James Gareth Endicott
| James Gareth Endicott | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. des. 1898[1] Sichuan | ||
| Død | 27. nov. 1993[1] (94 år) Canada | ||
| Beskjeftigelse | Misjonær, journalist | ||
| Utdannet ved | University of Toronto | ||
| Ektefelle | Mary Austin Endicott[2] | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia Canada Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Utmerkelser | Lenin-prisen (1952) | ||
James Gareth Endicott (født 24. desember 1898 i Leshan i provinsen Sichuan i Kina, død 27. november 1993 i Toronto i Canada[3]) var en kanadisk geistlig, protestantisk kinamisjonær og sosialist.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Hans far, James Endicott, var kinamisjonær, og var moderator for United Church of Canada fra 1926 til 1928. James Gareth var dermed misjonærbarn, og ble født i Kina som den tredje av familiens fem barn. Familien dro hjem til Canada i 1910.
Endicott var soldat under første verdenskrig, og utdannet seg etterpå ved University of Torontos Victoria College, der han ble leder for studentrådet og grunnlegger av universitetets Student Christian Movement.
Kinamisjonær[rediger | rediger kilde]
Etter slutteksamen ble han ordinert for United Church of Canada og i 1925 returnerte han til Kina som misjonær. Han forble der for det meste av de to påfølgende tiårene.
Endicott underviste i engelsk i Kina og ble professor i engelsk og etikk ved West China Union University. Han ble sosial rådgiver for Chiang Kai-shek og politisk rådgiver for generalissimoens New Life Movement. Dessuten var han rådgiver for den amerikanske militære etterretningstjeneste fra 1944 til 1945 som liaison mellom de amerikanske styrker of de kinesiske kommunistiske styrker som kjempet mot japanske styrker i Kina.
Desillusjonert av korrupsjonen innen Kuomintang ble Endicott stadig mer imponert av kommunistene. Han ble venn av Zhou Enlai da den kinesiske borgerkrig ble gjenopptatt, og støttet det kinesiske kommunistparti. Etter krigen talte han under studentdemonstrasjoner og ivret for motstand mot nasjonalistregjeringen.
Politisk virke i Kina og i Canada[rediger | rediger kilde]
Dette utløste kritikk mot ham fra kanadisk kirkelig hold. Dermed fratrådte han sitt misjonærverv den 5. mai 1946. På oppfordring fra Zhou Enlai flyttet han til Shanghai for å publisere Shanghai Newsletter, en illegal undergrunnspublikasjon som bekjempet Kuomintang. Nyhetsbrevet rettet seg mot vestlige mennesker i dette kuomintangfestet, og forsøkte også å overbevise vestlige regjeringer om at Chiangs regime var korrupt og diktatorisk.
I 1947 vendte han tilbake til Canada. På en tid da vestlige land støttet Chiang og så lyst på hans muligheter til å beseire kommunistene, hevdet Endicott overfor den kanadiske regjering at Kuomintang stod for fall. Snart gikk han ut offentlig med sin forutsigelse og sin fordømmelse av Kuomintang som korrupt. Hans uttalelser ble oppfattet som forræderske av massemediene, og han ble brennemerket som den mest foraktede kanadier det året for sin støtte til den kinesiske revolusjon og kommunistene, og ble kritisert av United Church of Canada for sin støtte til revolusjonen.
I 1949 grunnla han og ble leder av Canadian Peace Congress og hjalp med å utgi dens bulletin ved navnet Peace Letter. Han ble også en ledende skikkelse i World Peace Council og var president for International Institute for Peace fra 1957 til 1971.
Endicott dro tilbake til Kina under Koreakrigen. Da han returnerte til Canada beskyldte han USA for å bruke kjemiske og biologiske våpen under krigen. Anklagene førte til at han ble uthengt i kanadiske medier som «public enemy number one» og ble kritisert av United Church of Canada for sin støtte til Mao Zedong og de kinesiske kommunister.
Han ble dekorert med Stalins Fredspris i 1953 for sin innsats. Han fortsatte med sitt engasjement for Folkerepublikken Kina ved å utgi Canadian Far East Newsletter, og selv om han utad støttet Sovjetunionen under de første årene av rivningene mellom kineserne og sovjeterne, var han velvillig overfor Kinas argumenter og gjengav dem i sitt blad.
Endicott ble tilbudt presidentposten for World Peace Council tidlig i 1960-årene men avstod på grunn av sin kones stadig mer svekkede helse, og på grunn av det som ville bli en personlig vanskelig situasjon da striden mellom Kinas og Sovjetunionens tilhengere i rådet ble stadig verre.
I 1971 oppfordret William Kashtan, generalsekretæren for det kanadiske kommunistparti Endicott om å fratre fra Canadian Peace Congress og som Canadas delegat til World Council of Peace, fordi han mente at Canadian Far East Newsletter var blitt antisovjetisk og pro-Mao. Endicott gikk med på dette, men fortsatte å utgi sitt blad og med å støtte de kinesiske synspunkter i striden mot sovjetkommunistene. Han grunnla The Canada-China Society kort etter, og brøt offentlig med Sovjetunionen.
I 1982 kom United Church of Canada med en formell unnskyldning til Endicott for at de hadde fordømt han tretti år tidligere.
Selv om han stod på god for med Tim Buck, Stanley Ryerson, Leslie Morris og andre kanadiske kommunister, ble Endicott aldri medlem av Det kanadiske kommunistparti.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 165404583, data.bnf.fr, besøkt 31. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.wlupress.wlu.ca[Hentet fra Wikidata]
- ^ Endicotts gravstein
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Stephen Endicott: James G. Endicott: Rebel Out of China, 1980, ISBN 0-8020-2377-0
- Shirley Jane Endicott: China Diary: The Life of Mary Austin Endicott, 2003, ISBN 0-88920-412-8
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Radiointervju med James Endicott
- Paul Fairleys preken om sin oldefar James Endicott Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.