans nye, «tidsmæssige, i europæisk Maalestok anlagte Boglade» lå i Kirkegata og ble drevet som «Forlags- og Sortimentsboghandel», dvs. han både utga bøker selv og importerte og solgte bøker og forlagsartikler fra andre forleggere.

I desember 1832 var han med på å stifte leseselskapet Athenæum, og i 1836 tok han, sammen med Johan Sebastian Welhaven (1807–73) og Frederik Stang (1808–84), initiativet til opprettelsen av Christiania Kunstforening. (Jf. Welhavens dikt «En Tribut til Kunstforeningen», skrevet i 1836). Samme år startet han utgivelsen av den konservative dagsavisen Den Constitutionelle. Senere kom han også i gang med tidsskriftet Nyt Magazin for Naturvidenskaberne.

Dahl var som forlegger en viktig og pliktoppfyllende pionér for utbredelsen av original norsk litteratur. I årene frem til ca. 1850 var det nesten bare salmebøker og kristelig oppbyggelig litteratur som slapp gjennom hos de andre forleggerne.

I tillegg til bokproduksjonen drev Dahl et lite kunstforlag for litograferte portretter og musikalier.

Henrik Wergeland og «Papendal»[rediger | rediger kilde]

I 1832, samme år som Johan Dahl startet for seg selv, ble studentsamfunnet splittet mellom Henrik Wergelands venner, de såkalte patriotene, og grupperingen omkring Johan Sebastian Welhaven, gjerne kalt Intelligenspartiet eller Troppen, men politiske partier i moderne forstand var disse flokkene ikke. Dahls gjestfrie hus i Kirkegata ble samlingssted for Welhavens krets. Mest hang de rundt i bokladen i første etasje, men ofte var det også tilstelninger og fester for kretsen i hjemmet i etasjen over. Wergeland karakteriserte bokladen som «Byens største Sladrebod». Dahl var Welhavens nære venn, og det var han som fikk Morgenbladet til å trykke Welhavens angrepsdikt «Til Henrik Wergeland». Diktet sto i avisen 15. august 1830 utløst av Wergelands kosmologiske dikt Skabelsen, Mennesket og Messias som forelå 6. juli samme sommer. Welhaven gav ut Norges Dæmring senhøstes 1834, en rekke sonetter med kulturkritisk innhold og finter mot patriotene. Samlingen utløste Dæmringsfeiden. Våren 1835 forelå Wergelands farse Papegøien, som til dels kan betraktes som en kommentar til Dæmringsfeiden, men i humoristisk form. I dette arbeidet blir bl.a. Welhavenkretsens «danmomani» og «estetikleri» og Johan Dahls «Københavneri» gjort til gjenstand for latter. Johan Dahl danner utgangspunktet for hovedfiguren, bokhandleren «Johan Papendal». Dahl skal ha hørt Wergeland uttale: «For Penger gjør jeg Alt!», ville ta ham på ordet og tilbød ham å forlegge farsen: «Vil De sælge Farcen til mig som Forlægger, skal De faa et Honorar paa 25 Daler». Begge var henrykte over utsiktene og mente nok de endelig hadde fått taket på den andre. Forlagskontrakten ble undertegnet, og det ble drukket en lystig kjøpskål.

Siful Sifaddas (Wergelands) skuespill, Papegøien «Et Fastelavnsris» – betegnelsen ris peker mot de satiriske innslagene – er en eventyrlig farsemoralitet med drømmehandling. Den forteller historien om den slemme københavnske dreng, Johan, som blir tatt i kur av nattalfene for dyreplageri og anden ugagn. Hovedhandlingen foregår i drømme. Drømmehandlingen begynner der Johan sovner i et blomsterbed han har revet blomstene opp av. Da dukker nattalvene opp. De plasserer først guttens sjel inn i en papegøye som han har plaget. Papegøyen får usedvanlige talegaver til en papegøye å være; den begynner å plapre som et menneske. Den talende papegøyen kommer etter hvert til Kristiania, etablerer seg som bokhandler og omgir seg med åndslivets mann, Polemikkel Poetikkel og hans hær av etterplaprere eller bagateller, også kalt polemikler, poetikler, estetikler osv. Først etter at nattalvene har ført Johans sjel enda lenger ned på skapningsstigen ved å sette den inn i en tordivels trange hjerne, kommer den til sannhets erkjennelse. Da gutten Johan endelig våkner som seg selv, er han et nytt og bedre menneske.

