Japanske borger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Himejiborgen i Hyōgo prefekturet er den mest besøkte festningen i Japan.

Japanske borger (城 shiro) var festningsverk bygget hovedsakelig i tre og stein. De utviklet seg fra festningsverk i palisader og pæleverk i tre fra tidligere århundrer, og fant sin velkjente form på 1500-tallet. Som de europeiske borgene ble festningene i Japan bygget for å vokte og beskytte viktige eller strategiske steder, som havner, større vadested, og vegkryss. Bortimot alle benyttet seg av egenskaper i landskapet, som høyder og bergknauser, i forsvaret.

Selv om de var bygget for å vare og benyttet mer stein i konstruksjonen enn i de fleste andre japanske bygninger, var borgene fortsatt hovedsakelig konstruert i treverk, og mange ble ødelagt i løpet av årene. Dette var særlig sant i løpet av perioden som kalles Sengoku («de(n) krigende stat(ers) tid», 14671603), da mange av disse borgene ble først bygd. Mange av dem ble senere ombygd, enten senere i Sengoku-tiden, i den påfølgende Edo-tiden (16031867), eller i vår tid som nasjonale kulturminnesteder eller museer.

I dag er det mer enn et hundre japanske borger fortsatt bevart, eller delvis bevart. Det er dog beregnet at det en gang har vært bygget 4 000 borger i Japan.[1] Noen borger, slike som ved Matsue og Kōchi, begge bygget i 1611, er bevart i deres opprinnelige form ved at de ikke har blitt påført skader fra beleiring eller andre farer. Den føydale borgen i Hiroshima som først ble bygget på 1590-tallet ble helt ødelagt i 1945 under atombombingen av byen, men det ble bygget en tro kopi i 1958 som tjener som et museum.[2]

Det japanske skrifttegnet'城', normalt lest som shiro, er lest som når det er knyttet til et ord, eksempelvis navnet på en bestemt borg. Av den grunn er festningen i Osaka kalt for Ōsaka-jō (大阪城) på japansk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig opprettet utelukkende som festninger var japanske borgers hovedformål militært forsvar. De ble reist på strategiske steder, langs handelsruter, veger og elver. Gjennom århundrene ble borgene bygget med disse hensynene for øyet, men de ble også reist for å tjene som maktsentre for herskerne for å utøve myndighetsmakt. Ved Sengoku-perioden tjente de også som hjem for daimyo, den føydale herren, og byggverkene skulle både imponere og avskrekke rivaler, ikke bare for deres funksjon som forsvar, men også deres elegante og kostbare interiør, arkitektur og dekor.

Oda Nobunaga var en av de første som bygget en av disse palasslignende borgene: Azuchi-borgen i 1576. Dette var den første japanske borgen med et borgtårn (天守閣, tenshukaku), og inspirerte både Toyotomi Hideyoshis Osaka-borgen og Tokugawa Ieyasus Edo-borgen.[3] Azuchi tjente som regjeringssenter for Odas områder, og som hans overdådig bolig, men det var også strategisk plassert. En kort avstand unna fra hovedstaden Kyoto som lenge hadde vært et mål for stridigheter. Azuchis omhyggelig utvalgte lokalisering ga ham god kontroll over transport- og kommunikasjonsrutene til Odas fiender.

Forut Sengoku-perioden, grovt sett 1500-tallet, ble de fleste borgene kalt for yamashiro (山城), eller «fjellborger». Selv om de fleste borgene senere ble bygget på toppen av fjell eller åser, ble disse bygget et godt stykke unna fjellene og høydedragene.[4] Trær og annet bladverk ble fjernet, og stein og jord fra fjellene ble skåret og hogget ut til grove festningsverk. Festningsvoller ble gravet for å hindre framrykningen til motstanderne, foruten også gjøre det mulig å rulle store steiner ned på fienden. Vollgraver med vann ble konstruert ved å lede elver ned i dem. Bygningene ble reist hovedsakelig av kvistflettverk og mørtel, tak av halm, eller tidvis også spontekke av tre. Små innganger i murene eller planker kunne bli brukt for mønstre grupper av bueskyttere. Den største svakheten for denne typen var dens generelle ustabilitet. Takhalm var mer brannfarlig enn selv tre, og været og jorderosjon forhindret at strukturen kunne være særlig stor eller tung. Til slutt gikk japanerne over til benytte steinstrukturer og økte fjelltoppen med et lag av småstein, og deretter et lag av store steiner over disse igjen, men ikke mørtel. Denne strukturen gjorde det mulig med større, tyngre og mer varige bygninger.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Inoue, Munekazu (1959): Castles of Japan. Tokyo: Association of Japanese Castle.
  2. ^ DK Eyewitness Travel Guide: Japan. London: DK Publishing. 2002.
  3. ^ Treat, Robert; Soper, Alexander (1955): The Art and Architecture of Japan. New Haven: Yale University Press.
  4. ^ a b Turnbull, Stephen (2003): Japanese Castles 1540-1640. Oxford: Osprey Publishing.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Turnbull, Stephen (1979): Samurai Armies 1550-1615. Oxford: Osprey Publishing.
  • Turnbull, Stephen (2002): War in Japan 1467-1615. Oxford: Osprey Publishing.
  • Schmorleitz, Morton S. (1974): Castles in Japan. Tokyo: Charles E. Tuttle Co. ISBN 0-8048-1102-4.
  • Motoo, Hinago (1986): Japanese Castles. Tokyo: Kodansha. ISBN 0-87011-766-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Castles in Japan – bilder, video eller lyd