Joint Strike Fighter
Joint Strike Fighter (JSF) var et forsvarsprosjekt for å utvikle en erstatning for flyene F-16 Fighting Falcon, F/A-18 Hornet, A-10 Thunderbolt II og AV-8B Harrier II. Konkurransen sto mellom Lockheed Martin, McDonnell Douglas og Boeing. Etter at Lockheed Martin ble valgt, har navnet Joint Strike Fighter vært synonymt med F-35 Lightning II.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Prosjektopprettelsen[rediger | rediger kilde]
JSF ble dannet gjennom en sammenslåing av prosjektene Common Affordable Lightweight Fighter (CALF) og Joint Advanced Strike Technology (JAST).[1] Det sammenslåtte prosjektet fortsatte under JAST-navnet frem til Engineering Manufacturing and Development-fasen, da prosjektet tok navnet Joint Strike Fighter.[2]
CALF var et ARPA-program for å utvikle et STOVL-kampfly for det amerikanske marineinfanteriet og en erstatning for F-16. På slutten av 1980-tallet avsto det amerikanske flyvåpenet fra å kjøpe F-16 Agile Falcon, i all vesentlighet en forstørret F-16, og fortsatte å vurdere andre modeller. I 1992 ble marineinfanteriet og flyvåpenet enige om å sammen utvikle et fly med betegnelsen Common Affordable Lightweight Fighter, også kjent som Advanced Short Takeoff and Vertical Landing (ASTOVL).
Prosjektet Joint Advanced Strike Technology ble opprettet i 1993, som en implementering av en av anbefalingene fra Forsvarsdepartementet om å inkludere marinen i utviklingen av nytt jagerfly. (Departementets gjennomgang førte også til at F-22 og F/A-18E/F ble fortsatt, mens Multi-Role Fighter (MRF) og A/F-X ble kansellert, og innkjøp av F-16 og F/A-18C/D ble avkortet.) Programkontoret for JAST ble opprettet 27. januar 1994 for å utvikle fly, våpensystemer og sensorteknologi, med det formål å erstatte flere forskjellige amerikanske og britiske flytyper med én familie av fly (hovedsakelig F-16 i antall fly).
I november 1995 undertegnet Storbritannia en samarbeidsavtale og ble en formell partner i prosjektet, med avtale om å betale 200 millioner dollar eller 10 prosent av kostnadene til konseptdemonstrasjonsfasen.[2]
Konkurransen[rediger | rediger kilde]
To kontrakter om å utvikle prototyper ble tildelt 16. november 1996, en hver til Lockheed Martin og Boeing. Hvert selskap skulle produsere to fly for å demonstrere conventional takeoff and landing (CTOL), carrier takeoff and landing (CV-versjon) og short takeoff and vertical landing (STOVL). McDonnell Douglas' anbud ble ikke akseptert, blant annet på grunn av kompleksiteten.[3] Lockheed Martin og Boeing ble hvert tildelt 750 millioner dollar for å utvikle konseptdemonstranter og definere et Preferred Weapon System Concept (PWSC). Formålet ved denne finansieringsgrensen var å unngå at en eller begge leverandørene gikk konkurs i forsøket på å bli tildelt en så viktig kontrakt.
I 1996 lanserte også det britiske forsvarsministeriet prosjektet Future Carrier Borne Aircraft. Dette prosjektet skulle erstatte Sea Harrier (og senere Harrier GR7), og JSF ble valgt i januar 2001.
De to flyprodusentene utviklet Lockheed Martin X-35 og Boeing X-32. Under konseptdefinisjonen ble to av Lockheed Martins fly testet: X-35A (som senere ble konvertert til X-35B) og X-35C.[4] Etter manges mening var den mest overbevisende demonstrasjonen av X-35s evner de siste kvalifiseringsflyvningene der et X-35B STOVL-fly tok av på mindre enn 150 meter, brøt lydmuren og landet vertikalt – en prestasjon som Boeings versjon ikke klarte.[5]
Resultat[rediger | rediger kilde]
Kontrakten for systemutvikling og demonstrasjon (SSD) ble tildelt 26. oktober 2001 til Lockheed Martin, hvis X-35 slo Boeings X-32. En av hovedbegrunnelsene for dette valget ser ut til å ha vært metoden for å oppnå STOVL-flyvning, idet Forsvarsdepartementet mente at et løftesystem med høyere ytelse var verdt den ekstra risikoen. Når Boeing X-32 er nær bakken, lider flytypen av problemet med at varm luft fra eksosen sirkulerer tilbake til hovedmotoren, noe som gjør at drivkraften blir svakere og motoren kan overopphete.
Det amerikanske forsvarsdepartementet og det britiske forsvarsministeriet uttalte at X-35 gjennomgående utkonkurrerte X-32 på ytelse, selv om begge innfridde eller oversteg kravene som var satt. Utviklingen av JSF finansieres av USA, Storbritannia, Italia, Nederland, Canada, Tyrkia, Australia, Norge og Danmark. Lockheed Martins X-35 ble utgangspunktet for F-35 Lightning II, som nå er under utvikling.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Nicholls, Mark (august 2000). «JSF: The Ultimate Prize». Air Forces Monthly. Key Publishing. s. 32-38.
- ^ a b «U.S., U.K. sign JAST agreement». Aerospace Daily. McGraw-Hill. 25. november 1995. s. 451.
- ^ Fulghum, David (25. november 1996). «Final JSF Competition Offers No Sure Bets». Aviation Week and Space Technology. McGraw-Hill. s. 20. Besøkt 23. desember 2006.
- ^ «Joint Strike Fighter official site – History page». Arkivert fra originalen 15. juli 2019. Besøkt 22. november 2008.
- ^ PBS: Nova transcript "X-planes"
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Battle of the X-Planes (TV-dokumentar)
- Joint Strike Fighter – globalsecurity.org