Joaquín Balaguer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joaquín Balaguer
FødtJoaquin Antonio Balaguer Ricardo
1. sep. 1902[1][2]Rediger på Wikidata
Bisonó
Død14. juli 2002[3][4][1][2]Rediger på Wikidata (99 år)
Santo Domingo
BeskjeftigelseLyriker, skribent, universitetslærer, jurist, diplomat, politiker, statsmann, ambassadør Rediger på Wikidata
Embete
  • Ambassador of the Dominican Republic to Mexico (1947 – 1940-årenedate QS:P,+1940-00-00T00:00:00Z/8)
  • Vice President of the Dominican Republic (1957–1960)
  • Den dominikanske republikks president (1960–1962)
  • Den dominikanske republikks president (1966–1978)
  • Den dominikanske republikks president (1986–1996) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversidad Autónoma de Santo Domingo
Universitetet i Paris, Sorbonne
PartiDominikanske partiet
NasjonalitetDen dominikanske republikk
UtmerkelserStorkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1976)[5]
Storkorset av Alfons X den klokes orden (1953)[6]
De gunstige skyers orden
Storkorset av Isabella den katolskes orden (1960)[7]
Våpenskjold
Joaquín Balaguers våpenskjold
Joaquín Balaguer på Commons

Joaquín Antonio Balaguer Ricardo (født 1. september 1906 i Villa Bisono i provinsen Santiago i Den dominikanske republikk, død 14. juli 2002 i Santo Domingo) var president av Den dominikanske republikk fra 1960 til 1962, fra 1966 til 1978, og igjen fra 1986 til 1996.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Joaquín Balaguer kom fra en velsituert familie. Han ble født i Den dominikanske republikk med en puertoricansk far, Joaquín Jesús Balaguer Lespier,[8][9] av katalansk og fransk avstamning, og en dominikansk mor, Carmen Celia Ricardo Heureaux,[8][10][11][12] datter av Manuel de Jesus Ricardo og Rosa Amelia Heureaux (av fransk avstamning),[8] som også var halvkusine til president Ulises Heureaux.[7][a] Balaguer var eneste sønn i en familie med flere døtre.[8]

Skolegangen begynte på hjemstedet og fortsatte i Santiago de los Caballeros, der han begynte på jussen. Etter studier i juss ved universitetet i Santo Domingo (til 1929) og ved Sorbonne i Paris vendte han tilbake til Den dominikanske republikk.

Han var i 1930 med på å styrte president Horacio Vásquez fra makten, begynte i 1930 å arbeide for militæroffiseren Rafael Trujillos presidentkampanje, og spilte en rolle som forhandler med den haitiske regjering om kompensasjoner etter Persillemassakeren i 1937.

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

I 1957 ble Balaguer valgt til visepresident. Han tiltrådte som president tre år senere, etter at Trujillo hadde tvunget sin bror, som formelt besatte presidentsposten, til å fratre. Etter at Trujillo ble myrdet i 1961, manøvrerte Balaguer fremgangsrikt gjennom krisen som utbrøt, å klarte å få Trujillos familie til å forlate landet. Man han gikk av noen månader senere til fordel for den venstreorienterte Juan Bosch, og flyktet til USA.

I 1963 ble Boschs regjering styrtet i et militærkupp, men to år senere gikk militæroffiserer til opprør mot juntaen for å prøve å gjeninnsette Bosch. USAs president Lyndon B. Johnson grep inn og sendte styrker på 20 000 mann for å slå ned opprøret.

I 1966 ble Balaguer president med USAs støtte og forble på posten til 1978 da han tapte makten på lovlig vis til Antonio Guzmán Fernández, leder av Det dominikanske revolusjonsparti.

I 1986 fikk Balaguer atter styret over landet. Han satt denne gang med makten til 1996, da han motvillig måtte fratre på grunn av kontroversene rundt hans gjenvalg i 1994.

I 2000 stilte han 94 år gammel og nesten blind opp til presidentvalg igjen, men tapte med 24,6 prosent av stemmene.

Balaguer var dypt religiøs og ugift. Hans nærmeste etterlatte var en søster.

