Jernbane i Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jernbane i Italia er i dag en av landets viktigste infrastrukturer. Dagens spor og tekniske anlegg eies og drives av Rete Ferroviaria Italiana (RFI)[1] mens tog og rutetilbud for passasjerer drives av Trenitalia. Begge selskap er eid av Ferrovie dello Stato. Tidligere var virksomheten samlet i ett selskap, men nye EU-direktiver om deregulering medførte at selskapene ble delt og lagt inn i det stalige holdingselskapet. RFI eier og driver også jernbaneferjene som forbinder fastlandet og Sicilia.

Mindre operasjoner og godstransport drives av flere forskjellige, private og offentlig eide selskaper. Private selskaper har ansvaret både på Sardinia og Sicilia.

Italia fikk sitt første jernbaneanlegg i 1839 og har nå bygd ut 19 394 km jernbane. Jernbanen i Italia har fått et nytt oppsving etter at det ble bygd nye høyhastighetsbaner.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første jernbanen som ble åpnet gikk mellom Napoli og Portici og ble bygd for å gi forbindelse mellom det kongelige slottet i Napoli og kysten.

Etter at kongedømmet Italia var dannet i 1861 startet arbeidet med å knytte landsdelene sammen med et nasjonalt jernbanenett fra Alpene til Sicilia.

Det italienske ETR 200 var i 1939 det første hurtigtoget i rutetrafikk. Det satte verdensrekord med en topphastighet på 203 km/t i nærheten av Milano.

Det første høyhastighetstoget var det italienske ETR 200 som tilbakela strekningen fra Milano til Firenze i juli 1939 med en gjennomsnittshastighet på 165 km/t, mens topphastigheten var 203 km/t.[2] Dermed var det lansert et transporttilbud som kunne konkurrere med passasjerfly som var i sterk utvikling på dette tidspunktet. Andre verdenskrig satte en stopper for tilbudet.

Etter krigen startet et omfattende arbeid med reparasjon og utvidelse av nettet og samlet banelengde nådde opp mot 20 000 km.

Høyhastighetstog[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet startet statsselskapet et banebrytende prosjekt for høyhastighetstog. FS Klasse E444-lokomotiver var de første standard lokomotivene med 200 km/t som topphastighet, mens et ALe 601 oppnådde 240 km/t i en test. Andre lokomotiver som ETR 220, ETR 250 og ETR 300 ble modifisert til hastigheter opp imot 200 km/t. Bremsesystemene på vognene ble også oppdatert for de høyere hastighetene.

25. juni 1970 startet arbeidet på Italias første høyhastighetsbane som skulle forbinde Roma og Firenze. En 5 375 m lang jernbanebro over Paglia, den til da, lengste i Europa var en del av prosjektet. Arbeidet ble først ferdigstilt tildlig på 1990-tallet.

Et ETR 500 AV på Milano jernbanestasjon.

ETR 500 Y1 satte hastighetsrekord 1. mars 2008 med 355 km/t på høyhastighetslinjen mellom Milano og Bologna.[3]

I 1975 ble et straks-program for omfattende fornyelse av det rullende materiellet startet. Det ble imidlertid besluttet å legge større vekt på lokaltrafikken, og dermed ble ressursene reallokert fra de påbegynte høyhastighetsprosjektene slik at fremdriften ble forsinket og i enkelte tilfeller ble skrinlagt. Det ble anskaffet 160 E656 elektriske og 35 D345 lokomotiver for kort- og mellomdistansetog. I tillegg kom 80 ALe 801- og ALe 940-klasse, 120 ALn 660 dieselenheter. Omkring 1 000 hardt tiltrengte passasjer- og 7 000 godsvogner ble også satt i bestilling.

På 1990-tallet startet arbeidet med høyhastighetsprosjektet (Treno Alta Velocità) som omfattet nye høyhastighetsbaner mellom Milano-Bologna-Firenze-Roma-Napoli-Salero og Torino-Milaon-Verona-Venezia-Trieste samt Milano-Genoa. Noen av strekningen er allerede satt i drift, mens internasjonale forbindelser til Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia er underveis.

Det meste av høyhastighetsforbindelsen mellom Roma og Milano ble satt i drift i desember 2005. Forbindelsen Torino-Milano åpnet i februar 2006 og Milano-Bologna åpnet i desember 2008. De gjenstående seksjonene av Roma-Napoli og Torino-Milano samt Bologna-Firenze ble åpnet i desember 2009. Alle disse banene tillater hastigheter opp til 300 km/t.

Det er foreslått å bygge en ny høyhastighetslinje inneværende decennium mellom Salerno og Reggio Calabria for å gi tilknytning til Sicilia over den fremtidige broen over Messinastredet. Et annet forslag er fremmet om høyhastighetslinje mellom Napoli og Bari.

Jernbaneforbindelser til naboland[rediger | rediger kilde]

  • Normalspor
    • Østerrike Østerrike — spenningsskifte fra 3 kV likestrøm til 15 kV vekselstrøm
    • Frankrike Frankrike — spenningsskifte fra 3 kV likestrøm/25 kV likestrøm eller 1,5 kV likestrøm
    • Slovenia Slovenia — samme spenning
    • Sveits Sveits — spenningsskifte fra 3 kV likestrøm/15 kV likestrøm (dessuten to linjer med smalspor og samme spenning)
    • Vatikanstaten Vatikanstaten — ikke elektrifisert
    • San Marino San Marino — stengt, smalspor

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ferrovie dello Stato (italiensk). Besøkt 20.08.2008.
  2. ^ Cornolo Giovanni. Una leggenda che corre: breve storia dell'elettrotreno e dei suoi primati; ETR.200 – ETR.220 – ETR 240. ISBN 88-85068-23-5
  3. ^ Nuovo record di velocità sulla linea AV Milano-Bologna (italiensk). FSNews (03.03.2008). Arkivert fra originalen 22.08.2008. Besøkt 31.12.2008.