Jack Vance

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Holbrook Vance
John Holbrook Vance
Jack Vance ved roret på sin båt på
San Francisco Bay tidlig på 1980-tallet
Født 28. august 1916
San Francisco, California
Død 26. mai 2013
Oakland, California
Nasjonalitet USA
Pseudonym Jack Vance, Ellery Queen, Alan Wade, Peter Held, John van See, Jay Kavanse
Periode 1945-2009
Sjanger Fantasy og Science Fiction
Påvirket Gene Wolfe, George R.R. Martin, Gardner Dozois

John Holbrook Vance (født 28. august 1916 i San Francisco, California, død 26. mai 2013 i Oakland, California[1]) blir vanligvis beskrevet som en amerikansk fantasy- og science fiction-forfatter. Mesteparten av hans arbeid er utgitt under navnet Jack Vance. Vance ga også ut elleve kriminalromaner som John Holbrook Vance og tre som Ellery Queen. Andre pseudonymer han benyttet er Alan Wade, Peter Held, John van See, Jay Kavanse.

Blant prisene han er tildelt er: Hugo Award i 1963 for The Dragon Masters og i 1967 for The Last Castle, en Nebula Award i 1966, også for The Last Castle, en Jupiter Award i 1975, World Fantasy Award i 1984 for livslange prestasjoner og i 1990 for Lyonesse: Madouc, og en Edgar (kriminalromanenes parallell til Nebula) for den beste debut-kriminalromanen i 1961 for The Man in the Cage. I 1992 var han æresgjest ved WorldCon i Orlando, Florida, og i 1996 ble han utnevnt til SFWA Grand Master.

Han er generelt sett høyt ansett blant kolleger og kritikere, og mange mener han overgår genregrensene og bør betraktes som en viktig forfatter også etter konvensjonelle standarder. Poul Anderson har en gang kalt han den største nålevende amerikanske forfatter «i» science fiction (ikke «av» science fiction).

Biografi[rediger | rediger kilde]

Vances bestefar ankom etter sigende til California fra Michigan et tiår før gullrushet og giftet seg med ei jente fra San Francisco. (Tidlige dokumenter om familien ble visstnok ødelagt i brannen etter jordskjelvet i San Francisco i 1906).

Vances tidligste barndom ble tilbrakt i San Francisco. Etter foreldrenes tidlige separasjon flyttet Vances mor den unge Vance og søsknene til hans morfars ranch i nærheten av Oakley i Sacramentoelvas delta. Dette tidlige miljøet formet Vances forkjærlighet for utendørs liv, og ga han tid til å hengi seg til sin lidenskap som en ivrig leser. Da hans bestefar døde, stupte imidlertid familien Vances lykke, og Vance ble nødt til å slutte tidlig på high school for å arbeide. Vance var innom mange yrker i kortere perioder: først som piccolo («et miserabelt år»), så på en hermetikkfabrikk og så på en gullmudringspram.[2] Han begynte deretter studier ved University of California, Berkeley hvor han i løpet av de neste seks årene studerte gruveteknikk, fysikk, journalistikk og engelsk. Vance skrev en av sine første science fiction-historier som en oppgave for en engelskklasse. Reaksjonen til hans professor var, i en hånlig tone: «Vi har også et stykke science fiction». Vance’s første negative anmeldelse![3] Han arbeidet en tid som elektriker ved marineskipsverftene ved Pearl HarborHawaii -- for «56 cents i timen». Han sa opp denne jobben rundt en måned før angrepet på Pearl Harbor[2].

Vance tok sin eksamen i 1942, men dårlig syn hindret han fra vanlig militærtjeneste. Han fikk seg jobb som mekaniker ved Kaiser Shipyard i Richmond i California, og meldte seg på et av hærens etterretningskurs for å lære japansk, men strøk. I 1943 memoriserte han en synstest og ble en dyktig sjømann i den amerikanske handelsflåten[3]. I motsetning til hva gjenstridige legender beretter så ble han ikke torpedert to ganger, heller ikke en eneste gang. Dette ble muligens diktet opp i hans tidlige forfatterdager av en forlegger for å øke interessen for Vance på en baksideblurb. I hans senere år har båtliv fortsatt å være hans favorittrekreasjon, og båter og reiser er et tilbakevendende tema i hans arbeider. Han jobbet som sjømann, rigger, oppmåler, keramiker og snekker helt til han fullt og helt var etablert som forfatter, noe som ikke var tilfelle før på 1970-tallet.

