Jefta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jefta og hans datter, statue av Emil Wolff i Johanneskirken i Erbach i Rheingau, Hessen.

Jefta (hebraisk: יפתח, Yifthaḥ; gresk: Ιεφθάε; latin: Jephte) er beskrevet i Dommernes bok i den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) som dommer (krigshøvding) over Israel i en periode på seks år. [1] Han levde i Gilead og var medlem av Manasses stamme. Hans fars navn var også Gilead. Dommernes bok beskriver Jefta som den som ledet israelittene i et slag mot Ammon og, som resultat av et overilt løfte, lovte han at den første personen som møtte ham når han kom hjem fra krigen, skulle bli gitt som en «offergave» til Gud. Dette ble hans egen datter. En alternativ tolkning til fortellingen er at hans datter var underlagt et kyskhetsløfte som ofring.

Sammendrag[rediger | rediger kilde]

Jeftas datter kommer dansende og glad sin far i møte, Gustave Doré, 1865

Israelittene gjorde igjen «det som var ondt i Herrens øyne» ved å dyrke andre guder i tillegg til Jahve, som Baal og Astarte. Av den grunn beskriver forfatteren av Dommernes bok at israelittene ble straffet av en rasende, hevnfylt Jahve, «da flammet Herrens vrede opp mot israelittene, og han ga dem i hendene på filisterne og ammonittene», og israelittene var således underlagt fremmede folks undertrykkelse i atten år for ikke å ha vært underkastende nok i sin tro. [2]

Jefta som var født av en annen kvinne (som beskrives som «prostituert») enn sine brødre, ble fordrevet av sin halvbrødre og han flyktet øst for Gilead til et sted som het Tob. Her samlet han «noen simple menn som gikk og drev» og som ble med på «toktene hans», [3] noe som antyder at han var høvding for et røverpakk. De eldre i Gilead ham om å bli deres hærfører i et krigstokt mot ammonittene, men han verget seg og krevde en mer framtredende posisjon, og de eldre gikk med på det under betingelse at hvis han var seierrik mot ammonittene, ville han bli deres faste høvding. På vegne av hele Israel, og i kraft av å være Guds dommer, utfordret Jefta ammonittene. Som en bekreftelse av sin forpliktelse sverget han en ed til Jahve:

Sitat «Gir du ammonittene i mine hender, skal den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender velberget tilbake fra krigen mot ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.» [4] Sitat
Jeftas hjemkomst, maleri av Pellegrini, 1700-1725
Jeftas datter, maleri av Alexandre Cabanel, 1879, utsnitt

Den seierrike Jefta vendte tilbake og ble møtt av sin datter, hans eneste barn, som møtte ham med glede, med håndtrommer og dans. Jefta rev i filler sine klær og ropte ut: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.» [5] Piken ba om to måneders nåde slik at hun og hennes venninner kunne gå rundt på fjellet og gråte over at hun måtte dø som jomfru. To måneder senere kom hun tilbake til sin far, og han gjorde som han lovet.

I henhold til kommentatorer innenfor den rabbinerske jødiske tradisjon var dette en grov overtredelse på Gyds lov, og denne delen av Bibelen illustrerer den fryktelige tragedie med menneskeofring. Den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus fra 100-tallet e.Kr. skrev at «han ofret sin datter som et brennoffer: ofring av en slik offergave var verken i overensstemmende med loven eller akseptabelt for Gud; ikke vektlegge for seg selv hva tilskuerne ville mene med å ha en slik praksis.» [6]

Senere ble Jefta nødt til å kjempe mot efraimittene som nektet å gi ham støtte i hans kamp mot Ammon. De ble imidlertid bekjempet, og måtte flykte, men flyktningene ble identifisert ved sin dialekt. De sa det hebraiske ordet sjibbolet som sibbolet. De som ikke uttalte ordet korrekt ble drept. «Førtito tusen mann av Efraim falt den gangen. » [7]

Krigsherren Jefta er nevnt i Brevet til hebreerne i det nye testamente som en troens mann. [8] Han er minnet som en av de hellig forfedrene i helgenkalenderen til den armenske apostoliske kirke for 26. juli. I skriftene til Pseudo-Filo er datteren til Jefta gitt navnet «Seila».