Virkelighetsbakgrunnen er lett å få øye på. Men hovepersonen i farsen er utviklet på fritt grunnlag og er en fantasiskikkelse, ikke en karikatur av Dahl (Jf. Nettum i Fantasiens regnbuebro.) Satiren i stykket er «et Riis [...] med Smiil omviklet», for å bruke en vending fra en annen av Wergelands farser.[1] Jf. at dikteren selv karakterisertePapegøien som et fastelavensris.

Som forlegger for farsen, hevnet Dahl seg med å gi den et mest mulig elendig utstyr, sette en altfor høy pris, og avertere den til salgs med den tilleggsopplysning at forfatterhonoraret uavkortet skulle gå til «De til Drik forfaldne Poeter». Salget gikk dermed tregt. Men en av Wergelands venner kjøpte restopplaget for en billig penge og solgte det rimelig og med forjeneste. Det er grunn til å stille spørsmålet om ikke den som lo sist, lo best denne gangen.

Avisen Den Constitutionelle[rediger | rediger kilde]

Dahl skaffet kapitalen som gjorde det mulig å få i gang den konservative avisen Den Constitutionelle i 1836, som Wergeland fikk et svært anstrengt forhold til. Wergeland selv redigerte på den tid opposisjonsbladet Statsborgeren. Den Constitutionelle spiller en rolle i Wergelands-farsene Stockholmsfareren 2, der Dahl kan anes i skikkelsen Kræ Kræ, Den Konstitutionelle (som blant annet ble skrevet som reaksjon på Campbellerslaget som ble administrert fra Den Contitutionelles redaksjon), og Lyv ikke! (der Dahl kan anes i figuren Pape).

På 1840-tallet ble imidlertid Wergeland og Dahl forsonet. Det kan ha hatt noe å gjøre med Wergelands arbeid for å slette den såkalte Jødeparagrafen i Grunnloven av 1814, og med at Wergeland hadde sympati med Dahls hustru, Emma Dahl, som var sanger og komponist og skrev musikk til noen av Wergelands tekster. Det var også på den tid vanskelig å finne forleggere som var villige til å utgi skjønnlitteratur og sakprosa. Dermed skulle det bli Dahl som påtok seg å gi ut tredje og siste hefte av Norges Constitutions Historie og Jødesagen i det norske Storthing.

Johan Dahl og «Det nationale Gjennembruds Mænd»[rediger | rediger kilde]

Heller ikke Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe klarte å finne noen norsk forlegger som våget å utgi deres første samlinger med Norske Folke-Eventyr. Johan Dahl kom dem til unnsetning og utga de første heftene av ett av de mest sentrale verk i vår nasjonale litteraturhistorie. Dahl utga også skriftene til Johan Sebastian Welhaven, Ivar Aasen, P.A. Munch, Carl Richard Unger, Bernhard Dunker, Christopher Hansteen, Rudolf Keyser og Herman Foss. Slik ble Dahl en viktig aktør i den norskhetsbevegelsen som oppsto i 1840-årene, og som Moltke Moe siden karakteriserte som «Det nationale Gjennembrud». Men det var Christian Tønsberg som påtok seg å utgi Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser og den første samlede utgave av Wergelands skrifter.

Overfor den neste generasjon forfattere spilte Johan Dahl en mer perifer rolle, men han hadde en finger med i noen av deres viktigste frembringelser. Han var forlegger for Camilla Colletts Amtmandens Døttre (1855–56), Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1857) og Henrik Ibsens Kongs-Emnerne (1863).

