Jobriath
| Jobriath | |||
|---|---|---|---|
| Født | 14. des. 1946[1][2] Philadelphia | ||
| Død | 3. aug. 1983[1][2] (36 år) Manhattan | ||
| Beskjeftigelse | Musiker, sanger, låtskriver | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | Pidgeon | ||
Jobriath var scenenavnet til artisten Bruce Wayne Campbell (født 14. desember 1946 i Philadelphia, død 3. august 1983). Campbell var glamrockartist i årene 1973-1974.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Bruce Wayne Campell ble født på landsbygda i Pennsylvania og levde der med sine brødre og far etter at moren Marion drog. Etter et kort opphold i hæren, drog han til California. Han begynte å referere til seg selv som Jobriath, en sammentrekning av Job og Goliath. Hans pianospill og sangstemme imponerte produsentene bak Hair og han ble en del av det berømte Aquarius-ensemblet og spilte rollen som Woof inntil han ble sparket for å ha "dratt oppmersomheten vekk fra andre skuespillere". Han ble deretter med i rockebandet Pidgeon. Coverarbeidet til Pidgeon ble nominert til en Grammy men gruppens unisex-image imponerte ikke platekjøpere. Decca Records droppet dem.
Campbell signerte en kontrakt med Elektra Records verdt 500 000 dollar og ble markedsført som den største amerikanske glamartisten av sin manager Jerry Brandt. En stor kampanje ble satt i gang, med Jobriaths nakne torso på busser, musikkmagasiner og på store billboard på Times Square. Hans første LP (Jobriath) ble godt mottatt av kritikere, men var ingen kommersiell suksess. Publikum virket forundret over denne artisten som sang om seksuelle temaer, fremstilte seg selv som en utenomjordisk (ikke ulik David Bowie, Klaus Nomi og Zolar X), og sang i svært ulike stiler og tonelag. Han gikk ikke av veien for å ta opp så pass ulike personer som Jesus og Marlene Dietrich. Jobriath blir sett på som den første popartisten som var åpenlyst homofil.
Brandt mistet interessen for artisten og kansellerte deres mye omtalte show. En LP nr 2, Creatures of the Street ble sluppet, men genererte ikke stor interesse. Glam var i ferd med å slukne som genre og hadde rundt 1974 så godt som forsvunnet. Jobriath og hans band la ut på en kort amerikansk turne og deretter var det over for showet. Medlemmer av bandet var Jim Gregory, Steve Love, Greg Diamond og Hayden Wayne. I løpet av de neste tiårene ble Jobriath husket som en av platebransjens dyreste tabber. Han hadde imidlertid en kult av beundrere, særlig blant britiske popartister som Morrissey, Mark Stewart fra The Pop Group, Siouxsie Sioux, Neil Tennant fra Pet Shop Boys og Gary Numan.
Jobriath prøvde selv å distansere seg fra sin solokarriere og antok et nytt navn; Cole Berlin. Han antok også en ny stil-kabaret. Resten av sitt liv bodde han fast på Chelsea Hotel og spilte i en lokal diner og i selskaper. Han hadde en 10-årskontrakt med Brandt og kunne derfor ikke spille inn musikk men arbeidet privat på en serie musicals, inkludert den mye omtalte Popstar. På den tiden hans kontrakt gikk ut var han imidlertid døende av aids, en sykdom som til slutt tok hans liv i august 1983.
Arv[rediger | rediger kilde]
I november 2004 var Morrissey med på å plukke ut sanger til den første relanseringen av Jobriath-sanger til en CD-utgivelse. Morrissey hadde tidligere prøvd å hyre Jobriath som ekstraartist for sin Your Arsenal-turne, uvitende om at sangeren faktisk var død.
Begge studioalbumene som Jobriath hadde gitt ut ble til slutt gitt ut som CD-er på slutten av 2007. Begge var remastret og ble gitt ut som mini-vinyl replikaer.
Filmen Velvet Goldmine er delvis inspirert av Jobriaths liv.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Jobriath på Internet Movie Database
- (en) Jobriath på Discogs
- (en) Jobriath på MusicBrainz
- (en) Jobriath på Spotify
- (en) Jobriath på Songkick
- (en) Jobriath på Last.fm
- (en) Jobriath på Genius — sangtekster
- (en) Jobriath på AllMusic
- Opptak av Jobriath live på The Midnight Special på NBC i 1974
- Opptak av Cole Berlin på piano