Jack Vance spiller jazzbanjo og kazoo i San Francisco i 1979

Fra sin ungdom av har Vance vært fascinert av jazz, og spiller selv både horn og banjo på amatørnivå. Hans første publiserte arbeid var jazzanmeldelser for The Daily Californian, avisa på universitetet hans, og musikk er et element i mange av hans arbeider.

Vance møtte i 1946 Norma Ingold som han giftet seg med. De bor, sammen med sin sønn, i Oakland, i et hus som Vance selv har bygd og utvidet gjennom årene, og som inkluderer et utskåret tretak fra Nepal. Ekteparet Vance har foretatt flere omfattende reiser over hele verden, og har ofte vært i månedsvis på steder som Tahiti, Positano (i Italia) og på et båthus på en innsjø i Kashmir.

I slutten av 1940-årene begynte han å forsøke å bli en profesjonell forfatter, i den perioden som kalles San Francisco-renessansen—en bevegelse med eksperimentering i litteratur og kunst. Hans første lukrative salg var en av de tidlige Magnus Ridolph-historiene til Twentieth Century Fox, som også ansatte han som manusforfatter. Inntektene fra dette finansierte familien Vance på et års reise i Europa.[2] I hans arbeider finnes flere referanser til bohemlivet i San Francisco under den tiden.

Science fiction-forfatterne Frank Herbert og Poul Anderson var blant Vances nærmeste venner. Trioen eide en husbåt sammen, som de seilte rundt i Sacramentodeltaet med. Familiene Vance og Herbert bodde også sammen i Mexico en periode.

Selv om han har vært praktisk talt blind siden 1980-tallet, så har Vance fortsatt å skrive ved hjelp av spesiallaget software, og hans nyeste roman er Lurulu. Vance har sagt at dette er hans siste bok.[4]

Vance var også medlem av Swordsmen and Sorcerers' Guild of America (SAGA), en løst organisert gruppe forfattere av heroisk fantasy, grunnlagt på 1960-tallet. Noen av arbeidene til gruppen ble antologisert i Lin Carters Flashing Swords!-antologier.

Vances arbeid[rediger | rediger kilde]

Den første historien han fikk publisert var «The World-Thinker» (i Thrilling Wonder Stories) i 1945, og Vance har siden da skrevet over seksti bøker. Hans arbeid anses å falle i tre hovedkategorier: science fiction, fantasy og kriminalmysterier (selv om Vance selv etter sigende misliker disse merkelappene).

Blant Vances tidligste utgitte prosa er et knippe historier han skrev mens han tjenestegjorde i Merchant Marine under andre verdenskrig. De ble omsider utgitt i 1950, flere år etter at Vance hadde begynt å få utgitt science fiction i pulpmagasinene, under tittelen The Dying Earth. (Vances opprinnelige tittel, og den som er brukt i versjonen i Vance Integral Edition (se under), er Mazirian the Magician).

Vance skrev på slutten av 1940-tallet og gjennom hele 1950-tallet mange science fiction-noveller, som ble publisert i magasiner. Av de romanene han skrev under denne tiden var noen få science fiction, men de fleste var kriminalmysterier. Få av dem ble utgitt da, men Vance fortsatte å skrive kriminalromaner til først på 1970-tallet. Noen av disse romanene er dog egentlig ikke krim, for eksempel Bird Island, og flere av de andre passer dårlig inn i denne kategorien. I alt skrev han 15 romaner utenom science fiction og fantasy (inkludert den utvidede skissen, The Telephone was Ringing in the Dark, kun utgitt i «Vance Integral Edition», og tre bøker utgitt under psevdonymet Ellery Queen. Disse historiene foregår i og rundt hans hjemby San Francisco, unntatt en som foregår i Italia, og en annen i Afrika. To begynner i San Franciso men flytter seg til sjøs underveis.

Mange emner som er viktige for hans mere berømte science fiction-romaner dukker først opp i kriminalromanene. Den mest åpenbare er «book of dreams», som forekommer i Bad Ronald og The View from Chickweed’s Window før den dukket opp i The Book of Dreams. Hevn-temaet er også mere fremtredende i enkelte kriminalromaner enn i science fiction-bøkene (spesielt da The View from Chickweed’s Window). Bad Ronald er det eneste av Vances arbeider som er blitt filmatisert, en TV-film på ABC fra 1974, som ikke fulgte boken spesielt nøye.