Bjørnsons barske humor og rause varme[rediger | rediger kilde]

Dahl ga førsteutgaven av Synnøve Solbakken et slett utstyr. Da det viste seg at boka ble en suksess, skrev han til Bjørnson «Ich kannte nicht meinen Pappenheimer», og lovet at neste opplag skulle få bedre utstyr. Det må i denne sammenheng nevnes at en forfatter som hadde Dahl som forlegger, gikk under navnet «Pappenheimer», fordi Dahl gjerne ble kalt «Pappen Dahl», eller «Papendal», noe Dahl tydeligvis har vært fortrolig med.[2]

Bjørnson, som nok hadde hatt kontroverser med Dahl, skrev et festlig, frittalende og samtidig raust og varmt dikt, eller snarere en vise, «Til Boghandler Johan Dahl paa hans sekstiaarige Fødselsdag» i 1867. Han unnskylder Dahls opptreden i de første årene som forlegger i Norge som uttrykk for naivitet. Han lot seg «forføre». Men Dahl har tydligvis hatt evne til å gjenoppstå som Asators bukker etter å ha blitt «hugget til Karse» og «indkogt som Farse» (jf.Papegøien), ja til å slå tilbake med «Klang». Dermed var han kvalifisert til å bli opptatt «i Laget». Det kan i den sammenheng minnes om at den kortvokste Dahl og den storvokste Wergeland ikke sjelden var å se sammen i full fordragelighet i gatebildet i Kristiania på 1840-tallet. Diktets uttrykk «den lille» sikter til at Dahl gjerne ble omtalt som lille Dahl. Bjørnson er ikke blind for Dahls tilbøyelighet til å prate i overkant, men gir han ham full honnør for hva han faktisk mer og mer kom til å bety. Jubilanten blir raust hyllet for sitt bidrag til å profesjonalisere bokhandelen i Norge og derigjennom skape bedrede vilkår for en selvstendig norsk litteratur:

Til Boghandler Johan Dahl paa hans sekstiaarige Fødselsdag

1. Og dette skal være Hr. Værtens Skaal!
- Hurra!
Men medens vi synger en Vise, gi Taal!
- Aa-ja!
Thi først skal I høre hvad han fik at gjøre,
Da hid til vort Røre han lod sig forføre
Blandt Havskjærets Ørne
og Wergelands Bjørne,
- hu-ha!

2. Han kom saa uskyldig som Lammet om Våren,
- o, Ve!
Saa kjøn og saa fin og troskyldig ny-baaren
som Sne.
Det yndige Kjød blev strax hugged til Karse,
og siden af Wergeland indkogt som Farse
og muntert Fortæret,
og Knokler foræret
i Gams!

     

3. Men dristig som Bukkene Asator kjøred’,
han sprang
tilsammem i Skindet, og gav Dem paa Øret
med Klang!
Det kunde de lige, han havde sig slaget
til Broder, og optaget var han i Laget!
Og snart var der ingen
mer elsked i Ringen
end Dahl.

4. Fra Boden dernede et Lys over Landet
der steg.
I Stuen deroppe sig Heltene blanded
til Leg.
og derfra gik Smagen, Kritiken og Moden,
et Stykke af Norge blev formet i Boden.
Den lille har Minder,
Historien finder
Dem nok!

     

5. For hvad du har tændt og har udholdt og strævet,
vor Tak!
For Kræfterne, som du har glædet og hævet,
vor Tak!
For alt, du i god Tro har ivret og snakket,
ja, for dit velsignede Hjertelag takket,
de snurrige, sære,
du gamle, du kjære,
vor Tak!

Ibsens beske vidd[rediger | rediger kilde]

Henrik Ibsen gir i forordet til annen utgave av Gildet på Solhaug (1883) et innblikk i hvilken rolle Dahls sortimentsbokhandel inntok i Christianias studentliv på 1850-tallet, og skildrer av hvordan en litteraturkritiker på den tid fikk sin, noe tvilsomme, skolering:

