Jean-François Delacroix
| Jean-François Delacroix | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. apr. 1753[1] Pont-Audemer[2] | ||
| Død | 5. apr. 1794[1] (41 år) Paris[2] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, biograf | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Cordelierklubben | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Errancis Cemetery | ||
Jean-François Delacroix (født 3. april 1753 i Pont-Audemer, Frankrike, død 5. april 1794 i Paris) var en fransk politiker og medlem av komiteen for offentlig sikkerhet under den franske revolusjon. Han var innsatt som Frankrikes midlertidig president i 14 dager mellom 4. oktober 1792 og 18. oktober 1792. Han ble etterfulgt som president av Marguerite Élie Guadet, som fikk sitte frem til 1. november før han gikk fra presidentembetet. Han var kjent som «Lacroix av Eure-et-Loir» og ble henrettet i 1794, to dager etter at han fylte 41 år.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jean-François Delacroix var legesønn, og trådte i 1771 inn i gendarmeriet. Senere studerte han rettsvitenskap og praktiserte som advokat i Anet.
Den franske revolusjon[rediger | rediger kilde]
Delacroix ble i 1790 valgt til syndikus for Eure-et-Loir. I april 1791 ble han valgt til dommer i Court de cassation og i september 1791 valgte man i departement Eure-et-Loir ham til representant til den legislative forsamling. I den lovgivende forsamling tilhørte han militærutvalget. Def gikk han inn for harde tiltak mot kongen, Feuillantenes ministre og mot den katolske kirke. Fra 20. august til 2. september 1792 var Delacroix president for den lovgivende forsamling.
I september 1792 ble han valgt fra Eure-et-Loir til Nasjonalkonventet. Delacroix nærmet seg der Berget og presederte over nasjonalforsamlingen fra 4. til 18. oktober 1792.
Han ledsaget i slutten av november 1792 Georges Danton til Belgia, for å undersøke hvordan det stod til med nordarmeens forsyningssituasjon. Delacroix stemte i januar 1793 for at kong Ludvig XVI skulle henrettes. I mars 1793 ledsaget han atter Danton til Belgia. Deres oppdrag var å avverge general Dumouriez' forrtæderi, men de klyktes ikke i det.
Den 6. april 1793 ble Delacroix innvalgt i Verferdskomiteen og gitt i oppdrag å obvervåke Krigsministeriet. Han medvirket aktivt med kampen mot girondinerne (31. mai 1793 til 2. juni 1793). Men den 10. juli 1793 tapte han som tilhenger av Danton sin plass i Velferdskomiteen.Fra august 1793 til sin tilbakekallelse i januar 1794 virket Delacroix som repesentant i oppdrag i departementene Eure-et-Loir og Seine-Inférieure.
Den 30. mars 1794 ble Delacroix sammen med Danton, Camille Desmoulins og andre indulgentene arrestert og anklaget for forræderi mot revolusjonen. Revolusjonstribunalet dømte alle de anklagede til døden den 4. april 1794. Jean François Delacroix døde for giljotinen den 5. april 1794 i Paris.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Georges Champagne, Nicolas Bonnet: Documents pour servir à l’histoire de Nicolas Bonnet, Dreux, Lefebvre-Marnay, 1902, Mal:P.45.
- Frédéric Bluche: Danton, Paris Perrin, 1984.
- Jean-Philippe Giboury: "Delacroix Jean-François " dans Dictionnaire des régicides, Paris Perrin, 1989
- Edna Hindie Le May (dir.): Dictionnaire des Législateurs (1791-1792) (préface de Mona Ozouf), Centre International d'études du Mal:S-, 2007, 2 volumes, tome 1 : « A-G », « Delacroix Jean-François ».
- Augustin Kuscinsky: "Delacroix" dans Dictionnaire des Conventionnels, Paris, 1916.
- Albert Mathiez:
- La Révolution française, Paris, Armand Colin, 3 vol, 1922-1927
- "Les notes de Robespierre contre les Dantonistes essai d'édition critique" dans Annales révolutionnaires, juillet-septembre 1918 ; Études sur Robespierre, Paris Messidor/Éditions sociales, 1989, p. 112-145.
- Florence Gauthier (dir): Œuvres de Maximilien de Robespierre, tome XI Compléments (1784-1794), Paris, Société des études robespierristes, 2007, p.419-449.
- Albert Soboul: Histoire de la Révolution française, Paris, Gallimard, 2 vol, dans Albert Mathiez, tome 2.
- Bernard Gainot: "Delacroix Jean-François" dans Bernard Gainot, Dictionnaire des membres du comité de salut public ; dictionnaire analytique biographique et comparé des 62 membres du Comité de salut public, Paris, Tallandier, 1990.
- Yves Benot: "Comment la Convention a-t-elle voté l'abolition de l'esclavage en l'an II ?" Annales Historiques de la Révolution française 3e et 4e trimestres 1993.