Som sin mentor, Rafael Leónidas Trujillo, bestemte Joaquín Balaguer den Dominikanske republikks skjebne som ingen annen politiker. Likevel var Balaguer av en helt annen natur enn Trujillo. I motsetning til ham var han ikke interessert i personlig berikelse og bombastisk pomp. Balaguer var strengt katolsk og av en nøktern, tilbakeholdende, rolig, og til og med rett og slett delikat karakter. Han forble ungkar gjennom hele livet og lot sine søstre hjelpe seg. Han bodde aldri i noe luksuriøst presidentpalass, men bodde i sitt relativt beskjedne familiehjem. Han var en stille og hardtarbeidende som gjorde sin jobb med omhyggelig omhu. Balaguer foraktet merengue, den dominikanske nasjonalmusikken, og baseball, nasjonalsporten. På mange måter var han det rene motsats til en latinamerikansk macho og stod slik i kontrast til den dominikanske befolknings selvbilde.

Det eneste som koblet ham til Trujillo var hans vilje til makt og evnen til å manipulere både sine etterfølgere og motstandere. For å komme til makten og beholde den, førte han seg svært kløktig og opportunistisk. Han visste hvordan han skulle sikre sin maktbase ved manipulasjon, intriger, intriger, undertrykkelse, gaver, tomme løfter, ekte og falske valgstemmer, populisme, amerikansk støtte, støtte fra oligarkiet og kirkens velsignelse. I motsetning til Trujillo forble han sivilist tvers igennom, en likefullt som han også visste hvordan de skulle holde militæret i sjakk.

Mens Balaguer til å begynne med holdt seg ved makten med politi-terror, avtok dette på midten av 1970-tallet, og demokratiske og rettsstat strukturer kunne sakte utvikle seg i landet. I løpet av denne tiden opplevde Den dominikanske republikk en merkbar økonomisk oppgang takket være intensiv amerikansk bistand.

Også bemerkelsesverdig er Balaguers forpliktelse til naturvern. Under hans ledelse ble det igangsatt et eksemplarisk naturvern- og nasjonalpark-program for Latin-Amerika, og omfattende tiltak for å beskytte skog ble gjennomført. Ved hans siste fratreden var over 30% av landets område beskyttet. En konsekvens av dette er at Den sominikanske republikk sliter med betydelig færre økologiske problemer enn nabolandet Haiti. Imidlertid må det også bemerkes at disse tiltakene ble gjennomført med udemokratiske midler og i noen tilfeller ved våpenmakt.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

I motsetning til Trujillo var Balaguer høyt utdannet. Han skrev rundt to dusin bøker og var, i likhet med sin evige motstander Juan Bosch en av de mest berømte forfattere i den spansktalende verdenen. Hans verker var de følgende:

