Jan P. Syse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Jan P Syse»)
Jan P. Syse
FødtJan Peder Syse
25. nov. 1930[1][2][3]Rediger på Wikidata
Nøtterøy
Død17. sep. 1997[1][2][3]Rediger på Wikidata (66 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, redaktør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarPeter Syse
BarnHenrik Syse
Christian Syse
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
Norges 31. statsminister
16. oktober 1989–3. november 1990
RegjeringSyse
ForgjengerGro Harlem Brundtland
EtterfølgerGro Harlem Brundtland
Høyres formann
22. januar 1988–20. april 1991
ForgjengerKaci Kullmann Five
EtterfølgerKaci Kullmann Five
Høyres parlamentariske leder
4. oktober 1985–30. september 1989
ForgjengerJo Benkow
EtterfølgerAnders Talleraas
Norges industriminister
16. september 1983–4. oktober 1985
RegjeringWilloch
ForgjengerJens-Halvard Bratz
EtterfølgerPetter Thomassen
Stortingsrepresentant
1. oktober 1973–17. september 1997
ValgkretsOslo
1. oktober 1969–5. juni 1970
ValgkretsOslo
Møtte forKåre Willoch
Signatur
Jan P. Syses signatur
Jan P. Syse på Commons

Jan Peder Syse (1930–1997) var en norsk politiker for Høyre, og var Norges statsminister fra 1989 til 1990.

Han begynte i det konservative studentarbeidet i 1950-årene, og ble senere formann i Unge Høyres Landsforbund. I 1973 ble han stortingsrepresentant for Oslo. Han var industriminister i Willoch-regjeringen fra 1983 til 1985, og Høyres parlamentariske leder fra 1985 til 1989. Da Kåre Willochs foretrukne etterfølger Rolf Presthus døde brått i 1988, ble Jan P. Syse også partileder.

At regjeringsforhandlingene etter stortingsvalget i 1989 førte frem, skyldtes for en stor del Syses personlige egenskaper; han var en dyktig kompromissmaker med et smittende godt humør, og for det nøt han stor tillit på tvers av politiske skillelinjer.[trenger referanse] Hans regjering var en mindretallsregjering utgått fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. EØS-spørsmålet førte til at regjeringen havarerte i november 1990.

Han regnes som den siste i en rekke av verdikonservative ledere i Høyre, og den siste representanten for partiets embedsmannstradisjon, selv om han som jobbet som jurist i rederiet Wilh. Wilhelmsen.[4] Han huskes for sin retoriske begavelse og sine tilsynelatende improviserte taler, som i virkeligheten var grundig forberedt.[5]

Syse stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1997 av helseårsaker. Han fikk en hjerneblødning og døde to dager etter valget.

Familie og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp på Nøtterøy som sønn av tannlege, rådmann og ordfører Peter Syse (1888–1965) og husmor Magnhild Bjønnes (1898–1985). Han var yngst av fire søsken.[6]

Syse tok artium i 1949 og juridisk embedseksamen i 1957. Han var politisk aktiv i sin tid som student ved Universitetet i Oslo, da han først var leder for Den Konservative Studenterforening, videre Det Norske Studentersamfund og til sist leder av byggekomiteen for Chateau Neuf.

Jan P. Syse møtte Else (1936-2021), datter av disponent Kristoffer Walstad og Esther Nærby i Sarpsborg, mens de var studenter ved Universitetet i Oslo i 1955, og de giftet seg i 1959. De fikk to sønner, utenrikstjenestemann Christian Syse (1962–) og filosof Henrik Syse (1966–). Else Syse arbeidet som lektor ved Oslo handelsgymnasium.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre.

Om sin regjering sa han at den «var langt mer humoristisk anlagt enn Gro Harlem Brundtlands.» Han finpusset sine middagstaler fordi: «Når man taler, bruker man 85 muskler i ansiktet. Og likevel er det tilhørerne som først blir trette.» Han var opptatt av språk og ordspill, han sikret seg det han kom over av aforismer og nytolkninger av metaforer ved å notere dem på hva han hadde for hånden av papir, og Lars Roar Langslet mente at Syse helte champagne i tilhørerens ører. Selv sa Syse: «Heller vann av champagneglass enn champagne av vannglass» og «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.» Ifølge Einar Førde var Syses kjæreste møbel talerstolen. Komikeren Trond Kirkvaag fortalte at da han skulle parodiere statsministeren, måtte han trekke haken så mye inn og ryggen så langt tilbake, at han måtte legge seg nedpå etter opptak.[7] Det var Kirkvaag som brukte kommentaren «Ta ikke den ironiske tonen!» i sin rolle som Syse - fordi Syse en gang skal ha uttrykt seg slik til en TV-reporter. Boken med Syses tanker og taler gjennom mange år, samlet av hans kone og to sønner, fikk da også tittelen Ta ikke den ironiske tonen.[8] Kjell Magne Bondevik fremhevet Syses evne til samarbeid: «Der lærte han meg mye. Han skjønte at en samarbeidspolitikk basert på å høvle ned alle standpunkter til et minste felles multiplum, ville blitt grå og kjedelig. I stedet ga han alle partiene noe de kunne vise fram.»[9]

Syse representerte Høyre på Stortinget fra 1973 til 1997. Han var lagtingspresident fra 1993 og industriminister fra 1983 til 1985. Han døde av hjerneblødning i 1997, 66 år gammel.

Statsminister 1989–1990[rediger | rediger kilde]

Se også: Jan P. Syses regjering

Han ble statsminister for en borgerlig mindretallsregjering etter stortingsvalget i 1989. Hans regjering satt i bare vel ett år, fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Regjeringen gikk i oppløsning da Senterpartiet, med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994, ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre.

Senere arbeid[rediger | rediger kilde]

Han var styremedlem og senere formann i Fondet for dansk-norsk samarbeid.

Dødsfall og begravelse[rediger | rediger kilde]

Syse deltok på Høyres valgvake 15. september og fikk en hjerneblødning dagen etter og døde noen timer senere på Rikshospitalet 17. september 1997.[10] Syse ble bisatt på statens bekostning fra Uranienborg kirke under ledelse av biskop Sigurd Osberg. Kong Harald og medlemmer av regjeringen var til stede. Regjeringsforhandlingene etter valget ble utsatt til etter gravferden.[11][12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000018536, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Jan_P._Syse[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Jan Peter Syse, Find a Grave-ID 14815567, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Forr, Gudleiv; Hegge, Per Egil; Njølstad, Olav (2010). Mellom plikt og lyst. Norske statsministre 1873–2010. Oslo: Dinamo. s. 358. 
  5. ^ «Jan P. Syse». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 1. mai 2012. 
  6. ^ Unneberg, Sigurd H. (1971). Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie. 2. Nøtterøy kommune. s. 1144. 
  7. ^ Hilde Sandvik til minne om Syse, Bergens Tidende 13. oktober 2013
  8. ^ Jan P. Syse: Ta ikke den ironiske tonen: tanker og taler, Nasjonalbiblioteket
  9. ^ «Jan P. Syse i full bredde», Stavanger Aftenblad 4. november 2003
  10. ^ NTB, 17. september 1997.
  11. ^ Dagbladet, 20. september 1997, s. 8.
  12. ^ VG, 19. september 1997, s. 18.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Jan P. Syse – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jan_P._Syse&oldid=24290925»