Japansk buddhisme
| Japansk buddhisme | |||
|---|---|---|---|
_(42096289494).jpg) | |||
| Hovedgren | Mahāyāna / ekayāna | ||
| Grunnlagt | 6. århundre (Julian) | ||
| Geografi | Hele verden | ||
| Land | Japan | ||
Japansk buddhisme (kanji: 日本の仏教, Nihon no bukkyō) er en fellesbetegnelse på en rekke forskjellige retninger innenfor buddhismen i Japan. Japansk buddhisme har vært dominert av mahāyāna, men omfatter også såkalte «hīnāyāna»-skoler såvel som vajrayāna eller esoterisk buddhisme.
Historie[rediger | rediger kilde]
Ifølge kinesiske kilder kom buddhismen til Japan i 467 e.Kr. i Kofunperioden, men det finnes ingen skoler fra denne tiden som har overlevd. Den «offisielle» introduksjonen fant sted i 552 e.Kr. i Asukaperioden, ifølge Nihonshoki eller den eldste japanske historieboken. Da sendte kong Seong av Baekje flere munker og nonner til byen Nara, sammen med et bilde av Buddha og en rekke buddhistiske sutraer,
I Naraperioden (710–794) var buddhismen preget av «de seks Naraskolene»: Ritsu, Jōjitsu, Kusha, Sanron, Hossō og Kegon. I 805 ble den synkronistiske retningen Tendai-shū grunnlagt av Saichō, og i 807 ble den esoteriske retningen Shingon-shū grunnlagt av Kūkai.
I Heianperioden (794–1185) flyttet hovedstaden fra Nara til Kyōto. Buddhismen og shintōismen ble de dominerende religionene, og klostrene utviklet seg til å bli maktsentre som endog etablerte egne hæravdelinger med «krigermunker» (Sōhei).
Kamakuraperioden (1185–1333) var en tid med kriser, da kontrollen over landet ble flyttet fra det keiserlige aristokratiet til samuraiene. I 1185 ble shogunatet etablert i Kamakura. Flere nye skoler så dagens lys i denne perioden. I 1175 ble den japanske avarten av det rene land grunnlagt av Hōnen med navnet Jōdo-shū. I 1212 grunnla Shinran retningen Jōdo Shinshū eller «det sanne rene land». I 1187 ble Zen-retningen Rinzai grunnlagt av Línjì Huìzhào og i 1227 ble den andre Zen-retningen Sōtō grunnlagt av Dōgen. I 1253 ble Nichirenbuddhismen grunnlagt av reformatoren Nichiren, med sin vektlegging av Lotussutraen.
I Muromachiperioden (1336–1573) gjennomgikk Zen en betydelig vekst, speselt Rinzai, og fikk økt innflytelse takket være støtte fra keiseren og Ashikaga-shōgunatet.
Azuchi-Momoyama- (1568–1600) og Edoperioden (1600–1868) var perioder med japansk isolasjonisme. Tradisjonelle religioner som shintoisme og ny-konfucianisme fikk gode vilkår, mens buddhismen opplevde stagnasjon og tilbakegang. Et unntak var greinen Ōbaku innenfor Zen, som ble grunnlagt i 1661 av Ennin.
I Meijiperioden (1868–1912) åpnet Japan seg for omverdenen, mens shintoismen ble statsreligion. Det oppstod endog en bevegelse i form av Haibutsu kishaku, som hadde som mål å utrydde buddhismen. Mellom 1946 og 1978 florerte Nihonjinron, en egen genre av tekster som la vekt på det unike i japansk kultur, språk, historie og religion. Daisetsu Teitarō Suzuki bidro til dette ved å hevde at Zen var det distinkte kjennetegnet ved asiatisk spiritualitet.
Siden 1930 har en rekke nyreligiøse bevegelser sett dagens lys. Et eksempel er legmannsbevegelsen Soka Gakkai som har oppnådd utbredelse over hele verden. Buddhismens oppslutning har også vært økende i etterkrigstidens Japan. I 1984 var 27% av befolkningen buddhister; i 2008 var tallet økt til 34 %.
