James Macpherson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Macpherson

James Macpherson (skotsk gælisk Seumas Mac a' Phearsain eller Seumas MacMhuirich; 27. oktober 173617. februar 1796) var en skotsk poet, kjent som forfalskeren av diktverket Ossians sanger.

En mann av romantikken[rediger | rediger kilde]

Macpherson var en av romantikkens foregangsmenn i engelsk litteratur. Han påsto at på det skotske høylandet hadde han oppdaget gamle ballader som hadde blitt videreført muntlig siden de ble diktet på 200-tallet e.Kr. av en gælisk skald ved navn «Ossian». Han selv hadde skrevet ned og oversatt dem fra gælisk til engelsk. I England var man henført av Macphersons funn. Det var en sterk interesse for forhistorie under romantikken og brått hadde man en forhistorisk skald akkurat slik antikkens Hellas og dagens grekere hadde sin Homer. Ossians sanger fengslet de litterære storhetene i Europa i et halvt århundre, og påvirket Schiller, Coleridge, Scott, Lord Byron, Diderot, Schubert og andre. Også i den nye verden: Thomas Jefferson ble så begeistret at han erklærte at han ville studere gælisk.[1]

Etter den første begeistringen ville historikerne og litteraturforskerne vite mer om de antatte gæliske orignialtekstene og om det var flere ballader som var blitt bevart. Macpherson lovte å framskaffe sine kilder, men kom aldri med dem. Etterhvert ble det opplagt at Ossians sanger var en litterær bløff. Macpherson hadde selv skrevet sangene, og da på engelsk – hans kunnskap i gælisk var dog begrenset.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Macpherson ble født i Ruthven, den gang en britisk militær utpost som holdt øye med de opprørske skotske høylenderne, i sognet Kingussie, Badenoch, Inverness-shire, Highland. Da prins Charles Edward Stuart, «Bonnie Prince», gikk i land i Skottland i 1745 deltok familien Macpherson på hans side og brente husene i militærleiren Ruthven. Da prinsen sak var ettertrykkelig tapt unngikk James Macpherson familiens øvrige sørgelige skjebne av å bli forfulgt av de britiske myndighetenes hevn. Hans intellektuelle egenskaper sikret at han i 1753 ble sendt til King's College, Aberdeen, og flyttet to år senere til Marischal College (de to institusjonene ble senere Universitet i Aberdeen). Deretter dro han til Edinburgh for noe over et år, men det er ukjent om han studerte ved universitet. Under den klassiske lærde Thomas Blackwell lærte han om antikken og ble skolert i klassikerne. Han har sagt at han skrev over 4000 linjer med poesi mens han var student, en del av dette ble senere utgitt i The Highlander (1758), et verk han senere forsøkte å undertrykke.

Innsamling skotsk gælisk poesi[rediger | rediger kilde]

Etter å ha forlatt colleget dro han til Ruthven for å bli lærer ved en skole der. Ved Moffat møtte han John Home, forfatter av dramaet Douglas som hadde vært en suksess i Edinburgh og London i en årrekke. Home var en etablert litterær figur og interessert i å samle inn skotsk folkeminne. Macpherson skal ha sitert en del gælisk poesi fra hukommelsen til Home, og viste ham også et manuskript med gælisk poesi, som han etter sigende skal han samlet inn på høylandet og øyene, og oversatt. Home var begeistret over å ha kommet over en skotte som ikke bare hadde oldtidsdikt, men også var kunnskapsrik om den greske antikken. Han begynte å presse Macpherson om oversette mer som han kunne utgi, som da kom fram med et stykke han kalte The Death of Oscar. Home tok dette med til Hugh Blair, en litterær kraft i Edinburgh, og sammen fant de ut at de hadde funnet et sjeldent litterært geni på det skotske høylandet.

Oppmuntret av Home skal Macpherson ha skrevet et antall stykker som var oversatt fra skotsk gælisk og som Home fikk trykket i Edinburgh i 1760 som Fragmenter av Oldtidspoesi samlet i det skotske Høylandet.[2] Verket ble en umiddelbar suksess. Prosaen var enkel, rytmisk og mektig. Spørsmålet var om det fantes mer av disse egenartede diktene helt nord i Storbritannia. Om noen skulle gjøre jobben var det opplagt at Macpherson var mannen som var best egnet. Han overbeviste den litterære verden i Edinburgh om at det fortsatt var gamle menn i de skotske utkantene som kunne sitere oldtidens dikt fra hukommelsen. Dr Hugh Blair, som var en overbevist tilhenger av diktenes autentisitet, fikk satt i gang en subskripsjon som gjorde det mulig for Macpherson å arbeide videre med sitt unike gælisk oversettelsesarbeid.