Hvorledes blev man i hin tid, – jeg mener i årene fra 1850 til omkring 1860, – en rigtig literaturkritiker, og navnlig dramatisk kritiker i Kristiania?
Jo, det gik i regelen således til: Efter nogen tids forberedende øvelser i «Samfundsbladet» og efter oftere at have påhørt de diskussioner, som om aftenerne efter teatertid førtes på Treschows kafé eller «hos Ingebret», begav den vordende kritiker sig hen i Johan Dahls boglade og lod sig forskrive fra København et exemplar af J. L. Heibergs «Prosaiske Skrifter», om hvilke han havde hørt sige, at de skulde indeholde en afhandling betitlet «Om Vaudevillen». Denne afhandling blev da læst, grublet over og kanske tildels også forstået. Gennem disse skrifter blev man endvidere bekendt med en polemik, som Heiberg i sin tid havde ført imod professor Øhlenschlæger og imod digteren Hauch i Sorø. Lejlighedsvis erfarede man deraf også, at J.I. Baggesen (forfatter af «Gjengangerbrevene») allerede tidligere havde åbnet et lignende felttog imod den store digter, som havde skrevet både «Axel og Valborg» og «Håkon Jarl».
Megen anden for en kritiker nyttig viden lod sig også uddrage af disse skrifter. Af dem lærte man f.ex., at en ret kritiker var på smagens vegne forpligtet til at føle sig forarget over hiater. Blev i et eller andet vers et sådant uhyre påtruffet, kunde man være sikker på, at de unge kristianiensiske kritiserende Jeronimusser, ligervis som Holbergs egen, udråbte deres: Hillemænd, verden står ikke til påske!

Hiater av hiatus = vokalsammenstøt. Av Ibsens framstilling ser det ut til at de unge litteraturkritikere på 1850-tallet hadde forlest seg på bl.a. Johan Ludvig Heiberg som de hadde skaffet seg gjennom Dahls bokhandel, og lært at f. eks. vokalsammenstøt var noe bortimot en dødssynd i lyrikk. Ibsen mente vel at kritikerne hengte seg opp i bagateller, og at sporadiske forekomster av hiatus under ingen omstendigheter innvarslet verdens undergang. Kanskje mente han til og med at hiatus kan brukes som et tilsiktet litterært virkelmiddel i blant.

Johan Dahl trapper ned forleggeriet[rediger | rediger kilde]

Johan Dahl ble i 1842 gift med den tyske sangerinnen og komponisten Emma Dahl. Sammen holdt de et gjestfritt hus i Christiania, hvor mange av tidens musikere, komponister og litterære størrelser vanket. Fra omkring 1850 viet han seg mer for sin hustrus sangkarriere og turnévirksomhet enn for forlagsbokhandelen, men som sortimentsbokhandler med import av bøker var Dahl stadig en sentral mann.

Etterhvert som tiden gikk stilte Dahl seg stadig mer på sidelinjen, og i lange perioder forsømte han også totalt forretningsdriften. I 1875 overdro han forlagsbokhandelen til Henrich Heftye, som fortsatte virksomheten under navnet «Johan Dahls Efterfølger», men allerede i 1878 ble Heftye ansatt som fullmaktig i H. Aschehoug & Co og overførte restene av Dahls forleggeri dit, mens Johan Grundt Tanum overtok bokhandelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H. W. (1918–40) SS II,3 s.14
  2. ^ Chr. Collin Bjørnstjerne Bjørnson b. 2, s. 30. Uttrykket Pappenheimer går forøvrig tilbake på Schiller. Jf. http://www.google.no/search?hl=no&source=hp&q=Pappenheimer&aq=f&aqi=g4&aql=&oq=&gs_rfai=

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dahl, Johan Fjeldsted 1943: Minner om samtidige. Utg. ved Alette Scheel. Forlagt av Johan Grundt Tanum. Oslo
  • Michaelsen, Aslaug Groven 1988: Papegøien : en undersøkelse av Henrik Wergelands farsediktning, Krystalline, Tangen
  • Nettum, Rolf Nyboe 1992: Fantasiens regnbuebro
  • Wergeland, Henrik 1835: Papegøien, et Fastelavensris av Siful Sifadda Samlede Skrifter 1918-40, b.II 3
  • Wergeland, Henrik 1835: Commentær til Papegøien, Samlede Skrifter b. VI 1,121 ff
  • Welhaven, Johan Sebastian 1834: Norges Dæmringf.eks. i Samlede verker 1990
  • Diverse innlegg i Dæmringsfeiden