Jean-Guenolé-Marie Daniélou

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jean-Guenolé-Marie Daniélou
FødtJean Guenolé Louis Marie Daniélou
14. mai 1905[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Neuilly-sur-Seine (Seine, Frankrike)[5][2][6]
Død20. mai 1974[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (69 år)
7. arrondissement[2]
Paris[6]
BeskjeftigelseTeolog, skribent, katolsk prest (1938–), universitetslærer, sjelesørger, historiker, katolsk prest, katolsk biskop (1969–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1969–)
  • dekan (Faculté de théologie de l'Institut catholique de Paris, 1962–1969)
  • titulær erkebiskop (1969–1969)
  • seat 37 of the Académie française (1972–1974) Rediger på Wikidata
Akademisk gradAgrégation de grammaire (1927)
Doktorgrad (1944) (utdannet ved: Faculté des lettres de Paris)[7]
Doktorgrad (1943) (studieretning: katolsk teologi)
Utdannet vedInstitution Notre-Dame de Sainte-Croix
Faculté des lettres de Paris (–1944) (akademisk grad: Doktorgrad)[8][7]
Université catholique de Lyon
FarCharles Daniélou
MorMadeleine Daniélou
SøskenAlain Daniélou
Catherine Daniélou
NasjonalitetFrankrike[9]
GravlagtCimetière de Vaugirard
Medlem avAcadémie française (1972–)
Accademia Nazionale dei Lincei
UtmerkelserRidder av Æreslegionen
Véga and Lods de Wegmann Prize
Våpenskjold
Jean-Guenolé-Marie Daniélous våpenskjold
Jean-Guenolé-Marie Daniélou på Commons

Jean-Guenolé-Marie Danielou (født 14. mai 1905 i Neuilly-sur-Seine i Frankrike, død 20. mai 1974 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var jesuittprest og teolog.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans far var den bretonske politiker Charles Daniélou og hans mor var Madeleine Clamorgan, som var grunnlegger av en kristenlig utdannelssorganisasjon for lærerinner. En av hans brødre var musikkviteren og forfatteren Alain Daniélou.

Jesuittprest[rediger | rediger kilde]

Jean Daniélou inntrådte i 1929 i jesuittordenem og ble utdannet i Laval, på Jersey og i Paris. Han ble presteviet i 1938. Etter videreførende studier underviste han fra 1940 ved jesuittenes skole i Poitiers og fra 1943 ved Institut Catholique i Paris, der han var studiedekan fra 1963 til 1969 for det katolske fakultet. Han var også sjelesørger for studenter der.

Årene 1962 til 1965 deltiok han som teologisk sakkyndig ved Det annet vatikankonsil.

Sammen med André Chouraqui grunnla han i 1967 foreningen Fraternité d'Abraham til fremme av den interreligiøse dialog.[10]

Biskop[rediger | rediger kilde]

Den 11. april 1969 utnevnte pave Paul VI ham til titularerkebiskop av Tauromenium. Han ble bispeviet den 19. april 1969 av Paris' erkebiskop François Marty; medkonsekrerende var samme erkebispedømmes hjelpebiskopr Julien Gouet og Daniel Pézeril.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Han ble kreert til kardinal i 1969 av pave Paul VI, og bispevielsen noen dager tidligere var i den forbindelse. Hans tittelkirke ble San Saba.

Teologisk plattform[rediger | rediger kilde]

Daniélou anses sammen med dominikanerpateren Yves Congar og jesuittpateren Henri de Lubac som forkjempere av den såkalte Nouvelle théologie, som særlig mellom 1940 og 1950 gjorde seg gjeldende ved å applisere moderne filosofi innen teologien.[trenger referanse] Blant de emner han beskjeftiget seg med som teolog, var problemet i spenningsfeltet mellom sannhetens uforanderlighet og dens historisitet, forholdet mellom natur og nåde, temaer aktualisert av marxismen, de ikke-kristne religioner og gudserkjennelse. Mange av disse problemstillingene skulle også tematiseres under Annet Vatikankonsil 1963–1965, der Daniélou deltok som en av de teologiske eksperter.[trenger referanse]

I 1972 ble han innvalgt i Det franske akademi. Han fortsatte med sjelesorg i den parisiske «slummen», også sjelesorgen for prostituerte.

Død[rediger | rediger kilde]

Daniélou døde av hjerteinfarkt i 1974 i Paris i trappehuset i et hus med prostituerte. Jesuittordenen gransket omstendighetene, og fremholdt etterpå at kardinalen hadde vært på vei for å bidra med kausjonspenger til en av de prostituertes ektemann. Fransk presse og befolkningen i sin alminnelighet foretrakk en mer kynisk vurdering av kardinalens uegennyttighet.[11] Som en rekke andre prominente offentlige skikkelser forsvarte Daniélous bror han heftig, og påpekte at han alltid hadde gått svært langt for å tjene dem som var blant de mest trengende.[12][13]

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Franske verker, med engelske oversettelser