Om høsten dro han ut for å besøke vestlige Inverness-shire, øynene Skye, North Uist, South Uist og Benbecula. Han fikk tak i manuskripter som han oversatte med hjelp fra en kaptein Morrison og prosten A. Gallie. Senere det samme året tok en reise til Mull i Argyll hvor han fikk tak i andre manuskripter.

Ossians sanger[rediger | rediger kilde]

I 1761 annonserte Macpherson oppdagelsen av et epos om emnet Fingal (beslektet med den irske mytologiske figuren Fionn mac Cumhaill/Finn McCool) skrevet av skalden Ossian (basert på Fionns sønn Oisín), og i desember utga han Fingal, et Antikt Episk Dikt i Seks Bøker, sammen med Flere Andre Dikt komponert av Ossian, Sønn av Fingal, oversatt fra Gælisk Språk[3], skrevet i en musikalske prosa, akkurat slik han hadde gjort i sin tidligere utgivelse. Temora fulgte i 1763, og samlet utgivelse, Verkene til Ossian, i 1765. Navnet Fingal eller Fionnghall[4], og det er antydet at navnet var gjengitt som Fingal via en avledning av navnet i gammel gælisk til det framsto som Finn.[5]

Boken var en sensasjon og ble øyeblikkelig oversatt til tysk, fransk, italiensk, dansk, svensk, polsk og russisk. Hele Europa var fascinert av livet i oldtidens Skottland fortalt av en gammel poet. Macpherson ble en berømthet, skjønt det passet ham dårlig. Han var opprinnelig sky og lett å like, men ble nå kranglete i sin væremåte og filosofen David Hume erklærte at han aldri hadde møtt en mer pervers og mindre elskverdig fyr.[6]

Autentisitet og ektheten av disse såkalte oversettelsene fra verkene av en påstått skald fra 200-tallet ble øyeblikket utfordret av irske historikere som bemerket klare tekniske feil i kronologien, opplagte feil i gjengivelsen av gæliske navn, og de kommenterte de mange usannsynlighetene i MacPhersons påstander, ingen som MacPherson selv var i stand til motbevise. Poeten Jamnes Beattie og David Hume krevde at MacPherson måtte legge fram de «originale» gæliske manuskriptene han hadde oversatt fra. MacPherson skal da ha lagt fram en del manuskripter for offentlig tilsyn i bokhandel i London, men ingen der kunne lese gælisk forble påstanden ubestridt inntil MacPherson trakk dem tilbake igjen.[7]

En mer kraftfull kritkk ble senere gjort av Dr. Samuel Johnson, som hevdet (i En reise til de vestlige øyene av Skottland, 1775[8] at MacPherson hadde funnet fragmenter av dikt og fortellinger, og deretter vevet disse inn en romantikk av hans egen oppfinnelse. Johnson sa åpent at Ossians sanger var en bløff. MacPherson skrev et rasende brev hvor han informerte Johnson at «hans alder og skrøpeligheter alene beskyttet ham fra en behandling påkrevd for en beryktet løgner».[9]

Dog fortsatte kritikken. Det var umuligheter i verket, feil i tid og kronologi, feil i stedsnavn og geografi, skikker som aldri hadde vært praktisert og beskrivelser av våpen og rustning som var umulige. Skotske og irske helter gikk om hverandre og hadde feil navn. MacPhersons selv nektet å tro at skottene opprinnelig kom fra Irland.

Tapt i kontroversen er det faktum at mange av de gælisk-talende kritikerne av Ossians ekthet priset MacPhersons talent for gælisk poesi. Om han hadde utgitt diktene som eget selvstendig diktverk ville hans ettermæle ha vært noe annet enn det som han i dag huskes som, en forfalskner. Tyngden av kritikken, til tross for at MacPherson også hadde sine forsvarere, blant annet forfatteren Henry Mackenzie og Henry Home, Lord Kames, falt MacPherson tungt fra sin berømmelse til i dag som er nær en fullstendig ubemerkethet.

Senere verker[rediger | rediger kilde]

