Jean Chapelain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean Chapelain
Jean Chapelain
Jean Chapelain
Født 4. desember 1595
Paris
Død 22. februar 1674 (78 år)
Paris
Yrke Forfatter, kritiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Fransk klassisisme, 1600-tallet
Sjanger Poesi, litteraturkritikk

Jean Chapelain (4. desember 159522. februar 1674) var en fransk poet og litteraturkritiker under den Grand Siècle, «det store århundre» (fransk klassisisme på 1600-tallet), best kjent som rolle som organisator, en av grunnleggerne og medlem av Académie française, det franske akademi.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Chapelain ble født i Paris, og fra en tidlig aldr begynte han å kvalifisere seg for et liv med litteraturen, og foruten å perfeksjonere seg i fransk, lærte han seg også spansk og japansk. Etter å ha fullført sine studier, underviste Chapelain i spansk til unge andelsmenn en tid før han ble utpekt som privatlærer for de to sønnene til Sébastien Le Hardy, grand-prévôt de France, og for de neste sytten årene var han tilknyttet denne familien, og gitt ansvaret å administrere deres formue.[1]

Hans første utgitte verk var forordet til Adone av Giambattista Marini. Deretter fulgte en oversettelse av Mateo Alemáns roman, Guzmán de Alfarache, og skrev fire svært forskjellige oder, én av dem var ikke tilfeldig adressert til den mektige kardinal Richelieu.

Den franske klassisismen hadde funnet sin første leder i François de Malherbe som krevde at diktningen skulle først og fremst være feilfri; kravet om feilfrihet og fullkommenhet gikk arv de franske klassisistene, som Chapelain. Richelieu ønsket styring av denne franske purismen, og samlet de ledende klassisistene. Det skulle opprettes en høyborg for den gode smak, et akademi av gode menn etter italiensk mønster med Accademia della Crusca i Firenze. På Richelieus bud ble Académie française opprettet i 1634. Chapelain var en av de som fikk plass.[2]

Akademiet var i stor grad opptatt av at det franske språk som skulle holdes rent og sterk, og bekjempe nydannelser og utenlandsk innflytelse. Man satte seg i fore å utgi blant annet en rettledende ordbok, som til sist utkom i 1690. Arbeidet ble ledet av Chapelain og lingvisten Vaugelas. Det var dog bare en side av akademiets virksomhet. Richelieu var akademiets høye beskytter etter italiensk mønster, og dets medlemmer var valgt av ham. Det var ikke tilfeldig, og akademiet fungerte som redskap for hans diktatoriske makt. Dets medlemmer var i hans tjeneste; de måtte gjøre ulike skriftlige oppgaver, skrive hans taler, lovprise hans politikk, polemisere mot hans fiender og lignende. [2]

Etter Malherbes død i 1628 ble Chapelain den ledende smaksdommeren, og Richelieus fremste mann. En av kardinalens mest virksomme metode for å knytte til seg åndspersoners lojalitet var å utbetale pensjoner til de som han mente hadde fortjent det. Etter Richelieus død i 1642 var det Chapelains oppgave å lage fortegnelser over de som fortjente ytelser. Det ga ham en enestående maktstilling i fransk kulturliv og skaffet ham mange fiender. Han stilte seg selv åpen for hogg ved å utgi de første 12 satser av sitt store episke verk La Pucelle om Jeanne d'Arc i 1656. Han hadde arbeidet med det i tyve år. Det skulle gi Frankrike et nasjonalepos og skulle være hans triumf. I løpet av 18 måneder fulgte det hele seks utgaver av det samme håpløse diktet, noe som gjorde han til gjenstand for kritikk, hån og latterliggjøring. Nicolas Boileau-Despreaux kalte ham hånlig for den største franske poet noensinne, og med stadig bedre bedømmelser; «Le plus grand poète Français qu’ait jamais été et du plus solide jugement».[3] Inntrykket av Chapelain som en latterlig pedant har holdt seg til i dag, men det skygger over for at han som litteraturkritiker for andre enn seg selv, var både kunnskapsrik og stilsikker.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En av sønnene var den språkmektige Claude Hardy, kjent for å kunne 36 språk, og oversetter av Francois Vieta.
  2. ^ a b Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 1, Oslo, s. 323
  3. ^ «La Pucelle ou la France Delivree»
  4. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 1, Oslo, s. 324

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Saintsbury, George (1900–1904): History of Criticism, bind II, s. 256-261
  • Larroque, Philippe Tamizey de, red.(1880–1882): Les Lettres de Jean Chapelain
  • Mesnard, Paul (1857): Histoire de l'académie française depuis sa fondation jusqu'en 1853. Charpentier, Paris

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]