Jacques-Bénigne Bossuet
| Jacques-Bénigne Bossuet | |||
|---|---|---|---|
 Jacques-Bénigne Bossuet | |||
| Født | 27. september 1627 Dijon | ||
| Død | 12. april 1704 (76 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, forfatter, taler | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne Moeritherium Collège des Godrans | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Gravlagt | Saint-Étienne de Meaux-katedralen[1] | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk | ||
| Medlem av | Académie française (1671–1704) (erstatter: Daniel Hay Du Chastelet, erstattet av: Melchior de Polignac)[2][3] | ||
| Periode | Eneveldet, 1600-tallet | ||
| Påvirket av | Augustin av Hippo | ||
Jacques-Bénigne Bossuet (1627–1704) var en fransk biskop av Meaux og katolsk teolog, kjent for sin prekener og retoriske taler, betraktet av mange som en av de mest glimrende talere gjennom alle tider og en mesterlig fransk stilist.[4] Han ble hoffprest for kong Ludvig XIV av Frankrike. Han var også en sterk talsmann for monarkiet, politisk enevelde og kongenes guddommelige rett. Han argumenterte for styret var guddommelig og konger mottok deres makt fra Gud. Han var også en viktig hoffmann og politiker, og en sterk motstander av protestantismen. Han var også en talsmann for gallikanisme, en bevegelse i den franske katolske kirke som hevdet en viss selvstendighet overfor pavedømmet
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bossuet vokste opp i en dommerfamilie. Han ble i ung alder styrt inn på den prestelige løpebane om ble tonsurert allerede som niåring. Han ble undervist ved jesuittkollegiet i Dijon, og deretter ved Collège de Navarre i Paris. Som teologistudent i Paris besøkte han noen modene salonger og glitret der med snarrådighet og talent - for eksempel ved på kort varsel og sent om aftenen å improvisere prekener.
Prest[rediger | rediger kilde]
Bossuet virket som prest i Sarrebourg og Metz i noen år. I 1670 ble han kalt av kong Ludvig XIV til kronprinsens lærer. I 1671 ble han innvalgt i det franske akademi.
Biskop[rediger | rediger kilde]
Fra 1681 var han biskop i Meaux.
Den 13. september 1670 ble han utnevnt til privatlærer for tronarvingen Ludvig, Dauphin av Frankrike (1661–1711), Ludvigs eldste sønn, som på det tidspunkt var 9 år gammel.
Bossuet skrev selv alle prinsens lærebøker, blant annet bøker om filosofi, historie og religion. Blant de bøker som han skrev var det tre som ble klassikere i den franske filosofiske og teologiske litteratur. Den første av disse var Traité de la connaissance de Dieu et de soi-même (1677), deretter kom Discours sur l'histoire universelle (1679, utgitt 1682), og til sist Politique tirée de l'Ecriture Sainte (1679, utgitt 1709).
De tre bøker passer inn i hverandres system. Traité er en overordnet beskrivelse av Guds natur og menneskets natur. Discours er en historie over Guds inngripen i menneskets skjebne i fortiden. Politique er en samling av rettigheter og plikter som er skrevet ut fra de før nevnte bøker. Det var ikke fordi Bossuet trodde at utviklingen innenfor politisk vitenskap sluttet med Det gamle testamente, men ettersom han ønsket å trekke på den høyeste myndighet i sine konklusjoner. Samtidig kunne han tillate seg at påpeke at den eneveldige konge hadde plikter og ikke bare rettigheter, noe som samtidens normale hoffetikette ikke gjorde, nettopp ettersom han kunne henvise til den guddommelige autoritet.
I 1682 representerte Bossuet kong Ludvig XIV i konflikten med pave Innocent XII.
Han bekjempet heftig protestantismen og holdt hardt på et ortodoks bibelsyn. Blant annet kritiserte han hardt bibelforskeren Richard Simon, filosofen Nicolas Malebranche og drev en hard moralteologisk debatt med François Fénelon.
De mest kjente verkene utenfor Frankrike er kanskje de tre taler som ble avlevert ved gravferdene til dronning Henrietta Maria av Frankrike, enke av Karl I av England (1670), hennes datter Henrietta, hertuginne av Orléans (1670), og den framstående soldaten Louis, Grand Condé (1687).
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Biskop Giovanni Battista Scanaroli (Scannaroli) (1579-1664) *1630
- Kardinal Antonio Barberini, jr. .S.Il.Hieros. (1607-1671) *1655
- Erkebiskop Charles-Maurice Le Tellier (1642-1710) *1668
- Biskop Jacques-Bénigne Bossuet (1627-1704) *1670[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ actu.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID jacques-benigne-bossuet, besøkt 25. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, oppført som Melchior de Polignac, Académie française member ID melchior-de-polignac, besøkt 25. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Catholic Encyclopedia (1913) kalte Bossuet for den største geistlige orator gjennom alle tider, plasserte ham over selv Augustin og Johannes Khrysostomos.
- ^ bossu.html, lest 13. november 2021
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Le Brun, Jacques: La spiritualité de Bossuet, Revue de l'histoire des religions, 185, numéro 1, 1974, s. 91-93 https://www.persee.fr/doc/rhr_0035-1423_1974_num_185_1_10111.
- Perreau-Saussine, Emile (vinter 2006): «Why draw a politics from Scripture? Bossuet and the divine right of kings», Hebraic Political Studies, bind 1 (2), s. 224–237
- Tellier, Luc-Normand (1987): Face aux Colbert : les Le Tellier, Vauban, Turgot ... et l'avènement du libéralisme, Presses de l'Université du Québec, sammendrag