Noen av science fiction-historiene er dog egentlig kriminalromaner. I tillegg til de komiske Magnus Ridolf-historiene, er det to større historier som presenterer «Miro Hetzel», en futuristisk detektiv og flokeløser, og Araminta Station, som alle hovedsakelig beskjeftiger seg med å kaste lys over forskjellige mord.

Vance vendte tilbake til «Dying Earth»-settingen (en fjern fremtid hvor solen er i ferd med å slukne og magi og teknologi eksisterer side om side) for å skrive om de pikareske eventyrene til småkjeltringen Cugel the Clever (Lure Cugel i norsk oversettelse), først publisert som The Eyes of the Overworld og Cugel's Saga; så vel som tre historier om en hoven magiker (samlet som Rhialto the Marvellous). Alle disse senere historiene er absurde eller ironiske komedier.

Hans andre større fantasy-verk, Lyonesse-trilogien (som omfatter Suldrun’s Garden, The Green Pearl og Madouc) ble fullført i 1989, og forteller om hendelser på «the Elder Isles», et Atlantis-lignende øyrike utenfor kysten av Irland, hvor dynastiske og magiske gjerninger er plassert i tidlig middelalder.

Kriminal- og fantasygenrene spenner således, på forskjellige måter, over hele hans karriere.

Vances historier som ble skrevet for pulp-magasiner på 1940- og 50-tallet dekker mange science fiction-tema, med en tendens til å vektlegge de mystiske og biologiske temaene (ESP, genetikk, hjerneparasitter, kroppsbytting, andre dimensjoner og kulturer) snarere enn de tekniske. Roboter, for eksempel, er fullstendig fraværende. Mange av de tidlige historiene er komiske.

I løpet av 1960-tallet hadde Vance utviklet en futuristisk setting som han etterhvert kalte «Gaean Reach». Etter dette foregikk all hans science fiction der, mer eller mindre eksplisitt. «Gaean Reach» er løst og ekspanderer alltid. Hver planet har sin egen historie, utviklingsnivå og kultur. Innen «the Reach» er forholdene oftest fredsommelige, og handel er som regel dominerende. Ved utkantene av «the Reach», ute i det lovløse «Beyond», er imidlertid forholdene fra tid til annen (men ikke alltid) mindre trygge.

Litterære innflytelser[rediger | rediger kilde]

Når han blir spurt om hvem som har påvirket han litterært, så nevner Vance oftest Jeffery Farnol, en forfatter av romantiske eventyrromaner, og hans «high language»-stil (Farnols bok Guyfford of Weare er et typisk eksempel); og P.G. Wodehouse, en influens som er åpenbar i Vances beskrivelser av myndige tanter, og L. Frank Baum hvor fantasy-elementer i hans arbeider har blitt direkte lånt av Vance (se The Emerald City of Oz).[5] I forordet til Dowling og Strahans The Jack Vance Treasury nevner Vance at han i barndommen blant annet leste Edgar Rice Burroughs, Jules Verne, Robert W. Chambers, science fiction utgitt av Edward Stratemeyer, magasinene Weird Tales og Amazing Stories, og Lord Dunsany.[2]

Clark Ashton Smith blir ofte nevnt av kommentatorer som en påvirkning for Vances historier fra 1944 samlet under tittelen Mazirian the Magician (opprinnelig utgitt som The Dying Earth), men selv om forfatteren har blitt spurt om dette så har det aldri blitt skikkelig fastslått.

I et intervju utgitt i 1986 uttalte Vance at «den beste måten å lære noen å bli forfatter er å tvinge dem til å lese tjue bøker som jeg ville velge for dem», og han nevner så, i tillegg til Wodehouse og Baum, Cervantess Don Quixote, Kenneth Grahames The Wind in the Willows, Richard Adams' Watership Down og The Times Historical Atlas («min favorittbok – jeg vet ikke noe annet som er så gripende for fantasien»).

Karakteristikker og kommentarer[rediger | rediger kilde]

Vances science fiction går gjennom hele skalaen fra historie skrevet for pulp-blader i 1940-årene til flerbinds historier plassert i romalderen. Vances historier er plassert i et vidt spekter av tidsssettinger, men et flertall av dem tilhører en periode lenge etter at menneskeheten har kolonisert andre stjerner, som kulminerer i utviklingen av «the Gaean Reach». I sine tidlige faser («the Oikumene» fra Demon Princes-serien), har denne ekspanderende, løse og fredelige samlingen av planeter en aura av kolonielt eventyr, handel og eksotisisme. I dets mer etablerte faser blir det upåvirkelig middelklasse.

