Jeg går i tusen tanker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Jeg går i tusen tanker» er en dansk skillingsvise fra første halvdel av 1800-tallet. De eldste trykkene av denne visa utkom mellom 1823 og 1827, og i 1834 finnes den på svensk. Ludvig M. Lindeman nedtegnet visa i 1862 etter Ole Kristoffersen Ringerike i Sørkedalen. Teksten har blitt sunget til ulike melodier, og en av dem er nedtegnet for piano av Edvard Grieg i «19 hidtil utrykte norske Folkeviser» (Opus 66.1896). Visa er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 9 med Rita Engebretsen.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Jeg går i tusen tanker, jeg elsker den jeg ei kan få,
    skjønt han i gleden vanker jeg derfor sørge må,
    stor sorg var det jeg ei deg fikk som jeg har hatt så kjær,
    så mange falske mennesker årsaken dertil er.
  2. Og hadde jeg ei skuet ditt ansikt og dine øyne blå,
    og hadde jeg ei kommet til landet hvor du var,
    da hadde jeg vært lykkelig og fri for sorg og hat,
    den dag kan aldri komme da jeg kan blive glad.
  3. Se blomstene så skjønne på vårens mark så deilig stå,
    jeg sørger meg til døde for den jeg ei kan få.
    Ja, om jeg enn i døden går da bliver sorgen din,
    men aldri ut i verden går du dog av mitt sinn.
  4. Langt heller vil jeg reise den lange vei med stort besvær,
    enn om jeg ville være blant falske mennesker.
    Til øde mark jeg reise vil og der mitt telt oppslå,
    for hvert ett ord jeg taler av skogen svar jeg får.
  5. Akk av min hårde skjebne, mitt hjerte er med sorg beklemt,
    jeg hadde meg en venn utvalgt, han har meg helt forglemt.
    Jeg ingen andre have vil enn den som jeg har kjær,
    jeg sørger og studerer så jeg er nesten kvalt.
  6. Nå slutter jeg min vise og sier her et tungt adjø,
    jeg kan ei lenger skrive min penner bleven tørr.
    Min hals er hes min sorg er stor, min venn har meg forlatt,
    Gud fader ut i himmelen han gjør meg sorgen lett.