I 1764 ble MacPherson gjort til sekretær av koloniguvernør George Johnstone i Pensacola, Florida, og da han kom tilbake til Storbritannia to år senere etter en krangel med Johnstone fikk han beholde sin lønn som en pensjon. Han fortsatte med å skrive flere historiske verker, det viktigste var den omstendelige tittelen Opprinnelig papirer, som inneholder Den hemmelig historie om Storbritannia fra Restaurering til Tiltredelsen av huset Hannover, til hvem er innledende Utdrag fra Livet til Jakob II, som skrevet av ham selv (1775).[10] Han nøt en inntekt for å forsvare politikken til Lord Norths regjering, og holdt den lukrative posisjonen som London-agent for stattholder av Arcot i India. Han gikk inn i parlamentet i 1780 som parlamentmedlem av Camelford (engelsk valgkrets), en råtten valgkrets, og fortsatte å sitte fram til han døde. I sine senere år kjøpte han en eiendom i hans fødested Inverness som han ga navnet Belville og hvor han døde. Macpherson ble fraktet fra Skottland og gravlagt «i Westminster Abbey, byen hvor han hadde tilbrakt den største og beste delen av sitt liv», kun noe få fot fra hvor Doktor Johnson var gravlagt[11]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter Macphersons død fremmet den kjente skotske historikeren Malcolm Laing i et tillegg til hans Skottlands historie (1800) det synet at de såkalte Ossianske sangene var i et og alt moderne i sin opprinnelse, og at Macphersons autoriteter var praktisk talt ikkeeksisterende. Det meste av Macphersons materiale var opplagt diktet av ham selv. Til tross for den tvilsomme moralen i hans handlinger er de i hans fødeland som mener at han fortsatt må regnes som en av de store skotske forfattere.

De ulike kildene til hans verker og det verdiløse som avskrift av faktiske gæliske dikt kan ikke endre det faktum at han utga et kunstverk som før det ble avslørt som forfalskning ble meget beundret for dens naturlige skjønnhet og vare melankoli i sin behandling av oldtidslegenden enn noe annet verk som kom fra den romantiske bevegelse i den europeiske litteratur, særlig den tyske. Macpherson ble oversatt til mange europeiske språk, og Johann Gottfried Herder og Johann Wolfgang von Goethe (i hans tidlige periode) var blant de entusiastiske beundrere av verket. Goethe la inn deler av sin egen oversettelse som en del av verket i hans roman Den unge Werthers lidelser (1774). Melchiore Cesarottis italienske oversettelse var en av Napoléon Bonapartes favorittbøker. Oscar Wildes mor ga sin sønn mellomnavnet Fingal.

Macphersons ettermæle omfatter indirekte til navnsettingen av Fingal's Cave på øya Staffa. Det opprinnelige gæliske navnet er An Uamh Bhin, «den melodiøse hule», men ble endret av Joseph Banks i 1772 da Macphersons var på høyden av sin popularitet[12][13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Henderson, Jan-Andrew (2000): The Emperor’s New Kilt. Side 119. ISBN 1-84018-378-0.
  2. ^ Originaltittel: Fragments of Ancient Poetry collected in the Highlands of Scotland
  3. ^ Originaltittel: Fingal, an Ancient Epic Poem in Six Books, together with Several Other Poems composed by Ossian, the Son of Fingal, translated from the Gaelic Language
  4. ^ Mike Campbell (2008): "Name: Fingal". Behindthename.com.
  5. ^ Mary Ann Dobratz (2000): The Works of «Fiona MacLeod» Notes to First Edition. SundownShores.
  6. ^ Henderson, Jan-Andrew (2000): The Emperor’s New Kilt. Side 121.
  7. ^ Henderson, Jan-Andrew (2000): The Emperor’s New Kilt. Side 122.
  8. ^ Originaltittel: A Journey to the Western Islands of Scotland
  9. ^ Henderson, Jan-Andrew (2000): The Emperor’s New Kilt. Side 122.
  10. ^ Originaltittel: Original Papers, containing the Secret History of Great Britain from the Restoration to the Accession of the House of Hanover, to which are prefix ed Extracts from the Life of James II, as written by himself
  11. ^ Stanley, Arthur Penrhyn (2003): Historical Memorials of Westminster Abbey, Part 1. Kessinger Publishing. Side 408. ISBN 0-7661-4249-3.
  12. ^ Bray, Elizabeth A. (1999): Discovery of the Hebrides. Birlinn Publishers. Side 268. ISBN 1-874744-59-9.
  13. ^ Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Canongate Books Ltd. Side 544. ISBN 1-84195-454-3.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christiansen, Reidar Th: Ossian på norsk Oslo 1944: Damm & søn
  • Gaskill, Howard; Macpherson, James (1996): The poems of Ossian and Related Works. Edinburgh: Edinburgh University Press. Side 573. ISBN 0-7486-0707-2.
  • Gaskill, Howard (2002): The Reception of Ossian in Europe. Continuum International Publishing Group – Athlone. pp. 400. ISBN 0-485-80504-9.
  • Stafford, Fiona J. (1988): The Sublime Savage: A Study of James Macpherson and The poems of Ossian. Edinburgh: Edinburgh University Press. Side 200. ISBN 0-85224-609-9.
  • Gaskill, Howard (1991): Ossian Revisited. Edinburgh: Edinburgh University Press. pp. 256. ISBN 0-7486-0247-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]