Vances fortellinger dreier seg sjelden direkte om krig. Konfliktene er sjelden direkte. Noen ganger, i de fjerneste ender av «Gaean Reach», eller i det lovløse «Beyond», blir en planet truet eller listig utnyttet av en fremmed kultur, selv om mere omfattende slag beskrives i The Dragon Masters og «The Miracle Workers», og i Lyonesse-trilogien, hvor middelalderske kampscener finnes i overflod. Hans karakterer blir vanligvis uforvarende trukket inn i konflikter av lav intensitet mellom fremmede kulturer. Dette er tilfellet i Emphyrio, Tschai-serien, Durdane-serien, eller de komiske historiene med Miro Hetzel i Galactic Effectuator. Kulturelle, sosiale eller politiske konflikter er de sentrale anliggender. Dette er mest spesielt tilfelle i Cadwal-serien, selv om det er like karakteristisk for de tre Alastor-bøkene, Maske: Thaery, og på en eller annen måte, for de fleste science fiction-romanene.

«Joe Bain»-historiene (The Fox Valley Murders, The Pleasant Grove Murders, og en uferdig utkast utgitt i VIE) foregår i et fiktivt fylke i nord-California. Disse er de som kommer nærmest den klassiske kriminalromanen i form, med en landsens politimann som hovedperson. Bird Island, på den annen side, er ikke en kriminalroman i det hele tatt, men en Wodehousisk idyll (også plassert nær San Francisco), mens The Flesh Mask og Strange People… legger vekt på psykologisk drama. Temaet i både The House on Lily Street og Bad Ronald er solipsistisk megalomani, et tema Vance tar opp igjen i "Demon Princes"-syklusen av science fiction-romaner. Bad Ronald ble laget til en TV-film, som ble vist på ABC i 1974.

Tre bøker publisert under psevdonymet Ellery Queen ble skrevet (og omskrevet av forleggeren) etter forlagets vilkår. Fire andre reflekterer Vance’s reiser rundt i verden: Strange People, Queer Notions basert på hans opphold i Positano i Italia; The Man in the Cage, basert på en reise til Marokko; The Dark Ocean, plassert på et fartøy i Merchant Marine, og The Deadly Isles, basert på et opphold på Tahiti.

Vances krimromaner avslører mye om hans utvikling som en science-fiction og fantasyforfatter. (Han sluttet å skrive krim rundt 1970, unntatt science-fiction-krim; se under). Bad Ronald er spesielt verdt å merke seg, for dens beskrivelse av en generalprøve for Howard Alan Treesong fra The Book of Dreams. Den Edgar-Award-vinnende The Man in the Cage er en thriller plassert i Nord-Afrika i tiden rundt den Fransk-Algirske krig. A Room to Die In er en klassisk 'låst rom'-type mordgåte med en viljesterk ung kvinne som amatørdetektiven. Bird Isle, en krimroman fra et hotel på ei øy utenfor kysten av California, gjenspeiler Vances sans for farse.

Vances to krimromaner fra det landlige nord-California med sheriff Joe Bain ble godt mottatt av kritikerne. The New York Times sa om The Fox Valley Murders: «Mr. Vance har skapt fylket med den samme detaljerte og omsorgsfulle grundighet som han, i den science fiction han skriver som Jack Vance, kan skape en troverdig fremmed planet». Og Dorothy B. Hughes, i The Los Angeles Times, skrev at den var «feit av karakter og scene». Om den andre Bain-romanen sa The New York Times: «Jeg liker regionalisme i amerikanske detektivhistorier, og jeg liker å lese om problemene til en landsens sheriff... og jeg velsigner John Holbrook Vance for den beste jobben i å tilfredsstille disse smakene med sine vidunderlige historier om sheriff Joe Bain...»