Ofringen av datteren[rediger | rediger kilde]

Siden 1700-tallet [9] har en del forskere stilt spørsmål ved den tradisjonelle tolkningen av Jeftas ofring av sin datter. Alternative syn på hendelsene har blitt foreslått som hevder feilaktig oversettelser eller sammenlignet ofringen med andre bibelske hendelser og gitt selvmotsigelsen i dens moralske budskap, og søkt en mer poetisk fortolkning. [10]

En moderne kommentator, Solomon Landers, mener at et antagelig alternativ er at Jeftas ed var mest sannsynlig modifisert og at hans datter ble faktisk ikke ofret, men at hennes skjebne kan heller blitt omgjort til evigvarende jomfrudom eller enslig innesperring. [11] Redningen av Iphis, som fortalt i Ovids Metamorfoser, er også fortalt i Händel oratorium fra 1751, Jephtha, og denne fortellingen gir et annet utkomme av et skjebnesvangert løfte. [12] Fortellingen om Jeftas datter står i sterk kontrast til ofringen av Isak i Første Mosebok hvor Guds engel griper direkte inn og stopper ofringen.

Bibelforskeren Ethelbert William Bullinger [13] har studert Jeftas ed ved bruken av ordet «og» ved at det hebraiske endelsen «ו» som er overført i avsnittet over som «og» er ofte grammatikalsk benyttet som et disjunktiv, og betyr «eller» når det er en andre proposisjon. Han har deretter gitt eksempler på andre steder i Bibelen hvor det samme ordet faktisk betyr «eller». Den rette oversettelsen til Jeftas løfte bør således være: «...den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender tilbake fra krigen mot ammonittene, skal høre Herren til, eller jeg skal bære fram et brennoffer.» Jeftas datter som var den første som kom ut av huset, var således i henhold til Bullinger dedikert til Gud, og sier: «I uansett tilfalle ville det ha vært ulovlig og motbydelig for Jahve å tilby et menneskeoffer til Ham som brennoffer for Hans godkjennelse. Slike ofringer var vanlige for hedenske nasjoner på denne tiden, men det er verd å legge merke til at Israel sto ut blant dem med særegenheten om at menneskeofringer var ukjent i Israel.»

Denne tolkningen er diskutabel og Catholic Encyclopedia [14] merker seg at israelittene på denne tiden var avgjort barbariske; at moseloven (som forbød menneskeofring) var på denne tiden i stor grad ikke adlydt, og at det er flere andre eksempler på overstadige løfter til Gud med tilsvarende forferdelige konsekvenser.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 12:7
  2. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 10:6-7
  3. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 11:3
  4. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 11:30
  5. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 11:35
  6. ^ The Genuine Works of Flavius Josephus, ved William Whiston, S. Walker, Newbury-Street 1821, s. 117-118
  7. ^ Nettbibelen: Dommernes bok 12:5-6
  8. ^ Nettbibelen: Brevet til hebreerne 11:32
  9. ^ Staves, Susan (2008): Jephtha's Vow Reconsidered, Huntington Library Quarterly, Vol. 71, No. 4, s. 651-669. Via JStore
  10. ^ Bradley, Raymond D.: «A Moral Argument for Atheism», Internet Infidels.
  11. ^ Landers, Solomon (august 1991): «Did Jephthah Kill his Daughter?» i: Biblical Archaeology Review
  12. ^ Det var den skotske lærde og dramatiker George Buchanan (1506–1582) som først kalt Jeftas datter for «Iphis», en opplagt hentydning til greske Ifigeneia, jf. Shuger, Debora Kuller (1998): The Renaissance Bible: Scholarship, Sacrifice, and Subjectivity, University of California Press, s. 136
  13. ^ Bullinger, Ethelbert William (1911): Great Cloud of Witnesses in Hebrew 11, ISBN 0-8254-2247-7
  14. ^ «Jephta» i: Catholic Encyclopaedia


Forgjenger:
 Jair 
Dommerne i Israel
(--)
Etterfølger:
 Ibsan