  • Salmos paganos (1922)
  • Claro de luna (1922)
  • Tebaida lírica (1924)
  • Nociones de métrica castellana (1930)
  • Azul en los charcos (1941)
  • La realidad dominicana (1941)
  • El Tratado Trujillo‑Hull y la liberación financiera de la República Dominicana (1941)
  • La política internacional de Trujillo (1941)
  • Guía emocional de la ciudad romántica (1944)
  • Letras dominicanas (1944)
  • Heredia, verbo de la libertad (1945)
  • Palabras con acentos rítmicos (1946)
  • Realidad dominicana. Semblanza de un país y un régimen (1947)
  • Los próceres escritores (1947)
  • Semblanzas literarias (1948)
  • En torno de un pretendido vicio prosódico de los poetas hispanoamericanos (1949)
  • Literatura dominicana (1950)
  • El Cristo de la libertad (1950)
  • Federico García Godoy (antología, 1951)
  • El principio de alternabilidad en la historia dominicana (1952)
  • Juan Antonio Alix: Décimas (Prólogo y recopilación, 1953)
  • Consideración acerca de la producción e inversión de nuestros impuestos (1953)
  • Apuntes para una historia prosódica de la métrica castellana (1954)
  • El pensamiento vivo de Trujillo (1955)
  • Historia de la literatura dominicana (1956)
  • Discursos. Panegíricos, política y educación política internacional (1957)
  • Colón, precursor literario (1958)
  • El centinela de la frontera. Vida y hazañas de Antonio Duvergé (1962)
  • El Reformismo: filosofía política de la revolución sin sangre (1966)
  • Misión de los intelectuales (Discurso, 1967)
  • Con Dios, con la patria y con la libertad (Discurso, 1971)
  • Conjura develada (Discurso, 1971)
  • Ante la tumba de mi madre (1972)
  • Temas educativos y actividades diplomáticas (1973)
  • La marcha hacia el Capitolio (1973)
  • Discursos. Temas históricos y literarios (1973)
  • Temas educativos y actividades diplomáticas (1974)
  • Cruces iluminadas (1974)
  • La palabra encadenada (1975)
  • Martí, crítica e interpretación (1975)
  • La cruz de cristal (1976)
  • Discursos escogidos (1977)
  • Discurso en el develamiento de la estatua del poeta Fabio Fiallo (1977)
  • Juan Antonio Alix, crítica e interpretación (1977)
  • Pedestales. Discursos históricos (1979)
  • Huerto sellado. Versos de juventud (1980)
  • Mensajes al pueblo dominicano (1983)
  • Entre la sangre del 30 de mayo y la del 24 de abril (1983)
  • La isla al revés (1983)
  • Galería heroica (1984)
  • Los carpinteros (1984)
  • La venda transparente (1987)
  • Memorias de un cortesano de la «Era de Trujillo» (1988)
  • Romance del caminante sin destino (Enrique Blanco) (1990)
  • Voz silente (1992)
  • De vuelta al capitolio 1986‑1992 (1993)
  • España infinita (1997)
  • Grecia eterna (1999)
  • La raza inglesa (2000)

Død[rediger | rediger kilde]

Han forble en faktor i Den dominikanske republikks politikk frem til sin død i 2002, 95 år gammel, av hjertesvikt.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Find a Grave, oppført som Joaquin Balaguer, Find a Grave-ID 6639728, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w62s2jb7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Joaquín Balaguer Ricardo, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0006888[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Boletín Oficial del Estado, side(r) 12427, www.boe.es, BOE ID BOE-A-1976-12190, hefte 152, utgitt 25. juni 1976[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Boletín Oficial del Estado, side(r) 1745, www.boe.es, BOE ID BOE-A-1953-3880, hefte 91, utgitt 1. april 1953[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Boletín Oficial del Estado, side(r) 10089, www.boe.es, BOE ID BOE-A-1960-10681, hefte 1973, utgitt 20. juli 1963[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d «Ancestros, descendientes y parientes colaterales de Joaquín Balaguer». Cápsulas Genealógicas. Hoy. 16. september 2006. Arkivert fra originalen 22. februar 2014. Besøkt 1. mai 2014. 
  9. ^ Jorge Duany (2007). «La migración dominicana hacia Puerto Rico: una perspectiva transnacional». I Margarita Estrada, Pascal Labazée. Globalización y localidad: espacios, actores, movilidades e identidades. Mexico City: La Casa Chata. s. 400. ISBN 978-968-496-595-9. Besøkt 28. mai 2013. «(...) Los historiadores han documentado la creciente presencia puertorriqueña en la República Dominicana durante el primer tercio del siglo XX. En 1920, el censo dominicano contó 6069 puertorriqueños residentes en la República Dominicana. Como resultado, los inmigrantes de segunda generación generalmente se identificaron como dominicanos, no como puertorriqueños. Los casos más célebres son los expresidentes Joaquín Balaguer y Juan Bosch, ambos de ascendencia dominicana y puertorriqueña. (...)» 
  10. ^ Sang, Mu-Kien Adriana. Ulises Heureaux: biography of a dictator. s. 9. Besøkt 2. desember 2014. 
  11. ^ Manati (2001). Peña Gómez in Haitian society. s. 40. ISBN 9789993420200. Besøkt 2. desember 2014. 
  12. ^ Matibag, Eugenio (16. mai 2003). Haitian-Dominican Counterpoint: Nation, Race and State on Hispaniola. s. 129. ISBN 9781403973801. Besøkt 3. desember 2014. 
  13. ^ «Joaquín Balaguer, 95, Dies; Dominated Dominican Life». New York Times.com. 14. juli 2002. Besøkt 5. desember 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joaquín_Balaguer&oldid=21654549»