  • Platonisme et théologie mystique: doctrine spirituelle de saint Grégoire de Nysse, (Paris: Aubier, 1944)
  • 'Les orientations preésentes de la pensée religieuse', Études 249, (1946), 5-21
  • Origène, Table ronde, Paris, 1948 [ET: Origen, trans Walter Mitchell, (New York: Sheed & Ward, 1955)]
  • Sacramentum futuri; études sur les origines de la typologie biblique, (Paris: Beauchesne, 1950)
  • Bible et liturgie, la théologie biblique des sacrements et des fêtes d'après les Pères de l'Église, Cerf, Paris, 1951 [ET: The Bible and the Liturgy, Liturgical Studies, 3 (Notre Dame, IN: University of Notre Dame Press, 1956)]
  • Les anges et leur mission, d'après les Pères de l'Église, Desclée, Paris, 1952 [ET: The Angels and their Mission: According to the Fathers of the Church, trans David Heimann, (1957)]
  • Essai sur le mystère de l'histoire, (Paris: Éditions du Seuil, 1953)
  • Dieu et nous, Bernard Grasset, Paris, 1956. [ET: God and the Ways of Knowing, trans Walter Roberts, (1956; repr San Francisco, CA: Ignatius Press, 2033)]
  • Les manuscrits de la Mer Morte et les origines du Christianisme, L'Orante, Paris, 1957 [ET: The Dead Sea Scrolls and Primitive Christianity, (Greenwood Publishing Group, 1979)]
  • Histoire des doctrines chrétiennes avant Nicée, 3 vols, (Paris: Desclée, Éditions du Cerf, 1958-1978)
    • Théologie du Judéo-Christianisme, Histoire des doctrines chrétiennes avant Nicée vol 1, (Tournai : Desclée, 1958) [ET: The theology of Jewish Christianity, trans and ed by John A Baker, (London: Darton, Longman and Todd, 1964)
    • Message évangélique et culture hellénistique aux IIe et IIIe siècles, Histoire des doctrines chrétiennes avant Nicée vol 2, (Tournai: Desclée, 1961) [ET: Gospel Message and Hellenistic Culture, ed and trans John Austin Baker, (London: Darton, Longman and Todd, 1973)]
    • Les origines du christianisme latin, Histoire des doctrines chrétiennes avant Nicée vol 3, (Paris: Cerf, 1978) [ET: The Origins of Latin Christianity, (Philadelphia: Westminister Press, 1977)]
  • Philon d'Alexandrie, Fayard, Paris, 1958
  • Approches du Christ, (Paris: B. Grasset, 1960) [ET: Christ and Us, trans Walter Robert, (New York: Sheed & Ward, 1961)]
  • Les Symboles chrétiens primitifs, Seuil, Paris, 1961
  • L'Église des premiers temps : Des origines à la fin du IIIe siècle, Seuil, Paris, 1963
  • (with Henri Marrou), Des origines a saint Grégoire le Grand, (Paris: Éditions du Seuil, 1963)
  • Les Évangiles de l'enfance, (Paris: Seuil, 1967) [ET: The infancy narratives, trans Rosemary Sheed, (London: Burns & Oates, 1968)]
  • La Trinité et le mystère de l'existence, (Desclée de Brouwer, Paris, 1968)
  • 'Saint Hilaire et son temps', in Hilaire de Poitiers: évêque et docteur; cinq conférences données à Poitiersà l'occasion du XVIe centenaire de sa mort (368-1968), (Paris: Études Augustiniennes, 1968)
  • La Foi de toujours et l'homme d'aujourd'hui, (Paris: Beauchesne, 1969)
  • La Résurrection, (Paris: Éditions du Seuil, 1969)
  • L'être et le temps chez Grégoire de Nysse, (Leiden: Brill, 1970)

Andre verker

Smdre oversettelser til engelsk'

  • The Salvation of the Nations, trans Angeline Bouchard, (New York: Sheed and Ward, 1950)
  • Advent, trans Rosemary Sheed, (1950)
  • Holy Pagans of the Old Testament, trans Felix Faber, (London: Longmans, Green and Co, 1957)
  • The Lord of History: Reflections on the Inner Meaning of History, trans Nigel Abercrombie, (1958; repr Cleveland, OH: Meridian, 1968)
  • The Presence of God, trans Walter Roberts, (Baltimore, MD: Helicon, 1959)
  • From Shadows to Reality: Studies in the Biblical Typology of the Fathers, trans Wulstan Hibberd, (London: Burns & Oates, 1960)
  • The Ministry of Women in the Early Church, (Leighton Buzzard: Faith Press, 1961)
  • The Advent of Salvation: A Comparative Study of Non-Christian Religions and Christianity, trans Rosemary Sheed, (New York: Paulist, 1962)
  • The Scandal of Truth, trans WJ Kerrigan, (London: Burns & Oates, 1963)
  • Primitive Christian Symbols, trans Donald Attwater, (London: Burns & Oates, 1964)
  • Prayer as a Political Problem, ed and trans JR Kirwan, (New York: Sheed and Ward, 1967)
  • Dialogue with Israel, (Baltimore: Helicon, 1968)
  • Myth and Mystery. (New York: Hawthorn Books, 1968)
  • God's Life in Us, (Dimension Books, 1969)
  • Historical Theology. Viking Press, 1970
  • Why the Church? Franciscan Press, 1975
  • Prayer: The Mission of the Church. (Grand Rapids, MI: WB Eerdmans, 1996)

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 18. november 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Jean Kardinal Danielou, Munzinger IBA 00000012365, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1447, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Académie française, www.academie-francaise.fr, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 15874, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ BnFs generelle katalog, data.bnf.fr, besøkt 23. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Evelyne Montigny: La Fraternité d'Abraham
  11. ^ Erik von Kuehnelt-Leddihn: Weltweite Kirche, Christiania-Verlag, Stein am Rhein, 2000.
  12. ^ "Jean had always dedicated himself to disregarded people. For a certain period he had celebrated a Mass for homosexuals. He tried to help prisoners, criminals, troubled young people, prostitutes.”Alain Daniélou.
  13. ^ https://www.firstthings.com/web-exclusives/2015/03/despising-jean-danielou
  14. ^ www.catholic-hierarchy.org danielou, lest 2. desember 2021

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jean-Guenolé-Marie_Daniélou&oldid=23199581»