Vance har også skrevet kriminalromaner plassert i sine science-fiction universer. En novelleserie fra tidlig 1950-tall har i hovedrollen Magnus Ridolph, en interstellar eventyrer og amatørdetektiv som er aldrende og uten hang til å slå ned folk, og hvis bedrifter ser ut til å ha vært delvis inspirert av Jack Londons sydhavseventyrer, kaptein David Grief. «Galactic Effectuator»-historiene presenterer Miro Hetzel, en figur som minner om Ridolph, med sin blanding av detektivarbeid og flokeløsning. Flere av Vance’s andre science fiction-romaner inkluderer kriminalmysterier, spionthrillere, eller andre kriminalroman-elementer: The Houses of Iszm, Son of the Tree, Alastor-bøkene Trullion og Marune, Cadwal-serien, og store deler av Demon Princes-serien.

Publisering[rediger | rediger kilde]

For mesteparten av hans kariere led Vances arbeid under de omskiftelser som er vanlige for de fleste forfattere innen det feltet han hade valgt: flyktig publisering av historier i magasiner, kortvarige paperback-utgaver, ufølsom redigering utenfor hans kontroll. Etterhvert som han ble mer vidt anerkjent forbedret betingelsene seg, og hans arbeider ble internasjonalt berømt blant kjennere. Mye av hans arbeid har blitt oversatt til mange språk, som nederlandsk, fransk, spansk, russisk og italiensk. Fra begynnelsen av 1960-tallet har Jack Vances arbeid i stor utstrekning også blitt oversatt til tysk, og han bøker er fortsatt mye lest i det store tyske markedet.

Underwood-Miller utgavene[rediger | rediger kilde]

I 1977 utga det lille fantasy & SciFi-forlaget Underwood-Miller sin første publikasjon: Den første innbundne utgave av The Dying Earth i en høykvalitets begrenset utgave på bare litt over 1000 kopier. Andre titler i «Dying Earth»-syklusen fikk også sine innbundne utgivelser på U-M kort tid etterpå, slik som The Eyes of the Overworld og Cugel's Saga. Etter disse første publikasjonene fortsatte Underwood-Miller å utgi mange av Vances arbeider helt frem til midten på 1990-tallet, inkludert krimromanene hans, og ofte i begrensede utgaver med verker av ledende fantasy-kunstnere presentert på smussomslaget. De samlede Jack Vance-utgivelsene til Underwood-Miller er nær opp til en komplett samling av Vances tidligere utgitte verker, hvorav mange ikke tidligere var utgitt i innbundet utgave. Dessuten var mange av disse utgavene beskrevet som «forfatterens foretrukne tekst», som forsikring om at de ikke var blitt drastisk redigert. På midten av 1990-tallet skilte Tim Underwood og Charles Miller lag. De har imidlertid fortsatt å utgi Vance-titler hver for seg, inkludert verker som Emphyrio og To Live Forever fra Miller, og et gjenopptrykk-utgave av The Eyes of the Overworld fra Underwood. På grunn av de lave opplagene på mange av disse utgavene, som ofte bare var å finne i science fiction-bokhandlere på utgivelsestidspunktet, så er disse bøkene meget ettersøkt av lidenskapelige Vance-lesere og samlere, og enkelte titler oppnår topp priser.

The Vance Integral Edition[rediger | rediger kilde]

En såkalt Integral Edition av alle Vances arbeider har blitt publisert i en begrenset utgave på 44 innbundne bind. Et spesielt 45. bind inneholder de tre romanene Vance skrev som Ellery Queen. Denne utgaven, utgitt fra 1999 til 2006, ble laget av 300 frivillige som arbeidet over internett, under forfatterens beskyttelse.Tekstene og titlene som ble benyttet er de som ble foretrukket av forfatteren selv. Ytterligere informasjon kan finnes på Foreverness.

Innflytelse på Dungeons & Dragons[rediger | rediger kilde]

Magi-systemet som ble brukt i noen av Vances arbeider, hvor trolldomord er memorisert og så glemt straks de er blitt brukt, ble lånt av Gary Gygax for rollespillet Dungeons & Dragons, delvis fordi det ikke ligner noen av virkelighetens okkulte trosretninger. Det blir ofte kalt Vanceisk trolldom. Som en hyllest kalte en av Dungeons & Dragons bidragsytere, Brian Blume, en av de magiske guddommene i Greyhawk-verdenen for Vecna, som er et anagram for Vance.

Utvalgt bibliografi[rediger | rediger kilde]

Fantasy[rediger | rediger kilde]

Dying Earth serien[rediger | rediger kilde]

Lyonesse-trilogien[rediger | rediger kilde]

Science Fiction[rediger | rediger kilde]

De følgende bøkene består av enkeltstående romaner med en felles bakgrunn.

