Jan Hendrik van Kinsbergen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jan Hendrik van Kinsbergen, greve av Doggersbank (født 1. mai 1735 i Doesburg, Gelderland – død 24. mai 1819 i Apeldoorn, Gelderland) var en nederlandsk admiral og sjøhelt.

Van Kinsbergen var sønn av underoffiser Johann Kinsbergen og Petronella ten Nuyl. I 1741, da han var seks år gammel, flyttet familien fra innlandsbyen Doesburg til Hansabyen Elburg ved Veluwemeer, og tre år senere reiste han til De sydlige Nederlandene som soldat. Deretter ble han innrullert på sjøfartsskolen, og i 1750 var han offiser under opplæring (ned.: adelborst) og i 1758 hadde han blitt forfremmet til løytnant-til-sjøs.

Hans bror, Jan Hermanus, var i VOCs tjeneste men ble forstøtt på livstid i 1770. Da hadde han forlatt skipet «Leimuiden» som under hans kommando hadde seilt på klippene ved den Kapp Verdiske øyen Boa Vista. Ved evakueringen hadde van Kinsbergen kun reddet seg selv og et par utvalgte i en sjalupp, mens han etterlot hoveddelen av bemanningen ombord på det grunnstøtte skipet.

I 1771 tok Jan Hendrik tjeneste for Katarina II av Russland, som hadde slått ham til ridder av den militære Sankt Georgsordenen i 1769. I 1773 ble han forfremmet til kommandant for en eskadre i Svartehavet. Van Kinsbergen overvant den tyrkiske flåten to ganger, og fikk ærestittelen Helt av Svartehavet. Under tjenesten i Svartehavet tegnet han to kart, Kart over Azov-sjøen og en del av Svartehavet i 1774, og Kart over Krim i 1775.

Fra 1775 var han igjen i tjeneste for Nederland selv om Katharina den store gjerne ville at han skulle forbli i russisk tjeneste. Frem til 1779 foretok han blant annet ekspedisjoner til Marokko, og deltok i 1779 i en trefning med britene.

I Nederlandene ble han forfremmet til kaptein, og 5. august 1781 var han Johan Zoutmans første offiser under slaget ved Doggerbank. For sin innsats i dette slaget ble han forfremmet til schout-bij-nacht ved Admiralitetet i Amsterdam og dessuten tildelt den gylne Doggerbankmedaljen, en medalje som ble innstilt og utdelt av stattholder Vilhelm V. Et år senere ble hans «Håndbok for sjømenn» (ned.: Zeemanshandboek) utgitt, denne hadde han skrevet under toktene han foretok i 1760-årene. Håndboken har vært viktig for den nederlandske marinen.[1]

23. juli 1786 giftet han seg med Hester Hooft i Beverwijk, Noord-Holland, hun hadde to døtre fra et tidligere ekteskap mens ekteskapet med van Kinsbergen var barnløst. Etter dette reiste han blant annet til ulike tyske stater og Wien. Neste forfremmelse fant sted i 1789 da han ble utnevnt til vise-admiral, og i 1793 ble han utnevnt til admiral-løytnant, inspektør og kommandant for den nylig opprettede enheten korps zee-artilleristen (sjøartillerikorpset). I juni to år senere ble Van Kinsbergen utnevnt til dansk vise-admiral, noe han aksepterte men som aldri ble oppfylt da han ikke fikk lov til å forlate Nederlandene. Tittelen er hans frem til 1806.

1795 er et turbulent år for Jan Hendrik van Kinsbergen. Under krigen mot franskmennene er han opperbefalhebber, og han følger Vilhelm V da denne trekker seg tilbake til England. 17. januar 1795 tar han over som marinens øverste befal, og 15. april dør hans kone. Året ga ham flere andre utnevnelser, første kammerherre for den hollandske kongen, Marskalk av det franske riket, ekstraordinær statsråd og medlem av sjøvesenets sentrale komité, men på slutten av dette året blir han avskjediget av Nederlandenes nye regime.

I 1798 kjøper han «Villa Welgelegen» i Apeldoorn fra boet etter sin bror, og under et besøk der tidlig på året 1799 blir han alvorlig syk. Søstrene van der Oye, barn av familievenner, pleier ham til han blir frisk igjen og han bestemmer seg for å flytte til Apeldoorn for alltid. Som takk for deres gode sorg, lar han søstrene bo hos seg. Han utvikler seg som filantrop, og hans anseelse som en representant for det gamle styret øker.

Han ble bedt om å føre tilsyn med de offentlige skolene i Elburg i 1805, og i 1806 bidrar han til å opprette et Oppdragelsesinstitutt (skole) for språk, kunst og vitenskap i byen. Dette ble oppkalt etter ham.

Kong Louis utnevnte ham i 1806 til honorær første kammerherre og statsråd og greve av Doggerbank 4. mai 1810, mens han i 1811 ble utnevnt til senator av det franske keiserriket. Keiser Alexander I av Russland tildelte ham i 1808 storkorset av St. Andreas', Aleksander Nevskijs og St. Annas ridderorden. I 1814 ble han invitert til å stemme over den nye grunnloven sammen med 600 andre medlemmer av notabiliteten og på ny utnevnt til admiral-løytnant. Dette førte til at han igjen tok opp aktiviteter i og rundt den nederlandske marinen. I 1815 ble han tildelt storkorset i Den militære Wilhelmsordenen. Samme år satte han opp en premie på 700 gylden for et historisk og oratorisk minneskrift. Prisen ble utdelt til Johannes van der Palm.

Dikteren Hendrik Tollens vant med Wien Neerlandsch bloed (Den hvis nederlandske blod) en premie på 500 gylden som Van Kinsbergen hadde satt opp for en nasjonalsang. Van Kinsbergen ga marmorbyster av blant annet Christiaan Huygens, Hugo Grotius, Peter Paul Rubens og seg selv til Koninklijk Instituut som holdt til i Trippenhuis i Amsterdam. Bystene var laget av billedhuggeren P. J. Gabriël. På slutten av 1812 ga han dessuten sitt store bibliotek til Instituttet, noe som fikk andre medlemmer til å gjøre det samme.[2]

Van Kinsbergen ivret for en mer menneskelig atmosfære ombord på skipene, og spilte en viktig rolle innen utviklingen av artilleriet og signalisering. 15. februar 1815 ble han utnevnt til jonker. Tre år senere døde han, 84 år gammel, i Apeldoorn der han ble begravet 27. mai 1819 fra Hervormde Kerk.

Etter ham er et skoleskip oppkalt[3], og i 1980-årene ble en fregatt oppkalt etter ham. Denne har blitt solgt videre til Hellas. På landjorden er gater oppkalt etter ham i Amsterdam, Apeldoorn og Den Haag, mens i 1821 et monument til minne om ham ble opprettet i Nieuwe Kerk i Amsterdam.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bakgrunnen for RIV Van Kinsbergens navn/emblem på www.marine.nl (nederlandsk)
  2. ^ International Institute of Social History (engelsk)
  3. ^ RIV Van Kinsbergen på www.marine.nl (nederlandsk)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • R. B Prud'homme van Reine: Jan Hendrik van Kinsbergen, 1735-1819: Admiraal en filantroop; Bataafsche Leeuw (1990); ISBN 90-6707-237-0