Jan B. Jansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jan Birger Jansen (født 25. september 1898 i Horten, død 24. november 1984 i Oslo) var en prisbelønt norsk anatom og hjerneforsker.[1]

Etter examen artium i hjembyen 1917 og cand.med. fra Det Kongelige Frederiks Universitet 1924 ble Jansen rekruttert til Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo av professor Kristian Emil Schreiner. Da han i 1925 ble ansatt som prosektor ved instituttet, videreførte han de nevroanatomiske studiene til professor Gustav Adolph Guldberg.

Under studieopphold i Chicago, ved et av tidas mest avanserte anatomiske laboratorier, lærte han seg moderne nevrohistologi. Oppholdet i Chicago og videre studier i Nederland og Tyskland inspirerte han til å begynne arbeidet med å opprette et nevrofysiologisk laboratorium da han kom tilbake til Oslo i 1929. Det såkalte hjernelaboratoriet ved Anatomisk institutt sto ferdig i 1939, delvis finansiert av Rockefeller Foundation i USA. Han var professor der 1945-66, etterfulgt av Fred Walberg. Gjennom rekruttering av dyktige, yngre forskere sørget Jansen for at hjernelaboratoriet ved Anatomisk institutt gjennom flere tiår var et av de ledende i verden på sitt felt. Sammen med sin elev Alf Brodal regnes han som grunnleggeren av det som internasjonalt skulle bli kjent som Osloskolen i nevroanatomi.

Hans sønn Jan K. S. Jansen (1931–2011) ble også prisbelønt fysiolog.

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]