Demon Princes-serien[rediger | rediger kilde]

Cadwal Chronicles[rediger | rediger kilde]

Alastor Cluster[rediger | rediger kilde]

Durdane-serien[rediger | rediger kilde]

Tschai-serien[rediger | rediger kilde]

(av utgiverne gitt fellestittelen Planet of Adventure)

Big Planet[rediger | rediger kilde]

  • Big Planet
  • Showboat World (egentlig tittel: The Magnificent Showboats of the Lower Vissel River, Lune XXIII, Big Planet)

Enkeltstående romaner[rediger | rediger kilde]

Novellesamlinger[rediger | rediger kilde]

  • Future Tense
  • The World Between and Other Stories
  • The Many Worlds of Magnus Ridolph
  • Eight Fantasms and Magics
  • Lost Moons
  • The Narrow Land
  • The Augmented Agent and Other Stories
  • The Dark Side of the Moon
  • Chateau D'If and Other Stories
  • When the Five Moons Rise
  • The Jack Vance Treasury

Bøker som etterligner Vance[rediger | rediger kilde]

  • A Quest for Simbilis av Michael Shea (DAW Books, NY, 1974) en etterfølger til The Eyes of the Overworld, med Vances tillatelse (senere angret). Vances egen Cugel-etterfølger ble utgitt som Cugel's Saga, og gjenutgitt av VIE med Vances tittel: Cugel: The Skybreak Spatterlight.[6]
  • Dinosaur Park av Hayford Peirce (Tor, NY, 1994).
  • Fane av David M. Alexander (langvarig venn av Vance) (Pocket Books, NY, 1981).
  • Fools Errant (Aspect Books, 2001), Fool Me Twice (Aspect Books, 2001), Black Brillion (Tor, 2004) av Matt Hughes
  • Gene Wolfe har erkjent at The Dying Earth påvirket hans The Book of the New Sun.[7]
  • The Sea Hag av David Drake har tilsiktede likheter med The Dying Earth.[8]
  • Dan Simmonss Hyperion-serie (Hyperion, The Fall of Hyperion, Endymion, The Rise of Endymion) inneholder mange ekkoer av Vance, noe Simmons klart erkjente i en av de senere bøkene.
  • The Golden Age av John C. Wright kopierer temaer fra Jack Vance, inkludert et ornamentert språk, og en barokk og steril kultur som veltes av en enslig individualist.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.jackvance.com/jackvance_05262013/
  2. ^ a b c d Jack Vance, Biographical Sketch (2000) i The Jack Vance Treasury, Subterranean Press. ISBN 978-1-59606-077-7
  3. ^ a b David B. Williams. Vance Museum - Miscellany - Biographical Sketch. massmedia.com.
  4. ^ Jack Vance, Forord til The Jack Vance Treasury, op. cit.
  5. ^ Artikler i Cosmopolis
  6. ^ see: All Title Index in Bibliography section
  7. ^ Suns New, Long, and Short: Et intervju med Gene Wolfe av Lawrence Person, Nova Express Online, 1998
  8. ^ David Drakes kommentarer til The Sea Hag
  • Jack Vance, ed. Tim Underwood and Chuck Miller (Writers of the 21st Century Series) (NY, 1980)
  • Demon Prince: The Dissonant Worlds of Jack Vance, Jack Rawlins (Milford Series Popular Writers of Today, Volume 40) (San Bernardino, CA, 1986)
  • The Jack Vance Lexicon: From Ahulph to Zygote, ed. Dan Temianka (Novato, CA and Lancaster, PA, 1992)
  • The Work of Jack Vance: An Annotated Bibliography & Guide, Jerry Hewett and Daryl F. Mallett (Borgo Press Bibliographies of Modern Authors No.29) (San Bernardino & Penn Valley, CA and Lancaster, PA, 1994)
  • Jack Vance: Critical Appreciations and a Bibliography, ed. A.E. Cunningham (Boston Spa & London, 2000)
  • Vance Space: A Rough Guide to the Planets of Alastor Cluster, the Gaean Reach, the Oikumene, & other exotic sectors from the Science Fiction of Jack Vance, Michael Andre-Driussi (Sirius Fiction, San Francisco, 1997)
  • An Encyclopedia of Jack Vance: 20th Century Science Fiction Writer (Studies in American Literature, 50), David G. Mead (Lewiston: Edwin Mellen Press, New York, 2002)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]